Moderne nomader

Utad så 30-årige Destoni Wilson ut til å ha alt. Heltidsjobb, et lykkelig ekteskap på det trettende året og en fireroms bolig i et presentabelt villaområde i Florida – fylt til randen med trendy klær, fine møbler og moderne elektronikk. Men bak fasaden var hun dypt deprimert.

I elleve år hadde hun stirret på skjermer på byens flyplass, hvor hun var ansatt i sikkerhetskontrollen, og da hun hadde fri var hun utmattet og brukte de fleste kveldene enten foran tv-en eller en av hennes og mannen Travis sine mange spillkonsoller. Sammen med alle regningene og påminnelsene fra banken om de mange lånene de hadde, hadde hun også et selvmordsbrev liggende klart, til den dagen hun ikke orket mer.

Destoni følte seg kvalt av hverdagen og i sosiale medier fant hun flere og flere som hadde hatt det på samme måte, men som nå så ut til å ha funnet en løsning gjennom et liv på hjul. Etter halvannet års forberedelser og research på diverse Instagram- og Youtube-profiler, hoppet Destoni og Travis selv ut i det, solgte huset, kjøpte en gammel skolebuss og renoverte den til et mobilt hjem. Etter seks måneder på landeveien strutter Destoni av lykke.

– På 60- og 70-tallet valgte folk det mobile livet fordi de innså at den konvensjonelle måten å leve på ikke fungerte for dem. Nå kommer vår generasjon til den samme konklusjonen. Ni-til-fire-livet er ikke noe for oss, forklarer den blonde kvinnen med armene rundt mannen sin og den store, brune hunden deres, som matcher de rustikke gardinene og sofaputene av sekkestrie.

Destoni og Travis er to av mer enn en million amerikanere som, ifølge en beregning som nylig ble omtalt i Washington Post, har skiftet ut hus og leilighet med ulike former for beboelige kjøretøy, og gjort landeveien, parkeringsplasser, parker og skoger til sine gratis bopeler. Destoni og Travis har valgt skolebussløsningen og innrettet det ti meter lange gule, ikoniske kjøretøyet til en mobil leilighet, mens andre «utflyttere» har hoppet på varebilbølgen. De lever ut det populære «#vanlife» i forhenværende håndverkerbiler som er forvandlet til minihus med vegger, treloft, solcelleelektrisitet og kreative sengeplasser og oppbevaringsløsninger.

Det «utflytterne» har til felles, er at de gjør opprør mot monotone arbeidsdager, skyhøye amerikanske boligpriser og definisjonen av hva et lykkelig liv i USA innebærer – alt sammen i jakten på en mer minimalistisk tilværelse med færre utgifter, en høyere grad av frihet og mer tid til seg selv og hverandre.

Med modernisering av hippietidens folkevognbusser og en billigere og mer kreativ versjon av de tradisjonelle bobilene, er det mobile livet en ny vri på en gammel livsstil der amerikanere fra alle samfunnslag og bakgrunner er passasjerer. Det er en øvelse i kompakthet, nevenyttighet og bilmekanikk, samt en øvelse i være tålmodig med seg selv og andre. Slik blir det når ditt personlige rom er skåret ned til et bilsete. Og du må lære seg navigere gjennom naturens elementer. Kjør nordpå om sommeren, sørover om vinteren og utenom tornadoer, orkaner, oversvømmelser og snøstormer underveis.

Mens Destoni og Travis tærer på sparepengene fra hussalget, og regner med at de har økonomi til å opprettholde sin nye livsstil i minst et år før de må finne en måte å skaffe inntekter på, har Daniel og Rachel Messick fra Tennessee skapt en hverdag hvor de både kan bo, arbeide, reise og spare i den pastellgule varebilen sin.

Etter å ha bodd i bilen på fulltid i et år, har de det i dag minst like godt økonomisk som da de var huseiere i Nashville og begge arbeidet minst 60 timer i uken, forklarer de. Nå underviser Dan kinesiske elever i engelsk via internett fire morgener i uken. Han har utstyrt seg med en liten krittavle som henger på veggen over parets hjemmelagede spisebord, som trekkes ut fra under sengen bak i bilen. Når han er ferdig, jobber Rachel et par timer over telefon som kundeservicemedarbeider for et større elektronikkselskap. Om natten parkerer de primært på parkeringsplasser hvor overnatting er gratis og tillatt.

– Når du jobber i en virksomhet, er det andre som bestemmer over mye av tiden din. Vårt mål har vært å få mer tid til å være der for andre, forklarer Dan, mens han brygger kaffe bak førersetet på bilens eneste kokeplate. Mens Rachel har en liste over steder hun gjerne vil se og oppleve rundt om i landet, er Dans primære ønske med den mobile livsstilen å ha mer tid til å reise rundt og hjelpe fattige amerikanske familier gjennom matprogrammer og andre sosiale prosjekter.

– Tidligere gikk all tiden vår med til å tjene penger til huset vårt, som vi ikke hadde tid til å passe på og vedlikeholde, og enda mindre tid til å nyte og være sammen i. Hver gang noen kom og ba om hjelp, klarte jeg bare å tenke at jeg var utslitt og ikke hadde overskudd til å gi noe som helst, utdyper Rachel.

I starten var hun slett ikke med på varebil-ideen, selv om Dan brakte den på bane mange ganger. Dette til tross for at hun visste at jobben slet henne ut og at hun, i likhet med Dan, visste at ekteskapet deres var i ferd med å gå i oppløsning. Hun kunne ikke se seg selv, et makelig innendørsvesen med behov for daglig dusj, bo i en bil på ti kvadratmeter. Og så var det tanken om hva andre mennesker ville tenke.

– Innerst inne syntes jeg det var pinlig. I starten av tjueårene gjorde jeg det bra. Jeg var akkurat ferdig utdannet, og jeg hadde suksess i jobben min, men nå følte jeg plutselig at jeg hadde havnet i bakleksa. Alle vennene mine hadde hus, barn og karriere. Skulle jeg som 30-åring ikke ha noen av delene?

Etter atskillige forsøk lyktes til slutt Dan med å overtale Rachel til å gi «van-life» et år, og etter de første tolv månedene har Rachel ennå ikke fått nok. Dusjing har de løst med å tegne medlemskap i en nasjonal treningstudio-kjede, Rachel har gått ned ti kilo etter at de ble mobile og er i motsetning til før nesten aldri syk. For første gang i ekteskapet er det nå også tid til, og ikke fysisk plass nok til å unngå, å snakke om følelser og hvorfor forholdet noen ganger knirker, tilføyer Dan.

– Jeg har innsett at jeg ikke er i bakleksa, men i forkant når det kommer til de tingene som virkelig betyr noe, smiler Rachel ved det uttrekkbare bordet.

Over sengen har Dan hengt opp et klesstativ hvor de kan ha klærne sine, uten at de blir krøllete.

– Jeg vil jo ikke se ut som en som bor i en bil, ler han, mens de snakker videre om fordommene de har møtt både fra fremmede og bekjente som hører om den hippielignende hustilværelsen deres.

Noen bor i hjem på hjul sammen med sine små barn. I en buss i Georgia har Megan og David Mindoza fra Connecticut nettopp funnet ut at de venter barn nummer to. Mens David skrur sammen skuffer under sofaen og forteller om beslutningen om å flytte den lille familien inn i en skolebuss, slenger sønnen Grover på ett og et halvt år sjokolade på de nymalte, hvite treveggene.

Før bodde paret, som er midt i tyveårene, hos Davids mor. De hadde gitt opp å følge med på Connecticuts boligmarked, hvor prisene som i resten av landet hadde vært himmelhøye i flere år. En toroms leilighet kostet minst 15.000–16.000 kroner i måneden. Hvis de ville ha et hus måtte de minst ut med 2,6 millioner, forteller David.

En ikke unaturlig høy pris for å bo, særlig ikke i kyststatene i USA, hvor en minstelønn, som i resten av landet, ligger på under 65 kroner timen. Da de oppdaget livet på hjul i sosiale medier, var de ikke i tvil om at dette var løsningen.

Den 14 meter lange skolebussen kostet dem 13.000 kroner, og etter å ha brukt 170.000 kroner på å renovere den, ser den ut som en leilighet med både kjøkken, bad, komposttoalett og soverom. Etter hvert som de kjører rundt i landet, finner David seg midlertidige håndverkerjobber via Facebook, og så langt går det rundt økonomisk.

– Sønnen vår har krysset landet tre ganger og sett nesten alle statene. Jeg tror det er den beste måten for han å lære om verden på, forteller Megan ved leirbålet utenfor bussen en sommerkveld i Georgia.

– Vi lever i et samfunn som dikterer hva som er den rette måten å leve på. Ta så og så mange lån, lev på denne måten for å være lykkelig. Slik vil jeg ikke at han skal ha det. Jeg vil at Grover skal forstå at det finnes mennesker som lever i fattigdom, mennesker som er millionærer, og at han selv skal finne sin balanse et sted mellom disse to ytterpunktene, der han passer inn.

51-årige Stephanie Golde rakk aldri å reise ut i verden sammen med barna sine. Jobben, husarbeidet og det hektiske livet som mor til fire holdt henne i hjembyen i Arizona. Hun har alltid satt familien først, forklarer hun – inntil den dagen for fire år siden, da legen fortalte henne at hun snart skulle dø.

Stephanies foreldre trodde ikke på at hun var syk, og da hun fortalte om blodkreftdiagnosen, slo de hånden av henne. Ekteskapet hennes var på dette tidspunktet over, barna var flyttet hjemmefra og Stephanie bestemte seg for å flytte til Florida, hvor det var bedre helseforsikring å få. Det var her hun møtte Valerie Cason, som fra deres første møte gjorde det til sitt kall å gi Stephanie så mange opplevelser som mulig, før tiden renner ut.

Det er nå åtte måneder siden de flyttet ut av rekkehuset sitt og inn i en hvit varebil, som Valerie har bygget om til en minileilighet. Bilen har brakt dem fra landets sørlige til nordlige spiss, og til utallige av de stedene som Stephanie alltid har ønsket å se.

– Hun planlegger alt, forteller Stephanie med tårer i øynene fra rullestolen sin under bilens markise, mens Valerie rekker henne en sandwich inne fra minikjøkkenet.

– Valerie hatet jobben sin og elsker denne livsstilen like mye som meg, så det er en gave for oss begge, og vi fortsetter så lenge jeg kan klare det.

Stephanies kreft sprer seg, og de er nødt til å parkere i Florida en gang i måneden, slik at hun kan få cellegiften sin. Men mellom behandlingene er utfluktene planlagt ned til minste detalj, og telefonene deres er proppet med apper som guider dem til parkeringsplasser med gratis overnatting, slik at pengene kan holde så lenge som mulig. Hvis de kunne, ville de giftet seg, men de må nøye seg med å være gift i ånden, fordi et ekteskap på papir ville gå ut over Stephanies helseforsikring. Den er allerede for liten til å dekke alle legeregningene, forteller hun under frokosten, og utdyper hvorfor de setter pris på den minimalistiske, mobile livsstilen:

– Vi bodde i et fint rekkehus og syntes egentlig ikke vi hadde så mange ting, helt til vi skulle pakke det ned. Alt mulig rask vi ikke hadde brukt på årevis. Hvorfor hadde vi beholdt det, og hvorfor kjøpte vi det i det hele tatt? Når du bor i en bil, kjøper du bare ting du virkelig har bruk for, og spiser den maten du har. Selv hvis bare én person eller gruppe bidrar til dette, så er det ensbetydende med mindre avfall og forurensing. Alle burde prøve det.

Noe av det USAs utflyttere har til felles, er en manglende tiltro til den amerikanske økonomiens fremtid og en forakt for levekostnadene, som bare fortsetter å stige. Dette gjør at det stadig blir vanskeligere for både under- og middelklassen å ha råd til hverdagen og unngå lån med høye renter.

– Du kan ikke lenger leve fra lønnsutbetaling til lønnsutbetaling i Amerika, i dag er det fra kredittkort til kredittkort, poengterer Destone, som etter å ha solgt huset sitt for første gang i sitt voksenliv er gjeldfri.

Mens de amerikanske aksjekursene går oppover, arbeidsledigheten den andre veien og president Trump tar æren for det hele, roper ledende økonomer varsko og advarer om at en ny finanskrise er under oppseiling. I løpet av presidentperioden sin har Trump-regjeringen langsomt rullet inn igjen store deler av den såkalte Dodd-Frank-reformen, som Obama iverksatte etter krakket i 2008 for å holde oppsyn med Wall Street og landets store banker og avverge en gjentakelse av den økonomiske katastrofen.

Med finansverdenen tilbake på mer og mer slakk line, er det nå igjen frirom til å blåse bolig- og aksjeprisene unaturlig høyt opp og gi usikre høyrentelån til økonomisk ustabile kunder.

– Jeg vet at nedgangen vil komme om et års tid. Den har allerede startet, og vi er på overtid. Vi har i over ti år vært inne i en kunstig sterk økonomi som er fylt med falske svindelpenger.

Tom har arbeidet på Wall Street i 20 år, har en ledende stilling i et ledende finansieringsselskap, en arbeidsuke på minst 80 timer og tjener adskillige millioner i året. Han så krakket med egne øyne i 2008 og mener at Wall Street ikke er blitt noe bedre siden da.

Han bor på en av Long Islands mange dyre adresser, men hvis han ikke sover på kontoret for å spare metroturen hjem fra Manhattan, overnatter han for det meste i innkjørselen sin. I motsetning til andre utflyttere, som bygger sine egne mobile hjem, har han kjøpt seg til det og fått spesialdesignet en splitter ny Mercedes varebil. For ham er varebilen en smak av frihet og første skritt mot å si farvel til bankverdenen og dra ut på egne eventyr.

– Jeg har vokst opp med barn som ville jobbe på Wall Street, så det følte jeg at også jeg skulle. Jeg visste ikke om noe annet. Nå er jeg 44 år og innser at jeg er en fucking hippie, når det gjelder det å søke frihet. Jeg har faste utgifter på over 77.000 kroner i måneden. Jeg har masse unødvendige ting, som jeg kjøper bare fordi jeg har penger. Hver dag når jeg våkner, tenker jeg på om det er i dag jeg skal bryte opp, forteller forretningsmannen, som ønsker å være anonym.

46-årige Denise Souza fra Massachusetts tok valget for vel to år siden. Hun har ikke angret et sekund, men er lei for at det for hennes vedkommende måtte en uhelbredelig kreftsykdom til, før hun torde slippe tøylene til den tradisjonelle hverdagen. I motsetning til Stephanie tror hun ikke på cellegift, men har i stedet tatt behandlingen i egne hender med naturlige oljer, kostomlegging og vitaminbehandlinger. Hun bor i en buss både for å spare penger til dyre behandlinger og for å kunne reise rundt i landet og spre budskapet om alternativer til cellegift. Hun er ikke hundre prosent sikker på hvor kreften kom fra, men etter hvert som redningsarbeidere fra 11. september har kommet ut med sine sykdomshistorier, er hun blitt mer og mer overbevist om at støvet og røyken fra de to tårnenes kollaps også forårsaket hennes leukemi.

Denise er utdannet radiotekniker og jobbet i 2001 for et firma som på det tidspunktet var det eneste i landet som hadde teknologi til å spore 112-oppringinger på GPS. Uten nærmere informasjon, ble Denise sendt ut i ruinene med datamaskin, en måler og en tralle for å lete etter overlevende. I løpet av 17 dager fanget hun inn en del signaler fra ofre som ringte eller nylig hadde tastet 911, men hver gang brannfolkene nådde ned til hånden som holdt telefonen var det for sent. Denise gjemte minnene langt bort, men har i løpet av det siste året i bussen for første gang funnet ro og overskudd til å se tilbake og selv bearbeide de vonde opplevelsene. Hun har i dag kommet til et punkt hvor hun kan se kreftsykdommen sin som en gave i forkledning, forteller hun.

– Jeg eide mitt tredje hus, kjørte BMW, hadde vannski, båt og jeep. Men å høre ordene fra legen, gjorde at alle disse tingene ikke betydde noe lenger. Å eie materielle ting er ikke å leve. Tingene er ikke noe annet enn statussymboler. Det er trist at det må noe så ødeleggende til for å få deg til å åpne øynene for hva som har verdi i livet, reflekterer hun i sin gråmalte buss, hvor hun holder til sammen med sine to hunder.

– Den amerikanske drømmen er et stort gjeldshull, mener 35-årige Daynna Cagle, tilbake ved bålet i Georgia.

Sammen med mannen, Kurtis, har hun startet med alternativ AirBnb-utleie på eiendommen de eier i sørstatene. Hit kan folk komme og både snuse litt på utflyttertilværelsen og for å få hjelp til å få den til å gå mer på skinner.

Paret er sikre på at den nyoppstartede virksomheten er en god idé. Rundt om i hagen står det innredede busser til utleie, og i en liten skog er de nettopp blitt ferdige med det første trehuset som skal leies ut til folk med interesse for såkalte «tiny houses». Disse husene blir stadig mer populære, siden de både kan flyttes med en trailer og det i mange tilfeller ikke kreves byggetillatelse for å få sette dem opp.

Foran parets eget hus kan de omreisende parkere bobilene eller varebilene sine for et par hundre kroner per natt, og i tillegg få adgang til parets omfangsrike verktøysamling og håndverkerekspertise. Og er du hektet på den mobile tilværelsen, men ikke har lyst til å gå i gang med det enorme byggeprosjektet, tilbyr Dayana og Kurtis også å designe og bygge en buss eller en varebil fra scratch.

Elizabeth og Richard Tilford fra California var de første kundene på parkeringsplassen for vel et år siden, da de kom til Georgia for å få hjelp til å bygge huset sitt ferdig. Elizabeth er forfatter og har gjort det mobile livet til sitt levebrød. Hun reiser nå rundt og skriver om den nye utflyttertendensen og de politiske konfliktene som oppstår når et stigende antall borgere bryter med systemet og flytter livet ut på veier og parkeringsplasser.

– Vi opplever faktisk at folk blir inspirerte av oss, men det er fortsatt et enormt stigma mot folk som bor i bilene sine. Vi ser for eksempel hvordan byer som San Diego forbyr folk å sove i bilene sine på offentlige parkeringsplasser og tegner et bilde av oss i mediene som ansvarsløse hippier som tømmer søppelet vårt på gaten.

Elizabeth føler seg som del av en ny bevegelse som er sunn for amerikanernes overdrevne fokus på status, forklarer hun, men hun er samtidig redd for bevegelsens fremtid.

– Jeg er redd for kommersialiseringen. Alt som genererer penger blir mainstream, dominerende og til slutt utvannet og finansielt utnyttet. Vi lever i en helt spesiell, magisk tid akkurat nå, hvor denne måten å leve på fremdeles er organisk og virkelig. Det skal vi ta vare på, men hvordan det kan gjøres i en kapitalistisk verden med sosiale medier, er jeg ikke sikker på.

Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl