Statsstyrt kvinnetvang

Når politikerne vedtar en lov, innkaller man ikke til fest når loven blir fulgt. Det er en selvfølge at samfunnets lover følges. Derfor er det ikke noe å rope hurra for at det er 40 prosent kvinner i styrene i allmennaksjeselskaper. Det er heller grunn til å gråte en skvett. Langt på vei er denne loven mislykket, fordi den ikke har gitt de resultater en forventet. Tanken var at loven skulle bane vei for å få kvinner opp og fram i næringslivet. Kom kvinnene først inn i styrene, ville de etter hvert bli ledere for styrene, daglige ledere i bedriftene og bli en del av konsernledelsen. Det skjer praktisk talt ikke. Loven om 40 prosent kvinner i styrene lever sitt eget liv. Det kan ikke påvises at loven har hatt positive effekter, ikke annet enn at man har funnet fram til kvinner som er like dyktige som menn når det gjelder å være medlem av et styre. En rekke kvinner har fått solid styreerfaring. Det er positivt.

Det går framover med museskritt når det gjelder kvinner i lederposisjoner i næringslivet. Det er et internasjonalt fornomen. Utviklingen går like raskt i riktig retning i andre land der menn og kvinner faktisk ikke er sikret likestilling og der de ikke har snev av lover om kjønnskvotering.

Kvinnene selv

Det betyr fint lite hva politikerne finner på. Det er kvinnene selv som må velge å påta seg krevende lederoppgaver. Det blir stadig flere som gjør det, men det skjer ikke på grunnlag av politiske vedtak.

Politikerne nekter å innse at det er slik. De forsøker hele tiden å finne på nye tiltak. I de ti største selskapene der staten er eier, er det kun to kvinnelige styreledere. Hvis næringsminister Monica Mæland (H) vil, kunne hun gjort noe med dette for lenge siden. Men hun kvier seg nok for å gi beskjed til valgkomiteen at de må sørge for å skifte ut de mannlige styrelederene med kvinner på neste generalforsamling.

Monica Mæland har også truet med å sparke styrer som ikke sørger for en bedre kvinnerepresentasjon i ledergruppen. Det kommer hun neppe til å gjøre. Det er administrerende direktør som ansetter sine nærmeste medarbeidere. Styrene kan i begrenset grad gjøres ansvarlig. Det blir nok mest prat med Mæland, for i Høyre er det mange som har særdeles lite sans for at staten blander seg bort i hvilke sjefer som skal ansettes i bedrifter.

Ifølge Institutt for samfunnsforskning er det kun 13 prosent kvinner blant topplederne i næringslivet. En opptelling Aftenposten har gjort, viser at det ikke er noen kvinnelige toppledere i de 60 største selskapene på Oslo børs. Det står ikke stort bedre til i konsernledelsen.

Den sosialdemokratiske tenketanken Agenda mener tiden er inne for å ta grep. Lederen Marte Gerhardsen sier til Dagsavisen at styrene må sette mål om 40 prosent kvinner i konsernledelsen. Hvis det ikke fører fram, vil hun ha lovpåbud. Ideen lanseres i et notat om likestilling i næringslivet som Agenda publiserer i dag.

Dødfødt forslag

Det er et dødfødt forslag. Arbeiderpartiet har vært inne på tanken, men de har ikke våget å gå inn for at et slikt krav skal lovfestes.De ser imidlertid for seg skjerpede krav til rapportering. Alle norske arbeidsgivere er underlagt likestillingslovens rapporterings- og aktivitetsplikt. Bare 26 av 70 selskapet rapporterer som de skal, ifølge en undersøkelse Riksrevisjonen foretok i 2013.

Nå vil Agenda at det skal få konsekvenser dersom det ikke rapporteres skikkelig. Marte Gerhardsen sier til Dagsavisen at Likestillingsombudet og Likestillingsnemda må få ressurser nok til å kunne kontrollere selskapene og til å straffe dem som ikke følger opp.

Det er nødvendig å dra opp et skille mellom selskapene som staten har en dominerende eierandel i og selskaper der staten ikke er inne på eiersiden. I allmennaksjeselskaper flest er det fint lite politikikerne kan foreta seg. Det er ikke holdbart juridisk at staten stiller krav om kjønnsbalanse i private bedrifter. Staten kan ikke bestemme hvem daglig leder vil ansette. Et slikt forslag vil stride mot EUs regelverk som vi er forpliktet overfor gjennom EØS-avtalen. Staten har nok større muligheter for styre i selskaper de der de har en dominerende eierposisjon.

Tillit eller kontroll?

For tiden snakker politikerne mye om tillit framfor kontroll. Agenda framstår som en spydspiss for en motsatt tenkning. De vil satse på kontroll og straff. De har ikke tillit til at næringslivet kan ha frihet til å styre seg selv.

Politikerne er opptatt av bygge ned byråkrati og av å forenkle. Agenda vil det motsatte. Flere og strengere regler, mer rapportering, mer tilsyn og mer straff. Det oser av gammeldags styringstenkning av det de bringer til torgs.

Kvinner har i dag alle muligheter for å påta seg store lederoppgaver. Det Agenda burde forsøke å finne ut av, er hvorfor så mange dyktige kvinner ikke sikler etter toppjobber slik som mennene. Hvorfor velger menn og kvinner forskjellig?

Agenda anbefaler at politikerne herjer mer med bedriftene for å flere kvinner inn i sentrale lederstillinger. Det er fåfengt. Nøkkelen ligger hos kvinnene. De kan ikke politikerne styre over.