Balansekunst på vippen

4,2 prosent. Det dårligste valgresultatet siden krigen. Minus 2 mandater. En valgkamp som er dømt nord og ned, der partilederen har framstått som en blek skygge av seg selv.

Men nederlaget har skapt et stort paradoks: Når det nye Stortinget kommer sammen i oktober vil den lille stortingsgruppa til Kristelig Folkeparti og partileder Knut Arild Hareide ha mer makt enn noe annet parti utenfor regjeringen.

Dagens Perspektiv har spurt et knippe politiske eksperter og kjennere av KrF om hva denne nye situasjonen vil bety for Knut Arild Hareide og Kristelig Folkeparti.

Alle sammen kan skrive under på følgende: Sjelden har et bittert valgnederlag resultert i en større mulighet for politisk innflytelse.

På vippen

Vippeposisjon er et uttrykk i politikken som beskriver den posisjonen et politisk parti er i etter et valg når partiet ved å velge en av to sider kan sørge for at den ene siden får flertall. Det er akkurat her KrF befinner seg etter valget mandag. Partiet som er i vippeposisjon får dermed langt større påvirkningskraft enn partiets størrelse og oppslutning skulle tilsi.

Det er faktisk ikke så ofte det skjer. I Norge har vi særlig to tydelige vippeeksempler. Første gang i 1961, da Sosialistisk Folkeparti (SF) med sine to kandidater sørget for at Einar Gerhardsen kunne danne regjering for tredje gang. I forbindelse med den berømte Kings Bay-ulykken i 1963, felte SF regjeringen og banet vei for Høyre og John Lyng. Tre uker senere var SF på vippefarten igjen, felte Lyng og gjeninnsatte Gerhardsen.

En annen berømt vippeperiode i norsk politikk fikk vi i 1985, da Frp havnet på vippen og sørget for et knapt borgerlig flertall med Kåre Willoch som statsminister. I 1986 brukte Carl I. Hagen sin makt, og vippet Willoch ut av statsministerstolen da regjeringen ville øke bensinprisene og sørget for at Gro Harlem Brundtland ble statsminister for andre gang.

Vanligvis ender altså et vippeparti opp med å felle den regjeringen de i første omgang har støttet opp under. Om det blir tilfellet med Hareide og KrF i denne utsatte maktposisjonen, gjenstår å se.

Flere av ekspertene Dagens Perspektiv har snakket med, tror det vil ende der – etter hvert. Den største utfordringen Hareide har før den tid eventuelt kommer, handler om å samle partiet. KrF-ere har det til felles at de fleste av dem tror på Jesus, men ideologisk spenner preferansene fra Ap til Frp.

Splittet parti med leder i spagaten

Statsviter ved Universitetet i Stavanger, Svein Erik Tuastad, påpeker at KrF-leder Knut Arild Hareide nå må sette i gang med å skape forståelse internt for at partiets rolle er å slåss for egen politikk.

– Som i mange partier, også Arbeiderpartiet, er det en rivning i KrF, der det som gjør den ene siden glad, gjør den andre siden sint. Utfordringen for Hareide er å få partiet med seg i en tøff linje mot regjeringen. De blåblå og Venstre trenger KrF for å få flertall. Men presset fra sentrum-venstre, både mot de blåblå og mot KrF, vil nå bli enda tøffere. Derfor må Hareide og KrF skape en forståelse for at deres rolle er å slåss for sin egen politikk og ikke så mye annet taktisk fiksfakseri enn det, sier han.

Erling Rimehaug har vært redaktør i Vår Land og har skrevet biografi om Kjell Magne Bondevik. Få kjenner KrF bedre enn ham. Den tidligere Vårt Land-redaktøren mener det er sannsynlig at KrF kan komme til å felle regjeringen.

Men han tror det vil være det riktig å avvente situasjonen en stund. Og heller vurdere om de skal kaste Solberg litt lenger ut i perioden.

– Saker som KrF vil være interessert i å innkassere i mellomtiden er det nok av, sier Rimehaug, som tror en seier innen bioteknologi, for eksempel et forbud mot tvillingabort, vil smake godt, selv om det i seg selv ikke vil være nok til å samle partiet bak regjeringen.

I neste periode skal også den nye finansieringsordningen for trossamfunn opp i Stortinget. Dette kan bli et svært viktig slag for en eventuell Solberg II-regjering. Men selv om saken er viktig for KrFs velgere, er regjeringen også avhengig av Venstre for flertall, og der i gården deler man ikke KrFs syn i det hele tatt.

Rimehaug ser for seg en nær fremtid der KrF og Venstre kommer til å fjerne seg fra hverandre i sak etter sak – selv om de samarbeider med regjeringen.

– KrF og Senterpartiet står egentlig mye nærmere hverandre enn KrF og Venstre, sier Rimehaug.

Slått gul og blå

Leder i kommunikasjonsbyrået Footprint og tidligere politisk redaktør Fædrelandsvennen, Beate Nossum, er ikke i tvil om at det formelle regjeringssamarbeidet KrF og Hareide inngikk med Høyre og Frp for fire år siden har slått den en gang svært så karismatiske sentrumspolitikeren både gul og blå.

Løsrivelsen fra samarbeidsavtalen med den borgerlige regjeringen gir Hareide en ny sjanse til å vise sitt faktiske politiske ansikt, tror hun. For, som Nossum påpeker:

– Hareide er ingen typisk blå blomst. Det er ikke der KrF henter politisk næring, noe som langt på vei kan forklare hvorfor partilederen delvis visnet gjennom valgkampen. Som leder av et tydelig sentrums- og opposisjonsparti kan han igjen blomstre til å bli en betydelig gul kraft, en solsikke, om du vil, sier hun.

Nossum mener det er interessant at KrF og Venstre tilsynelatende velger ulike strategier i retningsvalget som følge av Stortingsvalget. Mens Venstre fortsatt står på at et formelt regjeringssamarbeid – muligens som regjeringsparti denne gangen – er den beste veien til gjennomslag for egen politikk, velger KrF å gå i opposisjon som vippeparti. De tror på gjennomslag ved å jobbe med de ulike blokkene fra sak til sak.

– KrF har potensielt mer makt nå enn i forrige periode, mener Nossum, vel vitende om at partiet har mistet to mandater i Stortinget og at oppslutningen i folket har rast.

Lang avstand mellom fløyene

Politisk analytiker og mangeårig politisk reporter i Aftenposten, Aslak Bonde, peker også på de sprikende interessene innad i partiet som Hareides største utfordring.

– Han har prøvd å tilfredsstille to fløyer i partiet som er uforenelige. Den ene er veldig nær Frp og veldig langt fra Jonas Gahr Støre, mens den andre ikke kan fordra Frp og er veldig nær Støre. Det er det som er det store problemet, mener han.

Utfordrere fra alle kanter, inkludert Partiet de Kristne som i flere fylker laget stygge skraper i grunnfjellet til KrF, gjorde at Hareide ikke hadde én eneste velger å miste på noen av sidene.

– Da er det på en måte ikke rart at han ble helt handlingslammet og gjorde tidenes dårligste valgkamp. Det er rett og slett forståelig, mener Bonde.

Han tror imidlertid at det vil bli for vanskelig å balansere sentrumsposisjonen, selv om det «foreløpig er et standpunkt alle godtar». Når de vanskelige sakene kommer, vil Hareide havne i trøbbel. Derfor vil han bli nødt til å velge noe bort, tror Bonde. Det kan fort ende med at KrF kaster regjeringen Solberg.

– Jeg tror han kommer til å si til Erna at «hvis du fortsetter å ha Frp i regjering, så må jeg kaste deg.»

– Å ta et så tydelig standpunkt i verdispørsmål som tvilling-abort, genmanipulasjon eller bistandsmidler, ville vært en drøm for Hareide. Men det kan også skje for eksempel i spørsmål om ytelser til uføre eller oljeleting i Lofoten og Vesterålen, tror Bonde.

Det forutsetter imidlertid at anledningen byr seg. Og Bonde spår at Erna Solberg vil være veldig forsiktig, slik at Hareide rett og slett ikke får en tydelig sak å kaste henne på.

Vippemakten

Svein Tuastad mener at KrF må bygge opp en forståelse for at regjeringen kan felles dersom KrF ikke får gjennomslag for sin politikk. Da kan KrF si at dette er regjeringens ansvar, og til slutt felle den.

– Hvis regjeringen er imøtekommende, og et mer konstruktivt spor blir funnet, må strategien være annerledes. Da bør partiet fokusere på at man har et godt samarbeid, og at KrF da er villig til også å godta at man ikke får gjennomslag for alt.

– Så situasjonen avgjør. Hareides store utfordring blir å oppføre seg troverdig og logisk, opp mot hvilke gjennomslag de faktisk får, utdyper han.

– Vippeposisjonen gir mye makt, men er politisk svært utfordrende. Kan man balansere her i fire år uten å støte fra seg velgere?

– Det er nesten umulig, mener Tuastad. – Her er det to scenarier. Det ene er at regjeringen, som den jo er tvunget til, prøver å løse knuten på tråden mellom Venstre, KrF og Frp. Det vil det ikke-sosialistiske prosjektet tjene på samlet sett, men enkeltpartiene vil trolig ikke det. De risikerer for liten oppmerksomhet om seg selv og sine saker. Alternativet er at hensynet til egenmarkering går foran hensynet til fellesprosjektet. Det er jo egentlig bare for Høyre, med ansvarlighet som merkevare, at det er gunstig å prioritere fellesprosjekt. Frp har lært at det å gi «blanke» i fellesprosjektet, og samtidig kjøre knallhard egenmarkering, er en suksessoppskrift – og derfor vil den få aksept fra Erna, sier han.

Tuastad mener at KrF har vært «over-snille», slik de er oppdratt til, ved å støtte en regjering de ikke er med i selv i tykt og tynt – og derfor nærmest har utslettet seg selv.

– Det kan de ikke fortsette med, sier han.

Valgets pinsler

– Det er partiets ulykke at deler av velgerne og tillitsmannsapparatet er fullstendig splittet i hvilken strategi som partiet bør styres etter, sier Erling Rimehaug.

Som Hareide selv var inne på i talen sin til valgvaken mandag kveld, har valgkampen handler mye om strategi og lite om saker. Men det er ikke akkurat nytt for KrF som har slitt med sine strategiske veivalg lenge, framhever Rimehaug.

Ifølge Rimehaug er egentlig KrF-velgerne ganske enige om de politiske sakene. Enten det handler om familiepolitikk, verdisyn og K-en i livssynsfaget på skolen, så står de som regel samlet. Likevel blir de som regel skrekkelige uenige om strategi.

– Slik er livet i sentrum av politikken, da blir man gjort kur til fra både høyre og venstre og ideologiske forskjeller blir viktigere enn de ellers ville vært. – Noen i KrF er redde for sosialismen, andre har sans for sosialdemokratisk politikk, dermed blir regjeringsvalget svært opprivende, sier Rimehaug.

– Har Frp gjort dette vanskeligere?

– Ja, særlig de siste årene. De har lykkes svært godt med å fronte egne saker samtidig som de har sittet i regjering, sier Rimehaug.

Dermed har Frp gjort KrF ansvarlige for Frps politikk – selv om de to partiene er rykende uenige.

Rimehaug tror ikke Sylvi Listhaug skal tillegges for stor vekt. Han tror ikke hun har drevet solospill, men heller at det har vært en del av Frps strategi.

– Hadde ikke hun gjort det, så hadde noen andre, sier han og legger til at det godt kan hende det hadde vært klokt av Erna Solberg å flytte Listhaug fra statsrådsposten hun besitter for tiden for å kjøpe seg litt ro.

Viktig presisering

At Hareide mot slutten av valgkampen presiserte at KrF ikke ville støtte, men heller ikke felle Høyre/Frp-regjeringen, var riktig – men kom alt for seint, mener Svein Tuastad.

– Dette trenger ikke hefte ved ham og partiet i det hele tatt. Det ville se rart ut om KrF gikk inn i regjering sammen med Frp. Ut over det er alle utganger åpne. Politikerne er ikke hårsåre, med mindre de føler seg lurt eller løyet for.

– Å justere taktikk, er klart «innafor». Man kan snu litt på det: KrF kom seg igjennom dette valget over sperregrensen. Nå står partiet friere enn noen gang til å manøvrere som et ekte sentrumsparti i stedet for å være bundet opp i en forpliktelse partiet ikke står inne for, poengterer Tuastad.

– Det som var galt for KrF i valgkampen, var at konklusjonen kom for sent. KrF skulle avklart tidligere at partiet ikke ville felle en Høyre-regjering selv med Frp, sier valgeksperten.

Han mener det var helt meningsløst å holde på med «vi vil styre med Høyre og Venstre i en regjering, uten Frp».

– Det var politikk på sitt verste. Partiet laget en parallell virkelighet som absolutt alle skjønte at bare var tull og tøys. I stedet kunne man konkludert tidligere med det logiske: Vi ønsker primært dette og dette. Hvis ikke det skjer, vil vi ikke felle en H/Frp-regjering. Men vi vil heller ikke være et støtteparti, men jobbe for våre saker fra sak til sak.

– Vanskeligere var det ikke. Men det skulle kommet før, understreker han.

Kan bruke makten

Men som vippeparti kan KrF og Hareide også vinne fram med flere av sine kjernesaker, mener våre eksperter.

Svein Tuastad har bitt seg merke i at Hareide har sagt at KrF vil kunne tape både Lofoten og andre saker uten en samarbeidsavtale, siden det «tunge flertallet» mellom Høyre og Ap da vil slå inn.

– Det virker som om KrF-lederen ikke har tatt inn over seg at partiet nå er i en forhandlingssituasjon – mot begge sider. Dersom de ikke «får Lofoten» av Frp og Høyre, kan de nå gå til Ap og si: «Hvis dere støtter oss her, skal vi støtte dere i den og den saken». Det er dette som er den nye situasjonen, og som gjør at en tapt mulighet for KrF også er en ny mulighet på tvers av blokkene, presiserer han.

Beate Nossum er inne på mye av det samme. Hun mener det vil være en fordel for KrF om Venstre går med i regjeringen.

– Hvis Venstre trer inn i regjeringen vil KrF raskere kunne defineres som et klart opposisjonsparti i sentrum, og som en del av en bred opposisjon. Med Venstre utenfor regjeringen vil de og KrF i større grad tolkes i fellesskap, som en egen enhet knyttet til borgerlig side, sier Nossum. Hun mener KrF vil tjene på å «stå alene».

– KrF har vært et splittet parti. Mange av kjernesakene, som for eksempel fordelingspolitikken, ligger tett opp mot Arbeiderpartiets verdier, noen ganger enda lenger til venstre, mens den konservative fløyen i partiet vender seg mer i retning Siv Jensen og Frp. Det borgerlige samarbeidet, og for så vidt flørten med Arbeiderpartiet, har ført til økt distanse mellom fløyene. Hareide har drevet med tung intern balansekunst. Det blir han også nødt til i tiden fremover. Men i opposisjon og uten avtaler den ene eller andre veien blir det nå lettere å samle partiet, tror Nossum.

Hareide fremstår også langt tydeligere på egen hånd, mener hun.

– Vi så det allerede under de første partilederdebattene etter valget. Mens Hareide var en skygge av seg selv under valgkampen, er han nå på vei tilbake som et kraftsenter blant partilederne. Med KrF som blokkuavhengig og tydelig opposisjonsparti vil han få mulighet til å være tydelig igjen.

Har ingen utfordrer

Selv om Hareide tapte valget, er det ingen av ekspertene som tror han er tapt for KrF.

Ifølge Svein Tuastad er ikke Knut Arild Hareide så svekket etter det dårlige valget som man skulle tro. Faktisk kan en samling i bunn styrke hans posisjon som leder.

– Vanligvis skulle man tro han nå er svekket, gitt det dårlige valgresultatet. Men mitt inntrykk er at intern strid handler like mye om personlig samarbeid som politisk innhold. Hareide har etter alle solemerker vært en samlende leder. Han har en slags ærlighet og troverdighet som kan vinne gjenklang utenfor kjernetroppene til KrF. Jeg har vanskelig for å tro at KrF skulle ønske å erstatte ham. Hvem skulle de sette inn i stedet? spør statsviteren.

Også Erling Rimehaug tror Hareide sitter trygt som leder i KrF.

– I dag er det ingen åpenbare kandidater til å ta over for ham.

– Samtidig er det mye som tyder på at veivalg-spørsmålet kommer til å ligge over både Hareide og resten av partiet i lang tid fremover. Og det kommer til å slite på dem, sier Rimehaug.

Aslak Bonde tror som de øvrige ekspertene at Hareide sitter trygt, og ser ingen klare utfordrere til ledervervet. Likevel kan ikke Hareide sitte stille i båten, påpeker han.

– Det er folk i partiet som mener han må ta en beslutning. Hvis han fortsetter å stå i spagaten, vil han være truet. Men det vil ikke komme så langt før om et år eller to.

Beate Nossum mener Hareide kan være KrF-leder omtrent så lenge han selv ønsker å være det.

– KrF ser ut til å ha landet der det historisk hører hjemme, i sentrum. Da blir det ikke så vanskelig å samle troppene som det kunne vært. Underveis vil det nok oppstå diskusjoner. Den dagen de risikerer å måtte felle Solberg-regjeringen for å få gjennom en enkeltsak, vil diskusjonene mellom fløyene internt gjenoppstå.

– Men Hareide har ingen åpenbar motkandidat i partiet, så han sitter trygt videre om han vil.

Mini-CV: Knut Arild Hareide

Født: 23. november 1972

Fra: Bømlo, Hordaland

Utdanning:

• Siviløkonom fra Norges Handelshøyskole

• Grunnfag i sosiologi fra Universitetet i Bergen

Erfaring:

• Leder av studentforeningen ved NHH (1994-95)

• Trainee i Schibsted (1997)

• Politisk rådgiver for utdanningsminister Jon Lilletun (1998)

• Forretningsutvikler i Schibsted (2000–2001)

• Statssekretær og senere miljøvernminister i Bondevik II-regjeringen (2001–2005)

• Prosjektleder og organisasjonsdirektør i Schibsted (2005–2009)

• Stortingsrepresentant (2009–)

• Leder av Stortingets transport- og kommunikasjonskomité (2009–2013)

• Leder for KrF (2011–)

• Leder av Stortingets 22. juli-komité (2011–2012)

---