21 dager i total stillhet

En fengselsstraff kan i seg selv føles ensomt og isolerende nok, om man ikke i tillegg skal tilbringe dagevis i total stillhet. Men i Halden fengsel har en gruppe ansatte gjort nettopp dét.

«Lars», innsatt i Halden fengsel, var skeptisk da han ble invitert til å delta i prøveordningen med «stille retreat» i fengselet i 2013, den gangen gikk pilotforsøket over femten dager i total stillhet. Men i løpet av disse dagene oppdaget «Lars» at dette var noe for ham. Året etter ytret han ønske om å bidra og hjelpe til som klostervert i retreaten.

– Jeg trengte litt tid på å tenke meg om da jeg først ble spurt om å bli med i 2013. Tanken var jo veldig skummel, det skal jeg innrømme. Total stillhet, liksom. Ikke kunne jeg prate, ikke kunne jeg se på TV eller høre på musikk. Alt det jeg pleide å gjøre – helst på én gang – for å slippe å håndtere meg selv og mine egne tanker så mye, forteller «Lars».

Likevel stilte han opp, og han har ikke angret. Han opplever at dette har endret livet hans.

Som en dyp sorg

– Det var vanskelig, særlig de to første dagene. Det var ensomt. Det føltes som om noen veldig nære hadde dødd, så trist og vondt var det faktisk. Det å bli tvunget til å bli kjent med meg selv og å måtte bearbeide egne tanker... Og det jeg har gjort, uten å kunne distrahere meg selv, var hardt, sier «Lars».

Han ler litt, lavt. Ikke fordi det er så morsomt, men fordi han ser de tydelige kontrastene fra det som den gang var hans følelser rundt det hele, til det minnet han nå sitter igjen med fra de stille dagene.

Det skjedde så mye fint også, så snart jeg var over den kneika. Jeg ble kjent med meg selv på en helt annen måte, og jeg rakk å tenke over hva jeg skulle ta tak i i livet mitt. Hva jeg skulle gjøre både under retreaten, i fengselet etterpå og når jeg er ferdig sonet.

I boken «Hvis jeg har sjel» forteller fengselsprest Kjell Arnold Nyhus om da han og de andre, klostervert «Lars» inkludert, traff gjengen med innsatte som hadde vist interesse for å delta på en retreat på 21 dager. Da «Lars» skulle fortelle om sine opplevelser, skjerpet tilhørerne oppmerksomheten. Alle visste hvem «Lars», og den andre klosterverten, «Santos», var.

«Jeg hadde ikke så store forventninger før jeg gikk inn i retreaten», fortalte «Lars» dem.

«Men den burde ha vart i fire uker, ikke bare femten dager. Jeg har allerede anbefalt dette til andre innsatte og ansatte, fordi retreaten gav meg noen verktøy jeg allerede bruker. Jeg fikk en ny start på livet mitt. Jeg fikk tilgivelse for all dritten jeg har gjort. Retreaten gjør deg rett og slett til et bedre menneske. Du blir fylt av godhet, kjærlighet og omsorg. Du finner roen og får tenkt mye. Det er første gang på femten år jeg har tatt det rolig.»

Idé fra svensk fengsel

Retreaten i fengselet bygger på en 500 år gammel klostertradisjon. Øvelsene som brukes ble opprinnelig utarbeidet for at munker skulle lære seg selv å kjenne, og for at de skulle styrke sin moralske og emosjonelle kontroll. I retreaten som beskrives i Nyhus’ bok, tilbragte åtte innsatte 21 dager i stillhet, med morgenbønn, meditasjon og messe hver kveld. Stillheten ble kun brutt av en daglig halvtimes samtale med veileder.

Ideen til retreaten i Halden fengsel er hentet fra Kumla fengsel i Sverige.

– Vi ble veldig begeistret for det de har holdt på med i Kumla fengsel i tolv år nå. Vi var flere som ble veldig inspirert av å se hvor kraftfullt det som skjedde der var. Det gjorde et vesentlig inntrykk på de innsatte; også de som allerede hadde gitt opp alt, kom på nye tanker etter en slik retreat, forteller Kjell Arnold Nyhus, som leder retreaten i Halden fengsel sammen med teolog og offiser i frelsesarmeen, Marit Skartveit.

Nyhus vil ikke nødvendigvis si at man blir rehabilitert etter en retreat, men han forteller at reaksjonene og tilbakemeldingene fra de innsatte har vært tydelige:

– Det er ikke et terapeutisk opplegg. Her er det stillheten, isolasjonen og det at man ikke har noen «fluktmuligheter» bort fra seg selv, som er virkningsfullt. Du må «face» ditt eget, indre landskap, for mange for første gang i livet. Du må møte deg selv uten noen muligheter for å flykte inn i verken TV, musikk, prat eller bøker. Det er beintøft, men det er veldig virkningsfullt, forteller Nyhus.

Nå er Halden fengsel igjen i gang med en ny retreat, men Nyhus understreker at de ikke glemmer de som tidligere har vært med.

– De blir tett fulgt opp av oss. De blir ikke overlatt til seg selv etter endt retreat, det hadde selvsagt ikke vært bra. Dette setter med andre ord i gang en lang prosess, ettersom endring på et dypt nivå rett og slett er vanskelig å få til på kort tid.

Din egen lille retreat

«Lars» er overbevist om at alle – innsatt eller ikke innsatt, tidligere kriminell eller ei, småbarnsfar eller karrierekvinne – har godt av å melde seg på sin egen lille retreat.

– Hvordan det skal gjennomføres og hvor lenge den skal vare er opp til en selv. Hva med en helg totalt uten mobiltelefon, TV, musikk og andre forstyrrelser? Kun deg selv, meditasjon, egne tanker og det å våge å bli kjent med hvem nettopp du er.

– Alle kan øve seg på å være i stillhet uten ytre stimuli, supplerer Nyhus. Kjenn på følelsen, identifiser den. Noter noen av tankene som kommer. Ikke bedøm eller sensurér det som stiger opp. Det dreier seg om å finne ut mer av hvem du selv er, uten de andres blikk på deg. Uten adspredelser, og uten ytre stimuli. Lytt innover. La det bli en sammenheng mellom det som lever inni deg, og den personen du vil vise deg som i andres øyne.

Åpent for alle

Det at retreaten i fengselet er tuftet på kristne verktøy som Bibelen og gudstjenester, ja, til og med nattverd, betyr ikke at mennesker uten religiøs bakgrunn ikke kan delta. I Halden fengsel er det åpent for alle, uavhengig av om de tror eller ikke.

– Ingen får spørsmål om hva de tror på, og det stilles ingen krav om at de «skal bli kristne» etter endt retreat, sier Nyhus.

Erfaringen er at det er flere som kan ha problemer med å forstå selve kristendommen og meningen bak det hele.

– Vi er åpne om at det bygger på et klart, kristent fundament, og det er jo kristne verktøy som brukes her. Det vi ofte ser er at mange kan ha problemer med store begrep, som for eksempel «Gud». Da kan vi gjøre om det begrepet til noe de bedre kan kjenne igjen, som «kjærlighet» eller «det gode», forklarer fengselspresten.

«Lars» sier at han ikke akkurat kunne kalle seg kristen da han først satte sine føtter i «klosteret» i fengselet.

– Jeg har aldri hatt noen tilknytning til noen religion, men under og etter retreaten har jeg blitt veldig fascinert av det. Der jeg tidligere kunne sette på en actionfilm, setter jeg nå heller på en bibelsk film. Det har rett og slett åpnet seg en helt ny verden for meg, selv om jeg ikke vet om jeg kan kalle meg kristen av den grunn. Det har gitt meg noen veldig viktige verdier som jeg skal ta med meg videre i livet, som det med godhet, omsorg, kjærlighet og ærlighet. Det har jeg uten tvil tatt med meg videre.

Et hardt liv

Mangel på kommunikasjon blir ofte til spekulasjon, og man kan spekulere på hva det er som driver kriminelle. Hvorfor tar de de valgene de gjør? Og – hva er det som har ledet dem til å gjøre det?

«Lars» vet at han har tatt dumme valg. Han vet at han ikke sitter i fengsel for å ha knabbet en gulrot på nærbutikken.

– Jeg har vært på tre tusen fester. Av de tre tusen, gikk det galt på to av dem, forteller han.

– Jeg har levd et hardt liv med rus, narkotika og kriminalitet. Prioriteringene mine har vært venner og status. Ja, og kokain. Nederst på listen over ting som betydde noe for meg, lå familie og datteren min.

Det er her den største endringen i hans liv ligger.

– Om man ser på prioriteringene mine som en pyramide, er den nå snudd opp-ned. Fengselet, og retreaten, snudde virkelig opp-ned på livet mitt. Det som er det aller viktigste for meg nå er selvfølgelig datteren min; jeg tilbringer hele permisjonstiden min og all min ledige tid sammen med familien min. Jeg har nå levd rusfritt i seks år, og har alle planer om å fortsette å leve rusfritt for resten av mitt liv. Fengselet og retreaten har endret livet mitt til det bedre, og jeg er 110 prosent klar for en ny start når jeg kommer ut, sier han, med iver i stemmen.

– Jeg har til og med tatt utdannelse i fengselet, skyter han inn.

– Jeg gleder meg til å jobbe som snekker om, ja, bare to år!

«Oss» og «dem»

Kjell Arnold Nyhus skrev boken «Hvis jeg har sjel» for å vise at selv de som har gjort de verste tingene også er mennesker, akkurat som oss. Han mener de også fortjener en, eller flere sjanser til.

– Det har knapt gått en uke uten at jeg har mottatt tilbakemeldinger på boken, og da særlig fra folk som nå tydeligere ser at alle er mennesker. Det er ikke noe «de» eller «oss», men et felles «vi», sier fengselspresten.

Et gjennomgangstema i boken er Nyhus’ egne tanker om at det like gjerne kunne ha vært han som havnet på feil spor. Det kunne like gjerne ha vært deg. Eller hvem som helst. Nyhus mener at boken bidrar til å bryte ned mange av fordommene folk har mot kriminelle.

– Folk ser at det vi alle sliter med på en måte er det samme, bare i større eller mindre grad. Og da er det kanskje tilfeldigheter at det er akkurat «de» som ble kriminelle, og ikke «du».

Forskremte blikk

«Lars», som nå er blitt overført til et annet fengsel, er ikke fremmed for å bli sett på med dømmende blikk og skepsis. Da Plot skulle avtale et intervju med ham, var han på noen dagers permisjon.

– Akkurat nå sitter jeg på toget, så jeg må bare flytte litt på meg her, åpner han telefonsamtalen med. Sånn, nå står jeg alene i gangen her. Det er litt rart det å skulle nevne noe åpenlyst om at jeg sitter i fengsel. Man får litt rare og forskremte blikk av gamle damer da, altså.

Han er klar over at det for «folk flest» er litt rart å skulle forholde seg til innsatte. I boka til Nyhus siteres han da på følgende:

«– Jeg trur ikke dere er helt kloke. Han smilte over hele ansiktet og fortsatte: – Her ligger det en blank og kvass kniv framme på benken hver bidige dag. Kniv er ikke akkurat noe vi bare har brukt til å skjære eplebåter og agurkskiver med. Jeg har nære på drept tre personer med kniv! Og i kjøleskapet ved siden av står det en vinflaske med tretten prosent alkohol, fritt fram for alle! Det er sinnsykt å bli møtt med den tilliten. Men det veit du, her er det tryggere enn på betjentens vaktrom.»

Vi er bare mennesker

For det er ikke hverdagslig å bli møtt med tillit. Ikke for innsatte, og ikke for dem som kan sette ordet «tidligere» foran der igjen heller.

– Jeg forstår jo at det er slik, selvfølgelig gjør jeg jo det. Man tenker jo sitt, ikke sant? Men på samme tid bryr jeg meg ikke så veldig mye om det. Jeg har gjort noe galt, og nå står jeg for det. Det jeg er mer opptatt av, er at andre skal se mennesker for det de faktisk er, sier «Lars».

Litt beskjedent legger han til at han brenner for å vise andre mennesker nettopp dette, og at han også i samarbeid med fengselet har holdt foredrag for flere skoler.

– Det er veldig givende, og utrolig spennende. Jeg har fått så mange gode tilbakemeldinger, og jeg er sikker på at det er med på å gjøre det hele mer akseptabelt, på en måte. Det at man er eller har vært i fengsel gjør en ikke til noe mindre menneskelig av den grunn, sier han.

– Man er jo faktisk bare et menneske, legger han til.