Lederutfordring - Theresa May: Går for lykkelig skilsmisse

Riktig leder for skilsmissen: Theresa May samler britene i tvilen.

Før britene bestemte seg for å forlate EU, nøt Theresa May en uhørt luksus i britisk politikk: Hun var anonym. Selv to måneder etter den historiske folkeavstemmingen vet verden fortsatt lite om hvilken retning hun vil ta Storbritannia. Men skilsmisse blir det. For som hun sier: brexit er brexit.

Ukeavisen Ledelses analyse av de utfordringene Theresa May skal til å gyve løs på, viser at hun er riktig kvinne til riktig tid. Ekspertene tror hun vil være i stand til å få på plass en god avtale for landet sitt. Samtidig har hun lykkes med å signalisere avstand til tidligere statsminister David Cameron og den mest elitistiske siden av Tory-partiet ved raskt går ut og snakke om grunnleggende ulikheter og arbeiderklassens problemer.

Tøff start

Prestedatteren Theresa May, som blir 60 i oktober, begynte å jobbe for den britiske sentralbanken som 20-åring etter å ha studert geografi ved Oxford University. Faren døde i en bilulykke da hun var 25. Moren, som hadde multippel sklerose, døde noen måneder senere. May har senere uttalt at det var mannen Philip, som hun møtte ved Oxford, som støttet henne i denne vanskelige perioden. I britisk presse blir hun ofte fremstilt som privat og saklig, men alltid som svært kompetent.

Blant andre politikere og journalister ses hun på som en bestemt, men rolig pragmatiker. Hun har ledet Innenriksdepartementet i flere år enn de fleste andre siden 1800-tallet, noe som ikke er en lett oppgave. Hun har heller ikke fått for mye kritikk for måten hun har styrt departementet på.

– Noe av politikken hun innførte, spesielt med tanke på immigrasjon, skulle hun kanskje fått mer kritikk for. Denne politikken ble et stort problem for Cameron under bli-kampanjen før folkeavstemmingen, sier John Todd, stipendiat ved Universitetet i Oslo som har hatt en rekke rådgivningsroller i justissektoren i Storbritannia.

Liten motstand

Todd tror en av Mays største muligheter ligger i Labours midlertidige svakhet.

– Hun er statsminister, og hun er i en sterk posisjon fordi Labour-partiet er et rot uten like for øyeblikket. Når det kommer til innenrikspolitikken, har hun en reel sjanse til å påvirke hvordan det fremtidige Storbritannia blir utformet, også det fordi Labour ikke utgjør noen trussel for tiden, sier han.

Men det er et splittet land hun skal lede. Og britene er splittet på flere måter. Mest opplagt er hva brexit vil ha å si for en eventuell ny, skotsk folkeavstemming om uavhengighet fra Storbritannia. Både Nord-Irland og Skottland stemte for å bli værende i EU.

I tillegg føler en stor del av den britiske befolkningen at de ikke har fått høste av fruktene av globaliseringen, og dagens økonomiske system tjener ikke «folk flest» slik det tjener eliten. Denne problematikken tok May opp i talen sin da hun ble utnevnt som statsminister.

Om hun klarer å innfri løftene, er en annen sak. Nå er det splittelse mellom London og resten av England, og mellom arbeiderklassen og alle andre.

– Det er en ganske dyp splittelse som vil være vanskelig for enhver å håndtere. Storbritannia har ikke løst problemet med produktivitet i arbeidslivet, et problem som har vedvart i flere år nå, sier Todd:

– I stedet for at politikerne har jobbet for bedring av arbeidsmiljø, sikre fast arbeid og øke produktiviteten, har lønningene stagnert og usikre jobber tatt over for gode jobber. Liten jobbsikkerhet, lave lønninger og tilkallingsvikarer har preget det britiske arbeidsmarkedet i flere år. Det skaper usikkerhet og ustabilitet. May må heve produktiviteten, samtidig som hun må sikre gode kvalitetsjobber.

– Beste kandidat etter brexit

I situasjonen som oppsto etter brexit ble Theresa May raskt den mest troverdige personen til å ta roret, mener Hans Olav Otterlei, partner i kommunikasjonsbyrået Zynk.

– Normalt hadde nok ikke May seilt opp som statsministerkandidat, men nå fremstår hun som den beste kandidaten, sier han til Ukeavisen Ledelse.

Otterlei, som har bodd i London i seks år og kjenner britisk poltikk godt, tror May har egenskaper som kan gjøre henne til en populær leder i et ellers kaotisk politisk landskap.

– Det utkjempes maktkamper både blant «toryene» og i Labour, og et av Mays store fortrinn er at hun ikke har vært assosiert med dette renkespillet, sier han.

May er kanskje mest kjent for replikken hun kom med i sine dager som partiformann: «Vi må slutte å være ‘the nasty party’, og bli et parti for folk flest».

– Hun tar tydelige standpunkt og har solide verdier. Hun er kjent som arbeidsom og saklig, en dame som sier ting som de er, sier Otterlei.

Troverdighet i begge leire

May stemte for at britene skulle forlate EU, men mange tror at hun egentlig er for fortsatt medlemskap. Dermed har hun troverdighet i begge leire, og kan virke samlende på et splittet folk, ifølge PR-rådgiveren.

– En av de første som gikk ut og støttet May var Chris Grayling. Han er klar EU-motstander, og følte seg forbigått av May i rollen som innenriksminister, men støtter allikevel May. Det sier noe om behovet for en ryddig leder som kan virke samlende, ikke splittende, sier Otterlei.

Ingen retoriker

Ifølge Otterlei må britiske politikere være spesielt hardhudede og debattsterke, egenskaper som ikke minst settes på prøve i britenes unike statsminister-spørretime.

– Britiske politikere bør være retorisk sterke. May er god, men likevel langt under nivået til Blair eller Cameron. Hun kompenserer ved å være ekstremt kompetent, etterrettelig og ryddig, forteller han.

Otterlei drar paralleller til da Gro Harlem Brundtland ble utpekt som leder i partiet i en periode med kaos og indre splid i ledelsen i Arbeiderpartiet.

– Man trengte noen som kunne virke stabiliserende på partiet. Og selv om Gro verken var visjonær eller noen stor retoriker, var hun arbeidsom, grundig og potensielt samlende, sier han.

Kommunikasjonsrådgiveren sammenligner også May med Merkel, som heller ikke er noen folketaler, men representerer en enorm trygghet.

– Ikke gå for sterkt ut

Otterlei tror det var lurt av May å gi seg og regjeringen et halvt år på å stake ut veien for britenes utgang av EU.

– Det er den eneste planen hun kan ha. Britene er ikke i forhandlingsposisjon, og det hersker stor usikkerhet om utfallet. For May er det ekstremt viktig å ikke åpent innta eller kommunisere sterke posisjoner i forkant av brexit-forhandlingene. Selv brexit-forkjemperne i hennes eget parti mener at de nå må ta tiden til hjelp.

Otterlei tror May må forberede det britiske folk på at dette kommer til å bli en langsom prosess.

– Å gå tidlig ut med programerklæringer er noe av det dummeste man kan gjøre i en slik situasjon. Det er umulig at alle blir fornøyd med utfallet av brexit. Det viktige er at ingen føler seg lurt eller ført bak lyset. May må skape en felles forståelse av hva man står overfor, forklarer han.

Lite karismatisk

En svakhet mange har pekt på er statsminister Mays mangel på varme og sjarm. Otterlei mener hun kompenserer med å være ryddig, hardt arbeidende og taktisk sterk.

– Akkurat nå vet jeg ikke om det er en styrke å være karismatisk. Man trenger først og fremst noen som kan senke konfliktnivået og forene britene. May er rimelig prinsipiell i sin kommunikasjon. Hun er tydelig på hva hun mener, men lener seg mot fakta og moral fremfor ideologi og dogmer, sier han.

Komplekse forhandlinger

John Todd tror EU-spørsmålet stiller May og Storbritannia i en mer utsatt posisjon. Her må hun forhandle med 27 andre land om hvilket forhold landet skal ha til unionen.

– Det vil bli en svært kompleks prosess, uavhengig av om Storbritannia går for en EØS-modell eller en frihandelsavtale. Dette vil være en av de største utfordringene hennes, sier han.

I tillegg har hun en del ministere som er ansvarlig for noen av nøkkeldepartementene som er svært skeptiske til EU. Det vil bli en utfordring for henne rundt regjeringsbordet.

En av svakhetene hennes er at hun har en veldig kontrollerende væremåte. Det kan være en god egenskap når en styrer et departement, men vanskelig når en skal håndtere en hel regjering. Spørsmålet er om hun klarer å håndtere en situasjon som statsminister der hun ikke har kontroll over alle aspekter som jobben innebærer.

– Ting skjer hele tiden og det er forventet at en statsminister må kunne svare for seg i flere ulike situasjoner. Det vil nok være en utfordring for henne, mener Todd.

Forhandlingene vil starte så snart britene setter i gang artikkel 50 av Lisboa-traktaten. Partene får da to år på seg til å fremforhandle en ny avtale. Dersom forhandlingene bryter sammen og ingen enighet blir nådd, meldes Storbritannia automatisk ut når de to årene har passert.

Interessekonflikter internt og eksternt

Men hva står May overfor når hun skal sette seg ned å forhandle om betingelsene ved brexit?

Forhandlingsekspert og professor ved NHH, Jørn Rognes, forklarer at det første man bør se på, er interesseforholdet som ligger til grunn for forhandlingene.

– Jeg vil anta at Theresa May vil ha visse utfordringer. Det første jeg ville spurt om er «hvor samlet er motparten»? Det vil sannsynligvis være ulike interesser innad i EU-systemet. Polen vil kanskje være mer opptatt av fri personadgang, mens Tyskland gjerne vil være mer opptatt av fri handel. En enda verre hodepine blir det hvis forhandlingene går over i å omhandle det ideologiske. Dette kan være veldig vanskelig å forhandle om. Og vil EU i tillegg dra inn presedens, med tanke på andre land som eventuelt går ut? Skjer det, kan forhandlingene bli kompliserte, sier han.

I en forhandlingsfaglig interesseanalyse setter man gjerne opp en oversikt over hva partene har av felles intereser, hva som bare den ene er interessert i og de åpenbare interessekonfliktene. Rognes forklarer at May og britene må finne ut hva som ligger bak de ulike interessene sine og begynne å prioritere.

– Wales og Skottland stemte for å bli værende i EU. Hva har dette å si for interesseanalysen?

– Det er litt uenighet innad i egen koalisjon, men normalt vil jeg si at man ikke skal bekymre seg så mye for dette. Når forhandlingene er i gang, og det er gitt at Storbritannia skal ut, så er det i alle sin interesse å få en god avtale, sier Rognes.

Maktforhold

I utgangspunktet kan det se ut til at det er EU som sitter med alle kortene. 44 prosent av all britisk eksport går til EU, mens bare 10 prosent av EU-eksporten går til Storbritannia. I tillegg har EU mange vetoaktører, og forsmådde eurokrater ønsker nok å gjøre et eksempel av britene.

Rognes tror maktforholdet i realiteten er jevnere enn et overfladisk blikk skulle tilsi.

– I forhandlingssituasjonen må makt knyttes til partenes alternativer. Alternativet ved å ikke få en avtale med britene er dårlig for EU. Jeg tror maktforholdet er forholdsvis likt, sett fra et rent forhandlingsperspektiv, sier Rognes.

– Hva tjener May på å vente med artikkel 50?

– Slike forhandlinger krever enormt med forberedelser. Britene har en fordel av å holde igjen. Dette kan også være et taktisk spill overfor motparten, ved å la situasjonen roe seg ned før man starter, sier Rognes.

Valg av forhandlingsledere

Det er fortsatt usikkerhet rundt hvem som vil lede Storbritannias forhandlinger, men mange kommentatorer og eksperter antar at utnevnt brexitminister David Davis og Theresa May selv vil spille en stor rolle. EU har på sin side valgt den kontroversielle Michel Barnier som sin forhandlingsleder. Rognes er klar på at kontroversielle figurer kan skade forhandlingene, men legger til at det viktigste er å få til gode prosedyrer.

– Dersom May ikke selv skal lede forhandlingene, hvilket mandat bør hun gi?

– Hun kan ikke gi forhandlerne et bundet mandat, altså «du må oppnå det og det». Da mister de fleksibiliteten til å oppnå en løsning. Det beste vil være et avgrenset mandat, altså en klar liste over interesser og prioriteringer, og frihet til å forhandle ut i fra disse.

Kreative løsninger

Jørn Rognes tror at May har en god sjanse til å oppnå et godt resultat.

– De har et skjebnefellesskap. Det er så stor personbevegelse og handel mellom EU og Storbritannia at forhandlingslogikk, tilsier at de vil komme frem til en avtale som er god for alle parter. EU-landenes vetorett kan selvfølgelig sette en stopper for det som ellers ville vært gode avtaler. Når man driver komplekse forhandlinger, så kan låste posisjoner forhindre helhetlige løsninger, men det er et problem for begge parter.

Nyutnevnt utenriksminister Boris Johnson har proklamert at alle briter fortsatt vil kunne jobbe, reise, studere og bo i EU-landene.

Rognes tror dette kan være mulig å få til.

– Det kan kanskje bli kvoter ved fremtidig arbeidsutvandring, men jeg tror ikke det er i EUs interesser eller Storbritannias interesser å hive ut de som allerede er der. Dette er nok det vanskeligste punktet, og Theresa May og britene må antakelig forberede seg på å gi ganske mye.

En minimalistisk skilsmisse

– Nøkkelen ligger i tilgangen til det indre markedet. Og det får de selvfølgelig, sier førstelektor ved Universitetet i Agder og ekspert på britisk politikk, Jan Erik Mustad: – Spørsmålet er til hvilken pris.

I Theresa Mays hode består jobben hennes i å konstruere en «minimalistisk skilsmisse«, tror Mustad.

I Mustads analyse av brexit er det arbeidsinnvandringen som hele tiden har spilt hovedrollen. Mens generell innvandringsskepsis og tap av arbeidsplasser til øst-europeere prydet de fleste overskiftene i forkant av folkeavstemmingen, er det en annen side av arbeidsinnvandringen og EU-medlemskapet som Mustad tror kommer til å måtte blusse opp igjen i de kommende forhandlingene, og det er hvem som skal ha tilgang til helsevesenet. I perioden før folkeavstemmingen fremforhandlet Cameron en avtale med EU. Avtalen skulle gi britene større handlingsrom til å bestemme over hvem som skal nyte godt av det kostnadsfrie britiske helsevesenet. Men denne avtalen ble lagt til side da stemmene var telt opp.

– Spørsmålet er hvilke rettigheter immigrantene skal ha hvis Storbritannia skal opprettholde EUs krav om fri flyt av arbeidskraft, sier Mustad.

Et høyst uoffisielt forslag, som britene har luftet forsiktig i pressen, er innføring av en tidsbegrenset bremsemekanisme i innvandringen. I forslaget, som tyskerne har nikket forsiktig til og franskmennene ristet oppgitt på hodet til, kan arbeidsinnvandringen bremses i en periode på syv år.

– May ønsker nok å opprettholde et så tett forhold til EU som mulig, men på utsiden, sier Mustad.

Av de mange modellene for videre økonomisk samarbeid med EU, er det flere som er ganske uaktuelle, tror han. Mens noen har pekt på en egen handelsavtale med EU på samme lest som den Canada har fremforhandlet, har andre pekt på EFTA og EØS for inspirasjon.

Mustad tror Canada-sporet er helt uaktuelt.

– Jeg tror de får en egen særavtale . De er såpass store, og både EU og Storbritannia er interessert i å få på plass en avtale, sier han.

Hvilke utgangsposisjoner de to forhandlingspartene vil gå ut med, vil forbli en godt bevart hemmelighet en god stund ennå.

– Begge parter holder kortene veldig tett til brystet. Det kommer til å ta litt tid, sier Mustad.

Det kan komme til å stå 2017 og kanskje også 2018 på kalenderen før britene endelig trykker på knappen og utløser den såkalte artikkel 50 som offisielt starter utmeldingprosessen.

– Frem til det vil de jobbe for å samle et slagkraftig forhandlingsteam og nedsette en klar liste over prioriteringer de ønsker seg fra motparten, sier han.

Dette har også vært Angela Merkels beskrivelse av veien videre.

Britene samler seg i tvilen

Mustad tror britene nå kommer til å samle seg rundt May. Han mener de gjorde lurt i å få henne på plass i statsministerstolen så hurtig og med så få gnisninger som de gjorde.

– Det skapte ro i markedene. Og May er også den typen som har stor oppslutning i eget parti. Hun er en god lederskikkelse og erfaringen hennes vil bli gull verdt i tiden fremover, sier han.

Et Storbritannia ledet av Boris Johnson eller Michael Gove ville vært mye mer uforutsigbart og tatt mer tilfeldige avgjørelser, tror Mustad: – Storbritannia skal prise seg lykkelig over at de nå ledes av en nøktern realist, sier han.

En svakhet med May som har vært mye diskutert, er at hun personlig sto på «feil side» i brexit-spørsmålet.

Mustad tror tilknytningen til «vinnersiden» var en av grunnene til at Boris Johnson måtte bli utenriksminister.

– May trengte å fylle kabinettet sitt med folk som var for brexit, men samtidig tror jeg hun representerer noe som de aller fleste briter kan assosiere seg med nå, sier han: – Og det er tvilen.

– Folket vet at hun hadde store kvaler i folkeavstemmingen, hun representerer den ambivalensen til EU som mange går og føler på fortsatt, sier han.

Forholdet til Tyskland kan vise seg å bli en styrke for henne, tror Mustad. Hun har et godt navn der, og kom også kom ut av samtale med Angela Merkel i sommer.

Mustad er overbevist om at britene vil komme godt ut av forhandlingene. En grunn er at de har lang erfaring med krevende bilaterale forhandlinger:

– Tenk bare på da imperiet kollapset, og tidligere kolonier skulle overdras til seg selv. Dette er en nasjon som kan forhandle. Jeg tviler ikke på at de vil lykkes, sier Jan Erik Mustad.