Fremad i alle retninger

Å vinne presidentvalget var enkelt. Det er nå det begynner.

Slik oppsummerer svært mange de utfordringene Frankrikes ferske president Emmanuel Macron nå står overfor. Første milepæl på veien til suksess for Macron, blir parlamentsvalget i juni.

– I Frankrike kalles valget til nasjonalforsamlingen i juni for «Macrons tredje runde»

• LES OGSÅ: Tre ting du ikke visste om Frankrikes nye president

Det blir svært avgjørende for hans videre suksess, framhever professor Kristin Skare Orgeret ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Hun er Frankrike-kjenner og har fulgt fransk politikk i en årrekke.

Som så mange med henne, kan ikke Orgeret annet enn å la seg imponere av hva Emmanuel Macron har oppnådd.

– Uansett så er det er jo en imponerende jobb han har gjort på bare 13 måneder etter at han startet bevegelsen La République En Marche.

Men det står utvilsomt en god del på spill for den ferske presidenten. Førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, franske Franck Orban, hevder at Emmanuel Macron kan bli stående igjen som Frankrikes John F. Kennedy dersom han får utløst sitt potensial som leder. Går det galt, derimot, vil ingenting kunne stanse Marine Le Pens vei til Elyssé-palasset i 2022.

– Da vil man få et annet Frankrike i et annet Europa, sier den franske Frankrike-eksperten.

Fra filosofi-assistent til president

Emmanuel Macron har en spesiell faglig bakgrunn. I tillegg til å være utdannet innen økonomi og juss, har han også studert filosofi.

Og det er forholdsvis uvanlig for politikere. Ifølge den danske avisen Politiken må man tilbake til den romerske keiseren Marcus Aurelius, eller Frederik den store av Preussen, for å finne statsledere med like stor hang til filosofi som Emmanuel Macron.

Som ung student jobbet nemlig Macron i to år som assistent for den kjente franske filosofen Paul Ricœur, som da var i gang med sin mest kjente bok «Hukommelsen, Historien, Glemselen». Og i forordet takker Ricæur Macron for hans «vesentlige bidrag».

Man lærer å være sammen med sine læremestere, har Macron senere uttalt. Han hevder at «mitt intellektuelle parløp med Ricœur forandret meg».

Av sin filosofiske læremester lærte Macron at det må være en sammenheng mellom livet og tenkningen om det, mellom den konkrete verden og de tanker vi gjør oss om hvordan vi kan forbedre den. Med dette som utgangspunkt, søkte Macron også etter mer «konkret kunnskap» – som jus og økonomi, ifølge Politiken.

Etter hvert kom den unge Macron også i kontakt med politikken. Han arbeidet en stund for den franske sosialisten og statsministeren Michel Rocard, som skal ha åpnet Macrons øyne for både utenrikspolitikk og klimaproblemer. Men han ønsket også å forstå den finansielle verden bedre, og søkte derfor en stilling i investeringsbanken Rothschild, har Macron selv forklart.

Etter fire år på innsiden av finansverden, forlot han Rothschild, og gikk for alvor inn i politikken. Først som rådgiver for Hollande og senere som økonomiminister i Hollandes regjering. Som statsråd ble Macron raskt kjent for å jobbe for en liberalisering av det franske arbeidsmarkedet, men han fant seg ikke helt hjemme, verken i Sosialistpartiet eller i regjeringen. Så han forlot regjeringen, og den 6. april 2016 startet han den politiske bevegelsen En Marche! (Fremad!) og resten er allerede historie.

Må levere resultater raskt

Men som de fleste observatører påpeker, så er Frankrike et splittet land. Kun 28 prosent stemte i andre runde av presidentvalget, og i første runde stemte hele 40 prosent på et av ytterpartiene – enten Le Pen og Front National eller på venstrekandidaten Jean-Luc Mélenchon.

– Macrons største utfordring er at han må levere fort. Han må vise at han kan ta Frankrike videre. At han er rett mann, sier Orgeret.

Ifølge Franck Orban er Macrons største utfordring at han raskt må kunne komme opp med strukturelle reformer og samtidig ivareta den franske velferdsmodellen.

Og for å få til det trenger han et godt styringsgrunnlag. Det er det mange som mener at han ikke vil få i det kommende parlamentsvalget.

– Men de kan ta feil, tror Orgeret.

Og skal vi tro de siste meningsmålingene er Macron i siget. Hans parti La République En Marche har uken før 17. mai større oppslutning enn Macron selv hadde i første runde av presidentvalget, og det mangler ikke alt for mange ekstra stemmer før En Marche-bevegelsen har mer enn 50 prosent av stemmene.

– Hvordan han vil bli som president får vi mange av svarene på etter valget i juni. Det vil avgjøre om han blir nødt til å legge seg til høyre eller vil kunne gjennomføre mer av sin egen politikk, sier Frankrike-ekspert og forsker med doktorgrad fra det franske eliteuniversitetet Science Po, Marte Mangset ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

I talene sine har Macron forsøkt å fremstå som samlende siden seieren var sikret, påpeker Mangset. Målet er å samle en så stor gruppe bak seg i tide til dette avgjørende valget.

– Han forsøker å fremstå som lydhør. Jeg tror han er bevisst at han ikke representerer en politikk som alle ønsker, men samtidig er det den politikken som han tror er den riktige for landet, sier Mangset.

Det er i sine forslag til økonomisk politikk at Macron, som har vært finansminister, fremstår med størst faglig tyngde, mener hun.

– Hvis han styrker maktbasen sin i nasjonalforsamlingen så tror jeg han vil bruke mer teknokratiske argumenter for hvorfor kuttene er nødvendige. Han vil argumentere for at det vil gjøre vondt, men at det må til, sier Mangset.

Tror det går skeis

Men langt fra alle er optimistiske på Macrons vegne.

– Jeg tror ikke det kommer til å gå så bra. Det tviler jeg sterkt på, sier Remi Nilsen. Han er ansvarlig redaktør for den norske utgaven av Le Monde diplomatique og følger fransk politikk tett.

– Macron vil videreføre den politikken som gjorde François Hollande ekstremt upopulær, og han kommer til å møte den samme motstanden, spår Nilsen.

– I tillegg har han lovet å bruke den sovende paragrafen i grunnloven som Hollande brukte til å presse gjennom en del reformer. Så det blir spennende å se. Men sannsynligheten for at det går bra, er ikke så veldig stor.

Den sovende paragrafen Nilsen viser til inkluderer tredje paragraf i artikkel 49 i den franske grunnloven. Den åpner blant annet for at presidenten i visse tilfeller kan omgå nasjonalforsamlingen.

Så det er ikke helt usannsynlig at Macron lykkes.

– Han har jo mye tillit. Han er en ny figur, på godt og vondt. Så har han den teknokratiske sjarmen, ved at han er en fyr som kommer utenfra for å «ordne opp». Han har mediene på sin side, og tillit fra alle de etablerte miljøene. Også er han sannsynligvis en handlekraftig mann, påpeker Remi Nilsen.

Alle skal med

Et grep fra Macron, som ifølge professor Orgeret kan vise seg å være en genistrek, er å si at alle kan få være med å stille til valg for La République En Marche.

– Han vil ha kandidater fra både venstre og fra høyresiden. Det minner nesten om buddhisme. Buddhistene sier at du gjerne kan være både hindu og buddhist, for eksempel.

– Dette har tatt de andre partiene på sengen. For det funker jo. Macron har fått med seg masse folk allerede, og det er faktisk en reell mulighet for at han får flertall i parlamentet med dette opplegget, sier Orgeret.

Mange lar seg fascinere av Macrons mange nye og spennende grep. Blant annet har han sagt at halvparten av kandidatene til parlamentsvalget skal være kvinner. Og at halvparten skal komme fra andre steder enn fra politikken. Han sa for eksempel nei til den erfarne politikeren Manuel Valls, som var statsminister for Sosialistpartiet fra 2012 til 2016 under president François Hollande.

– Valls trodde sikkert han gjorde Macron en tjeneste ved å «stille seg til disposisjon», men den gang ei. Han ble avvist, forteller Orgeret.

Men det er likevel mange spennende kandidater på listene til La République En Marche. Her finner for eksempel den tidligere kvinnelige tyrefekteren, Marie Sara, som stiller til valg i en krets i Sør-Frankrike. I en av Paris' forsteder står Cédric Villani oppført som En Marche-kandidat. 43 år gamle Villani er en av verdens fremst matematikere. I 2010 vant han den prestisjetunge Fields-medaljen som deles ut hvert fjerde år på verdenskongressen i matematikk, og som er den største utmerkelsen en matematiker kan oppnå. I tillegg er han kjent i sitt hjemland som litt av en eksentriker, men sitt viltvoksende hår og sine store tversoversløyfer.

En annen «kjendis» er Eric Halphen, en hyllet og respektert dommer som har jobbet mye med å ta knekken på korrupsjon.

Eller hva med Marion Buchet, en kvinnelig jagerflyger som har tjenestegjort i flytokt over Syria?

For kort tid?

Det er mange uvanlige politikere som står på menyen til det kommende parlamentsvalget i Frankrike. Men vil det være nok for Macron?

Redaktør Remi Nilsen i Le Monde diplomatique mener det er helt umulig å spå utfallet av valget til nasjonalforsamlingen i juni.

– Det er så komplisert, og en situasjon vi ikke har hatt tidligere. Ingen av meningsmålingsinstituttene i Frankrike klarer heller å finne noe svar på det. Det kommer helt an på hvor mange sosialistvelgere han klarer å få med seg, og hvor mye støtte det partiet fortsatt har lokalt. Det konservative partiet kan også raskt gjøre et brakvalg, på bekostning av En marche!.

– Mye avhenger av personene som stiller lokalt. Macron han startet først i januar med å finne folk til valgkretsene, og det er blitt en del ukjente folk. Han har ennå ikke klart å få folk i alle kretsene, selv om det nærmer seg. Det er mye som må gjøres, og det er kort tid til valget, framhever Nilsen.

– Det er en lokal dynamikk man må ta hensyn til. Det er to runder i disse valgene også, og kandidater som ligner hverandre kan blokkere for hverandre.

Naiv?

– Macron kan fremstå som ganske naiv når han påstår at den klassiske høyre-venstre-aksen i politikken er irrelevant. Og han kan virke naiv i troen på at sivilsamfunnets deltakelse i politikken vil føre til reelle endringer, sier Marte Mangset.

Hun mistenker at flere av idealistene som har latt seg rive med at Macrons fremgang, kan miste motivasjonen når politikkens realiteter begynner å gjøre seg gjeldende.

– Troen på at det gamle systemet er utdatert pleier å falme i møte med hverdagen. Folk som ikke er vant til å se hvordan den politiske pølsa blir til, kan bli lettere skuffet, sier hun og peker på at mange i En Marche aldri har drevet med politikk tidligere.

Samtidig ligger det en mulighet for Macron i dette gryende engasjementet blant vanlige folk.

– Han trekker inn en masse folk som aldri tidligere har vært i politikken. Det vil føre til et generasjonsskifte når de gamle som har stoppet nye fra å komme inn, blir skjøvet ut, sier hun og trekker på skuldrene: – Men om det vil føre til noe nytt, det er vanskelig å si.

– Utnevnelsen av Edouard Philippe som er republikaner, kan også bidra til å slå ytterligere sprekker i det republikanske partiet. Dette er et ledd i Macrons plan for å restrukturere og fornye det politiske landskapet i Frankrike, sier Mangset.

Smart å velge Philippe

Macrons frierier til de andre partiene har båret frukt. 24 av sosialistenes parlamentarikere har meldt overgang til La République En Marche.

Også konservative politikere har meldt sin interesse for Macron og hans nye bevegelse. Og den støtten blir nok ikke mindre etter at Macron mandag denne uken gjorde nok et smart grep ved å utnevne den 46 år gamle konservative borgermesteren i Le Havre, Edouard Philippe, til statsminister i Frankrikes nye regjering.

• Her er Macrons mannskap

– Det var et smart og nødvendig trekk, sier Kristin Skare Orgeret.

Det er ventet at de konservative vil «slå sterkt tilbake» ved parlamentsvalget. De var klare favoritter før presidentvalget, helt til deres kandidat François Fillon ødela alt gjennom korrupsjonsanklagene han fikk rettet mot seg midt under valgkampen.

Mange av Macrons nærmeste og de som lenge var favoritter til statsministerposten har bakgrunn fra sosialistpartiet.

– Han gjør strategisk lurt i å velge en statsminister fra høyresiden, sier Orgeret.

– Men personlig er jeg litt skuffet over at ingen av de kvinnelige kandidatene holdt helt inn, legger hun til.

Orgerets kollega ved HiOA, Marte Mangset, er enig i at det var smart å velge Philippe.

–Utnevnelsen av Philippe, som har vært medlem av sosialistpartiet i to år i sin studietid, og som ligger ganske nært sentrum, vil fungere samlende, sier HiOA-forsker med doktorgrad fra Science Po, Marte Mangset.

Hun mener Philippe på mange måter kan sies å ligne på Macron.

– Han har jobbet i det virkelige liv utenfor politikken i noen år, sier hun.

Dessuten er han ifølge Mangset som skreddersydd for den gjennomsnittlige politisk interesserte franskmann. Philippe har skrevet politiske romaner og regnes som utpreget kultur- og litteraturinteressert. Samtidig driver han med boksing, et trekk som man kan tenke seg vil gå rett hjem i proletære Nord-Frankrike. Som lokalpolitiker var han en usedvanlig populær borgermester i byen Le Havre, og selv om han har også gått på de samme eliteskolene som Macron, trenger ikke det være problematisk i et Frankrike med økende politikerforakt.

– Dette er noe av forskjellen mellom Frankrike og Norge, forklarer Mangset. – Ved å nå frem gjennom et beinhardt utdanningsløp blir man sett på som en som har gjort seg fortjent til en maktposisjon.

Det er verre om man får det på seg å ha arvet posisjonen, noe også Macron angrep Le Pen for i valget.

Vanskelig å være forsonende

Statsministervalget understreker «viljen til å være hverken til høyre eller venstre», påpeker Remi Nilsen.

– Det en så i presidentvalget var en større polarisering. Hadde valget vart i to uker til hadde kanskje Jean-Luc Mélenchon på venstresiden seilt forbi Marine Le Pen på høyresiden. Disse store ytterfløyene snevrer inn sentrum. Så tankegangen om et stort sentrum er kanskje Macrons største problem.

– Mélenchon og Le Pen var to kandidater som gikk til valg med opposisjon som utgangspunkt. De var opposisjonelle. Det er noe annet enn å gå inn for å være den samlende figuren. De gikk i strid, mens Macron skal være forsonende, samtidig som han skal representere noe nytt uten at han har så mye nytt å by på.

Men det faktum at Emmanuel Macron har vist seg å være en klok og smart politisk spiller også etter presidentvalget, gjør de etablerte partiene nervøse.

– Macron er i ferd med å ta innersvingen på de tradisjonelle partiene, og nå friker de andre partiene ut. De nekter sine folk å være medlem både hos dem og i La République En Marche, sier Orgeret.

Dessuten krangles det – som vanlig – blant partiene på venstresiden. De klarer ikke å samarbeide, noe som nok kan være en fordel for Macron.

Sutringen til Mélenchon etter første valgomgang, er betegnende for dette. Det tok veldig lang tid før han klarte å si at hans tilhengere burde støtte Macron framfor Le Pen.

– Denne formen på furting er en klassisk gjenganger på venstresiden i fransk politikk, mener Kristin Skare Orgeret.

– Både på høyre og venstresiden i fransk politikk er det svært mange som vil ha revansj på Macron, understreker hun.

Frankrike består av 577 valgkretser, som alle er såkalte enkeltmannskretser. Det betyr at «the winner takes it all». Den som får flest stemmer i en valgkrets, blir representert i nasjonalforsamlingen. Ingen andre. For eksempel fikk Front National 17 prosent av stemmene ved parlamentsvalget sist gang. Men de har kun én representant i nasjonalforsamlingen – nemlig tapende presidentkandidat og partileder Marine Le Pens berømte niese, Marion Maréchal-Le Pen. Men nylig varslet den populære 27-åringen at hun vil trekke seg fra all politikk, og ikke stille ved det kommende valget til nasjonalforsamling. Mange spekulerer i om det er politisk uenighet med sin kusine som er årsaken.

Front National gjorde egentlig et brakvalg under siste parlamentsvalg, men fikk svært dårlig betalt. Men partiet har utviklet seg voldsomt siden Marine Le Pens far, Jean-Marie Le Pen, stilte som presidentkandidat i 2002. Da nektet konservative Jacques Chirac å møte ham til TV-debatt. Det hadde ikke vært mulig å gjøre i dag.

Forutsetninger for å lykkes

– Parlamentsvalget i juni blir svært spennende. Å følge med på fransk politikk om dagen er som å se på en skrekkfilm – da du tror det verste er over, kommer det plutselig nye overraskelser, sier professor Orgeret.

Franck Orban forteller at de samme sidene som kan lage problemer for Macron, også kan være hans styrker. Han peker på at Frankrikes president er veldig ung, at han bryter det etablerte skillet mellom høyre og venstre i fransk politikk og at han har liten politisk erfaring.

– Macron er egentlig altfor ung. Under innsettelsesseremonien så vi at folk klappet ham på skulderen og ga ham råd. Han har heller aldri vært folkevalgt, og vil komme til å bli anklaget for ikke å være folkets stemme. I tillegg er ikke cherrypicking av det beste fra høyre- og venstresidens politikk uten videre akseptert i Frankrike. Så langt er retningen uklar, og det er først etter valget i juni vi vil kunne se kursen hans, utdyper Orban.

Marte Mangset antyder at Marcon kan komme til å måtte gå tilbake på enkelte av sine sosialt rettede valgløfter.

– I valgkampen la Macron opp til en mer sosial profil enn republikanerne. Spørsmålet er om han vil lykkes med å gjennomføre noe av dette hvis republikanerne vinner frem i nasjonalforsamlingen, framhever hun.

– Annen type leder

Som leder skiller Macron seg markant fra sine forgjengere, Nicolas Sarkozy og Francois Hollande, mener Franck Orban. Forskjellene handler både om lederegenskaper og forståelsen av politiske mekanismer:

– Macron er flink til å kommunisere, og klarer å gjennomføre potensielt problematiske dialoger, for eksempel med fagforeninger. Han er en dyktig forhandler og er flink til å lytte. Han går heller ikke av veien for å treffe upopulære beslutninger, og tør å skjære igjennom der han mener det bør gjøres. I tillegg er han langt dyktigere enn sine forgjengere til å delegere, mener Orban.

Der Nicolas Sarkozy ønsket å være så tett på beslutningene til de ulike statsrådene som mulig, og Francois Hollande gjorde sport av å skygge banen, har Macron forstått delingen mellom presidenten på den ene siden og regjeringen på den andre, ifølge Orban:

– Som De Gaulle har Macron en klassisk forståelse av disse mekanismene. Det gjør ham også bedre skikket som leder, sier han.

Steile fronter og lengsel etter fornyelse

Det er ofte svært steile fronter i Frankrike. Det er liten kultur for dialog, forhandlinger og kompromisser i fransk politikk.

Her tar vinneren alt. Og den som «gir» noe som helst til en politisk motstander, ses på som svak.

– Med så steile fronter som nå, kan det utvikle seg fra de sedvanlige demonstrasjonene vi allerede er blitt vant med, til mer voldelige protester, sier Kristin Skare Orgeret.

Samtidig har Frankrike hungret etter fornyelse, og i denne forbindelse kan en ung leder som Macron representere dette. Det nye politiske landskapet i landet kan også snus til å være en fordel, mener Franck Orban:

– På en måte sto valget mellom en «Trudeau» og en «Chavez». Vi fikk «Trudeau», og det kan han helt klar utnytte. Macron er en ekte liberaler, som ikke må forveksles med amerikanske ultraliberale verdier. Klarer han å balansere en viss grad av proteksjonisme og det liberale, kan han bli stående igjen som en fornyende president – en fransk utgave av John F. Kennedy, sier Orban.

Men nettopp dette med fornyelse er en utfordring for Macron som kan slå negativt ut, mener Remi Nilsen. Med en konservativ statsminister og et politisk landskap som tilsynelatende vil tvinge frem en høyrevridd økonomisk politikk, må nyskapingen nødvendigvis komme andre plasser.

– Han må kunne by på noe nytt på ett eller annet tidspunkt. Hvis han klarer å få til noen EU-reformer eller noe slikt, som kan blidgjøre noen deler av befolkningen, har han en mulighet, sier Nilsen, og viser til Macrons ferske besøk til Tyskland og Angela Merkel.

– Hollande ble valgt med en nokså radikal retorikk og ble raskt upoplær da det visste seg å ikke være annet enn retorikk. Hvis Macron går i den andre retningen og klarer å få til sosiale reformer i EU, så kan han overraske positivt.

Kontroversielle saker på vent

Emmanuel Macron har gått hardt inn for å verne om EU.

– Man skulle tro han tempererte seg litt i siste valgomgang mot Le Pen, men nei, han gjorde ikke det, sier Mangset.

Optimistene i EU håper Macron vil føre til en styrking av unionen, og EU sto på agendaen allerede i hans første besøk hos forbundskansler Angela Merkel tidligere denne uken.

– Jeg tror han kommer til å legge press på reformarbeidet innad i EU, sier Marte Mangset.

Remi Nilsen har imidlertid liten tro på at Europalinjen vil bli sentral i utviklingen av den økonomiske politikken i Frankrike, fordi det vil innebære at Macron må utfordre Tyskland.

– Og det tviler jeg sterkt på. Men det er vanskelig å si hva som skjer når Brexit-forhandlingene begynner å gå ordentlig i gang. Inntil det tidspunktet er det vanskelig å si hva som skjer med det videre EU-prosjektet, sier han.

– Det andre, som ikke har blitt snakket som mye om, er den utenrikspolitiske linjen. Hollande har sendt franske styrker til mange krigsområder og vært en nokså krigshissig president. Om det kommer en endring der, så kan det kanskje bli en positiv overraskelse for folk, tror Nilsen.

Utenrikslinjen til Frankrike har vært lite diskutert i valgkampen, men i tidligere valgkamper har dette teamet vært sentralt.

– Utenrikspolitikk kan være veldig fint, for det kan alltids ta fokuset bort fra innenrikspolitiske tema. Så der ligger det mye, både med EU og i utenrikspolitikken kan Macron kanskje overraske. Uventede grep i utenrikspolitikken kan for eksempel være en mer selvstendig linje overfor Nato, sier Nilsen:

– Å kun kjøre på en egen, kanskje mer handelsfokusert linje er litt u-fransk.

Vanskelig hjemmekamp

De politiske sakene som venter på Macron på hjemmebane kan bli minst like tunge og kompliserte som de som venter i Brussel.

Marte Mangset tror for eksempel at Macron vil få en tøff fight med ansatte i offentlig sektor, dersom han velger å gjennomføre valgløfte om å stramme inn. I valgkampen tok han til orde for å kutte offentlig ansatte «fonctionnaires».

– Det kan i teorien like gjerne være sykepleiere, lærere og politifolk som byråkrater. Når det er sagt, lovet han i valgkampen at det ikke skulle gjelde politifolk, der har han tvert imot tenkt til å øke antall stillinger. Og i praksis er det nok byråkrater han vil kutte mest. Men når politikere sier de skal kutte i antall «fornctionnaires», så gjelder det mange sentrale samfunnsfunksjoner, og det er derfor det vekker så stor harme i befolkningen, sier Mangset.

Også Orgeret ser skjær i sjøen for Macron her:

– Macron har jo lovet å ta en del grep når det gjelder offentlig sektor. Det skal kuttes kraftig, og det er ikke lett å få til i Frankrike. Se bare på hvor dårlig det gikk for Hollande og hans oppslutning, sier Kristin Skare Orgeret.

En annet kontroversiell sak er det svært sterke stillingsvernet i Frankrike. Det vil den nye presidenten løse opp. På den måten mener han at unge og nye grupper får tilgang til arbeidsmarkedet. Dette skremmer mange franskmenn.

– Fagforeningene står svært sterkt i Frankrike, og de er ikke kjent for å være villige til å tenke nytt. De vil stå steilt på sine gamle rettigheter, nærmest uansett, sier Orgeret.

Også Remi Nilsen tror Macron skal få kjørt seg i sitt forsøk på å reformere arbeidslivet i Frankrike.

– Reformering av arbeidslivet var med på å gjøre hans forgjenger og tidligere sjef Hollande til landets minst populære president gjennom tidene, med så godt som ingen oppslutning i folket. Det er landets økonomiske situasjon som blir Macrons virkelige utfordring, spår Nilsen.

Macron ønsker blant annet å skape mer fleksibilitet i arbeidsmarkedet og gå bort fra kollektive forhandlinger.

– Det er spørs om det er en god løsning for Frankrike. Det er ikke gitt at lønnspress og mer fleksibilitet i arbeidslivet er det som løser landet økonomiske problemene, sier han og legger til:

– Men det er det han kommer til å gå videre med, og det er der han kommer til å få størst motstand.

Macron har også snakket mye om digitalisering, innovasjon og nye vekstmuligheter.

– Og det kan Frankrike saktens trenge. Det er vel et av få land i Vest Europa der man fortsatt bruker både telefax og sjekkhefte, sier Kristin Skare Orgeret.