«Innovasjon er ikke nok»

Innovasjon Norge er et statlig norsk særlovselskap stiftet i 2003 med formål å bidra til å utvikle distriktene, øke innovasjon i næringslivet over hele landet og profilere norsk næringsliv og Norge som reisemål. Innovasjon Norge gjør en betydelig innsats for å fremme innovasjon, og det koster den norske stat mange milliarder kroner. Det satses blant annet på mindre gründerbedrifter, men kjent er det at mer enn 70 prosent av disse går konkurs etter et par tre år.

«Innovation is not enough», skriver Dani Rodrik i Syndicate Project 9. Juni 2016. Han er Professor i International Political Economy ved Harvard University’s John F. Kennedy School of Government. Innovasjon er uløselig knyttet til teknologiske oppfinnelser, sier han. I dag er nasjonal og global spredning (diffusjon) av slik innovasjon mangelfull. Denne mangelen er først og fremst et politisk institusjonelt problem og problemet med robotiseringens bias til å avhumanisere sosiale relasjoner.

Manglende risikovillighet

Forskningen har utdypet disse problemene. Det er først og fremst kvaliteten på samfunnets institusjoner som ikke makter oppgaven. Dette fordi institusjonene er blitt reformert i tråd med NPM og nyliberal økonomisme. Institusjonell konkurranse og markedskonkurranse tvinges inn i de fleste sektorene, og høyrepolitikere krever konkurranse og atter konkurranse på alle nivåer. Dette har gjort økonomiske enheter lite mottakelige for innovasjon ved diffusjon.

Å ta i bruk innovasjon i form av ny teknologi, nye produksjonsmåter, nye produkter er alltid risikofylt, jfr. gründerbedriftene. Institusjoner og bedrifter frykter mulig tap av konkurranseevne. Nyliberal konkurranse på alle nivåer skaper, kan vi si, immunitet mot innovasjon. Norsk oljeindustri, Statoil, viser liten evne til kreativ omstilling til tross for en bransje i krise. Store internasjonale oljeselskap er Statoils konkurrenter, og innovative omstillinger oppfattes for risikofylte i forhold til verdensmarkedet

Vår regjering mener at det avgjørende for produktivitetsveksten i landet er at vi har institusjoner som IN til fremme av innovasjon også i etablerte bedrifter.

Det medfører at det også satses på institusjoner og økonomiske enheter som egentlig ikke finner det lønnsomt å innovere. Dette bidrar til å svekke den økonomiske veksten, slik situasjonen er i Norge akkurat nå, med voksende arbeidsledighet som konsekvens. Offentlige institusjoner og foretak fortsetter å konkurrere og mister innovasjonskraft.

Og en utbredt misforståelse. Offentlig forvaltning på kommunalt og statlig nivå tror at introduksjon av NPM-reformer og målstyring er bidrag til innovasjon og at det bidrar til nødvendig omstilling. Slik er det ikke, tvert imot. Det skapes en hindring for innovasjon.

Teknologisk innovasjon ved diffusjon kan bli fremmet ved etterspørsel eller ved tilbud av tjenester og produkter. Rodrik påpeker at i rike velferdsstater bruker folk flest det meste av sine inntekter på hus, mat, klær, og på tjenester slik som utdanning, helse, transport og reiser. Så langt har teknologisk innovasjon hatt relativt liten innvirkning på mange av disse sektorene.

Statsregnskapet sprekker

McKinsey Global Institute’s siste rapport fra USA viser at de to sektorene som kan framvise den hurtigste vekst i produktivitet siden 2005 er IKT (Informasjons- og kommunikasjonsteknologi) og mediesektoren. Men samlet har de bidratt med mindre enn 10 prosent til BNP. Offentlige tjenester som bidrar med mer enn en fjerdedel har derimot ingen påvist produktivitetsvekst. Dette likner situasjonen i Norge, bortsett fra at offentlige tjenester her utgjør en langt større andel (60/70 prosent) av BNP. Dette medfører at statsregnskapet sprekker år for år, og med regjeringens voksende tapping av Oljefondet som konsekvens. Innovasjon som realitet er noe annet enn innovasjon som politisk retorikk.

Det gjør seg gjeldende to ulike synspunkter på dette. Teknologioptimistene ser på situasjonen og tallangivelser som en mulighet. Der er et potensial for produktivitetsvekst ved adopsjon av ny teknologi i de sektorene som henger etter.

Satsing på organisasjonsinnovasjon og velferdsteknologi, omtalt som innovasjon i offentlig sektor, ble utløst av den sittende regjeringen under en paraply av retorikk for nødvendig omstilling og for heving av produktiviteten. Teknologipessimistene hevder noe annet. De hevder at gapet mellom sektorene er strukturelt betinget og vil vedvare. Innovasjon for robotisering med mål om produktivitetsvekst i omsorgs- og flere velferdssektorer er en anakronisme. Studier viser at teknologisk innovasjon i disse sektorene avhumaniserer menneskelig kontakt og kommunikasjon. En snarlig negativ reaksjon mot dette vil sannsynligvis komme i når perspektivet blir sosial bærekraftig.

Det blir hevdet av historikere at dagens innovasjonsbølge likevel er «blek» og lite forankret i institusjonelle og økonomiske realiteter, og følgelig med begrenset innvirkning på samfunnet. Dette sett i lys av de store teknologiske innovasjonene gjennom det forrige århundret; brenselsmotoren, elektrisitet, bil, fly, radio, TV, telefon. Dette forandret vanlige folks liv på en fundamental måte. Ved diffusjon revolusjonerte innovasjonene nær sagt alle økonomiske sektorer og former for institusjonell organisering. Kanskje den digitale revolusjonen, til tross for hvor spetakulær og fantastisk den enn er, ikke kommer til å bli så inngripende som det forgagne.