– Dødsmorsom jobb

– Nå har jeg vært her nesten et år, og er for første gang med på å forberede fredsprisutstilling og nobeldagene. Folk spør bekymret om jeg er nervøs, men først og fremst er jeg spent og gleder meg. Jeg har opplevd langt verre ting, sier hun.

Det har hun nok. Tørres har jobbet i Afrika i årevis og var med i kampen mot apartheid. Hun har vært i både flyktningleirer og krigssoner. Den 22/7 gikk hun i garasjen og hentet bilen i regjeringskvartalet, mens hennes kollega, Hanne Løvlie, ble stående utenfor og vente – og ble drept.

Forbilder for ledere

Det siste var tungt, og noe Tørres har brukt mye tid på å tenke på og bearbeide. Men det er ikke det vi skal snakke om nå. For når vi møter Tørres like før nobelprisutdelingen, sprudler hun for fred helt fra det kortklipte, gylne håret til de sølvglitrende skoene, så jeg lar engasjementet hennes få utløp.

– Det er en storhet i dette, en ærverdighet som vi skal hegne om. Jeg har vært så heldig å jobbe i er en fantastisk institusjon, og en fantastisk viktig institusjon, særlig i en tid hvor vi mangler internasjonale institusjoner og ledere som kan bygge fred. Samtidig har vi flere store konflikter og humanitære katastrofer i verden enn på mange år, begynner hun.

– Alle de 127 som har fått fredsprisen representerer et arsenal av metoder og tankegods som ledere kan bruke, hver på sitt sted, for effektiv konfliktløsning og fredsbygging. De står som forbilder for andre. For også nobelprisvinnere har sikkert våknet opp en morgen og tenkt: «Pokker også, når går alt i feil retning! Jeg gir snart opp». Men de ga ikke opp. De hadde pågangsmot og gjennomføringskraft, og de gjennomførte.

Imponert av vinnerne

Det er ikke Liv Tørres som har ansvaret for fredsprisseremonien lørdag eller nobelkonserten på søndag; dette er jobben til Nobelinstituttet i Henriks Ibsens gate. Men også Nobels Fredssenter, i den gamle Vestbanen-bygningen ved Aker Brygge i Oslo, merker pågangen når nye prisvinnere skal hedres. Prisvinneren kommer dit på Redd Barnas fredsprisfest 10. desember, og dagen etter skal han åpne utstillingen om seg selv og det colombianske folks vei mot fred. Sentret får årlig 250.000 besøkende, og Tørres venter storinnrykk til den nye utstillingen om årets vinner, president Juan Manuel Santos fra Colombia.

Årets fredsprismottaker snakker hun varmt om, men hun kjenner ham ikke personlig, selv om hun – «selvfølgelig» – har vært i Colombia. Andre prismottakere har hun møtt.

– Dalai Lama har jeg truffet, men ikke som fredsprisvinner. Han har noe som er langt større enn ham selv over seg. Desmond Tutu er fantastisk, han er 85 nå, og vi er glad for at han fremdeles er blant oss. Shirin Ebadi imponerte meg sønder og sammen som kvinne som person, for hennes prinsipielle tilnærming til livet og til politisk endring, og hennes enorme raushet, som er en egenskap som ofte undervurderes, sier hun. Bertha von Suttner, Alfred Nobels samtidige og den andre prismottakeren, har hun selvsagt ikke truffet, men finner henne fascinerende.

Hvem er Mandela?

Størst inntrykk gjorde allikevel, ikke uventet, Nelson Mandela.

– Alle elsker Mandela, hva kan du fortelle om ham som ikke alle vet?

– Jeg har truffet ham flere ganger, men første gang jeg så ham, var faktisk rett etter at han var sluppet fri etter 27 år i fengsel, i begynnelsen av 1990. Da bodde jeg i Cape Town. Store menneskemengder møtte opp for å hylle ham, og jeg var der med datteren min som var to år og som jeg bar på skuldrene. Flokken ble litt tettpakket, og vi syntes det var tryggest å komme oss vekk. Og akkurat da så jeg bilen rett foran meg, og inni satt Nelson Mandela og Winnie, og det var utrolig sterkt.

Ingen visste på forhånd hvordan han så ut, ikke engang journalistene som var der for å dekke den historiske begivenheten, tilføyer hun.

– Det fantes jo ikke pressefrihet i Sør Afrika da, journalistene var styrt og fikk dårlig med informasjon, og det hadde ikke vært publisert bilder av ham på mange år. Så journalistene repeterte bare, om og om igjen hele dagen: «Og snart kommer Nelson Rolihlahla Mandela». De visste ingenting om ham! Ingenting!

Diplomatfrue

Men det gjorde Liv Tørres, for hun hadde jobbet sammen med den sør-afrikanske fagbevegelsen i tre år allerede. Det hadde seg slik: Liv reiste ut som 26-åring, ikke i utgangspunktet som fredsaktivist, som man kanskje skulle tro, men som diplomatfrue. Hennes daværende mann jobbet i norske generalkonsulatet.

– Jeg forstod raskt at de som var spydspissen i kampen mot apartheid var Cosatu, som tilsvarer norsk LO. Der fikk jeg en politisk arbeidstrening som har vært uvurderlig siden. Det har vært skjellsettende for hva jeg har lært meg om politisk arbeid.

– Det har ikke gått knirkefritt siden i Sør-Afrika?

– Nei, snakk om oppturer og nedturer! En av de store bommertene som sørafrikanerne gjorde, var å stole på ANC. De forstod ikke at de trengte vaktbikkjer i sivilsamfunnet for å passe på at alt gikk riktig for seg.

– «Checks and balances» er jo en vanlig del av et demokrati. Hvorfor skjedde dette?

– Jeg tror det er så enkelt som at de hadde full tiltro til ANC. I dag forstår selv diktatorer at det er nyttig å ha valg. Men det som skjer mellom valgene, er vel så interessant. Undergraving av ytringsfriheten, og hvordan et samfunn kan bli styrt av en bitteliten gruppe mennesker. President Zuma har bare en håndfull mennesker rundt seg. Og tenk på det: Hvor mange trengs for å styre et land? Jo, én mann til å kontrollere mediene, én for å kontrollere det militære og så videre. Vi har sett det flere steder i de senere årene, i flere land i Øst-Europa for eksempel.

Elsker alle jobber

Når Liv Tørres snakker om Sør-Afrika, selv når hun slipper ut en anelse kritikk, er det med kjærlighet. Hun snakker om Nobelprisen og lederjobben på Nobels Fredssenter på samme måte. Jobben hun har hatt et snaut år nå er «dødsmorsom», hun «elsker denne fantastiske institusjonen», og det er et «megaprivilegium» å få jobbe med «så dyktige folk». Men hennes tidligere jobb som generalsekretær for Norsk folkehjelp var hun også «veldig glad i».

– Jeg har vært glad i de aller fleste jobbene jeg har hatt, oppsummerer hun.

– Hvordan plukker du ut medarbeidere, hva ser du etter?

– Ikke på om folk har bygget CV-en sin i hvert fall. Noen av de mest spennende rekruttene er de som har gjort noen hopp og håndtert dem bra. Og de som jobber med høyrehånden i de kjedeligste jobbene, sier Tørres.

– Jeg tror jeg var mest stolt av døtrene mine da den ene ble Norgesmester i salg av gjødsel og den andre ble månedens selger på Bohus, sier hun og viser til et par av døtrenes ungdomsjobber. Med «Norgesmester» mener hun en intern utmerkelse for salgsrekord på et hagesenter.

– Hvis folk klarer de kjedelige jobbene med guts og et stort smil, så klarer de alt. Det koker ned til innstilling. Da jeg selv satt i kassa på EPA som 17-18-åring, bestemte jeg meg for at dette er den mest spennende jobben i hele verden.

Fordomsfritt hjem

Hun tror innstillingen til jobb – og det meste annet – er noe hun har med seg fra barndommen. Liv Tørres vokste opp i Oslo øst; faren var revisor i Norges Kooperative Landsforening, som det het den gang (i dag COOP), så hun har med seg både arbeiderbevegelsen og forbrukerbevegelsen hjemmefra. Og den gryende homobevegelsen, for moren jobbet i en periode som sekretær for Wenche Lowzow og «hadde voldsom respekt for henne».

– Mor var fordomsfri, politisk bevisst og kunnskapsrik, slår Tørres fast. Bøker og engasjement er også komponenter i livet hennes som hun sporer til barndommen.

– Jeg leser mye. Jeg husker at jeg stod foran inngangen til biblioteket på Tveita den dagen jeg fylte sju. Først da kunne jeg få eget bibliotekkort, og ingen kunne si til meg at du bare får lov til å ta med deg et visst antall bøker – jeg husker ikke hvor mange, tjue kanskje. Mor syntes noen ganger at jeg tok med for mange, for jeg måtte gjøre leksene også, forklarer hun.

Liv lånte «alt fra Marx til barnebøker». Frøken Detektiv gikk ned på høykant. Som voksen har hun lest «mange dokumenter», som hun sier med et skjevt smil, men også skjønnlitteratur. En av de første hun nevner er Olive Schreiners «The Story of an African Farm». Schreiner var en hvit sørafrikansk 1800-talls-forfatter, som er kjent for sitt engasjement for svarte kvinner. Fransk-libanesiske Amin Maalouf og libanesisk-amerikanske Kahlil Gibran var vært andre inspirasjonskilder. «Galgenfrist for kvinneorkestret», om kvinnelige fanger i Birkenau, gjorde stort inntrykk.

Falkberget står også på listen – med sitt blikk på de fattige i gruvesamfunnet på Røros – «deprimerende grått, men viktig. Tørres-familien kom fra Røros», sier hun. For tiden leser hun Åsne Seiestads «To søstre».

Guide i Italia

– Du ble mobbet som barn, har du sagt et sted. Hvordan artet det seg, og hvordan har det preget deg?

Dette er det eneste øyeblikket i samtale hun tenker seg litt om. Ordene ikke triller like fort som før – trolig ut fra et ønske om å ikke fremstille mobbeofre som tapere.

– Jeg var en ensom ulv i perioder. De som blir mobbet og ertet kan trekke seg unna andre, melde seg ut. Men jeg tror egentlig at mange har opplevd at man kan greie seg veldig fint i livet selv om man har vært utsatt for mobbing. Selv om jeg ikke vil undergrave hvor alvorlig mobbing er. Da jeg kom ut av skolesituasjonen og inn på universitetet, fant jeg nye venner. Det kan ha hatt noe med dette sceneskiftet å gjøre, sier hun.

Tørres har foretatt flere sceneskift. Hun tok italiensk grunnfag i Bergen, og befant seg raskt i Roma, i Napoli og på Capri, hvor hun guidet kravstore og iblant uberegnelige turister. En læringsprosess det også. En gang fikk hun en gruppe godt skolerte pensjonister som skulle gjøre et dypdykk i Sicilias kunstskatter. Unge Liv hadde ikke full oversikt, så det måtte litt improvisering til. Hun fant ut hvilke medlemmer i gruppen som kunne hva, og så guidet de hverandre, mens Liv ordnet det praktiske. De ressurssterke pensjonistene var kjempefornøyde – til tross for at de hadde betalt for profesjonell guiding.

– Hvis jobbsøkere har vært reiseleder i mer enn to måneder og overlevd, er det et avgjort pluss i en rekrutteringsprosess. Men kanskje mange ikke tåler mye mer enn to år, da har de grodd fast, kommenterer hun.

– De jobbene som har formet meg mest, er nok de som sjelden spørres om. Da jeg var reiseleder, Oslo-guide, butikkdame. Det er mye visdom hos folk flest. Jeg er så heldig at jeg har truffet mange spennende folk, og dem treffer man jo overalt. Og noen av de som har imponert meg mest og med mest livsvisdom har vært noen av de som har det mest vanskelig.

Eliten, folket og flyktningene

Bemerkningen om «folk flest» fungerer som startskuddet for et nytt tema som ligger henne sterkt på hjertet: flyktninger og innvandring.

– Jeg blir helt matt av diskusjonen om «eliten og folket»! Nå hører jeg stadig vekk folk som er uenige i debattene om innvandring anklage de andre for å være en del av eliten, mens de selv representerer folket. Men hvem representer folket? Jeg synes jeg er i kontakt med folket hele tiden, jeg, treffer folk på møter, i gatene, i drosjer, butikker og overalt, utbryter Tørres.

– Jeg hadde samtale med en drosjesjåfør midt under den såkalte flytningskrisen i fjor. «Jaså», sa han da han så meg i speilet, «du er en av dem som vil ta inn alle her i landet». Heldigvis var jeg kjapp nok der og da til å spørre om han virkelig mente at vi ikke skulle ta i mot noen, og det mente han slettes ikke. Det ble starten på en fin samtale. – Jeg er bekymra over debattklimaet om dagen. Vi sitter på hver vår tue og kaster idiotiske påstander mot hverandre, sier hun og legger til at krisen ikke er over selv om vi ikke ser den i avisene fullt så ofte. Situasjonen i Syria er fremdeles like fortvilet.

– Du har venner blant syriske flyktninger. En syrisk familie blant annet som ankom Norge i fjor. Hvordan skjedde det?

– Jeg var på Tøyen i Oslo da jeg traff en familie utenfor utlendingsenheten. Så jeg gikk bort og tilbød meg å lose dem igjennom systemet slik at det gikk fortere. De hadde brukt 22 dager på å komme seg til Norge, en utrolig reise. De er fantastiske mennesker.

– Hvis andre vil følge ditt eksempel og bli veivisere for nyankomne inn i et fremmed samfunn, hva bør de gjøre? Stille seg utenfor Politiets utlendingsenhet de også?

– Nei da. Det er ingen god ide. Ta heller kontakt med humanitære organisasjoner som Røde Kors eller Folkehjelpa, som har programmer for å sette nordmenn i kontakt med flyktninger.

Allrighte folk

Vi snakker litt om nordmenns skyhet og problemer med å snakke med noen de ikke kjenner. Tørres forteller noen anekdoter fra Mexico, hvor hun også har vært, og om faren til sin andre mann, som var inder og leder for Natal Indian Congress, stiftet av Gandhi og søsterorganisasjonen til ANC.

Hun gjør seg rede til å gå, men vi skal ta noen fotografier først, og hun spretter opp for å finne et godt sted å bli fotografert. Hun er tynn som en strek, kledd i sølvgrått og sort fra topp til tå, med grå perler rundt halsen og fire sølvringer på den ene hånden og to på den andre. De grønne øynene hennes matcher det grønne interiøret i Fredssentret. Flytende og naturlig spør hun noen besøkende om hun kan sitte ved siden av dem et øyeblikk for fotograferingen. De sier nesten ingenting, nikker stivt på typisk norsk maner.

– Du er ikke så veldig norsk verken i din referanseramme eller i hvordan du tar kontakt med folk?

– Et av de fineste komplimenter noen har gitt meg, var noe min personlige rådgiver i Folkehjelpa sa da han holdt avskjedstale for meg. «Liv snakker med alle, og hun spør alle hva de mener og tenker om ting. Hun kommer tilbake og sier at folk i kiosken mener sånn og sånn».

– Det er nok riktig at jeg er veldig nysgjerrig på hva folk mener og tenker. Innimellom blir jeg vettskremt av folks meninger og holdninger, for eksempel når det gjelder flytninger. Men ofte får jeg aha-opplevelser og blir imponert.

– Heldigvis er de aller fleste i dette landet veldig allrighte folk.

Liv Tørres

Foto

Erik M. Sundt / Nobels Fredssenter.

Født: 1961

Sivilstand: Skilt, to døtre og to bonusbarn, alle fire voksne

Utdannelse: Statsviter, doktorgrad om fagbevegelsen i Sør-Afrika

Stilling: Direktør ved Nobels Fredssenter

Bakgrunn: Generalsekretær i Norsk folkehjelp fra 2011 til 2015. Forskningssjef og forsker på Fafo med fokus på utvikling, demokratisering, sivilsamfunnets rolle og politiske endringsprosesser. Opprettet og drev også et forskningssenter for Fafo i Johannesburg på slutten av 90-tallet Gjesteprofessor ved Universitetet i Witwatersrand (Wits) i Johannesburg i Sør-Afrika