– Idretten ­tøffere enn politikken

–Det kan være farlig å være så direkte som jeg er. Jeg vet ikke alltid hvordan mottageren oppfatter det jeg sier. Jeg er ganske direkte og ærlig, og jeg kan være fleipete og flåsete noen ganger uten at det ligger noe vondt i det. Men noen mennesker er fryktelig sårbare og tar det ille opp. Da er det viktig å få pratet om det raskest mulig slik at det ikke får grobunn. I tillegg er det nok noen som synes jeg er streng, sier Tove Paule, tidligere president i Norges idrettsforbund – nå gruppeleder i Drammen Høyre og leder av posisjonen i bystyret i Drammen.

– Men jeg er godt forberedt, og det har jeg lagt min sjel i gjennom alle år. Når jeg står og lister opp det jeg ønsker, kan folk få inntrykk av at jeg er veldig streng. Men det er feil image. Første gangen Karen Marie Ellefsen skulle intervjue meg i 1980, var hun livredd og kalte meg jernkvinnen.

I årene som fulgte skulle de to kvinnene imidlertid få mye med hverandre å gjøre i NRK-sammenheng.

– Det gikk rett og slett kjempefint, forteller Paule.

– Kvinner må ta sjansen

Tove Paule ble i 2007 ble valgt som president i Norges idrettsforbund og olympiske og paraolympiske komite. Hun var den første kvinnelige lederen på dette nivået i norsk idrett. Noe sånt hadde aldri før skjedd i løpet av de 146 årene forbundet hadde eksistert.

60 år gammel ble hun politiker i Drammen. Høyre ønsket henne inn på listen, hun svarte ja og ble varaordfører i første periode. Nå er hun gruppeleder, og leder for posisjonen i bystyret. Paule konstaterer at Gutteklubben Grei har fått et rivjern å bryne seg på.

Hun har imidlertid gjort seg noen tanker om hvorfor det er så få kvinnelige leder i dette landet.

– Åpningen er der, men jeg tror kvinner må ta mye større sjanser. Kvinner stiller veldig store krav til seg selv og føler de må prestere før de sier ja til et verv. Jeg vet at kvinner kan, og de vil, men de tør ikke. Det er viktig at både kvinner og menn bakker opp de kvinnene som kan være kapable til å ta en toppjobb, sier Paule, som tror at kvinner som bakker hverandre opp er det som gir den største motivasjonen. Hun mener kvinner må stå sammen og hjelpe hverandre frem.

– Selv har jeg aldri tålt å se en utfordring passere. Når utfordringen dukker opp, må jeg gripe den. Jeg hadde aldri tenkt å bli president i Norges Idrettsforbund, men da tanken og muligheten til å bli leder av norsk idrett først dukket opp, var det en litt for stor utfordring til at jeg kunne si nei. Og så var det jo litt artig da, å være første kvinne som ble valgt. Jeg skapte sjokkbølger med mitt ja. Jeg sto løpet ut og fikk oppbakking, men ikke fra toppmennene i norsk idrett.

Stabeis

Da valgkomiteen presenterte Tove Paule som sin kandidat som toppleder i Norges idrettsforbund, tok det ikke lang tid før fem menn dukket opp og ville utfordre henne.

– Det var en stor trussel at de skulle få en kvinne som leder, ja, er du gal, ler Paule.

– Det passet ikke inn i Gutteklubben Grei. Selv en som satt i valgkomiteen meldte sitt kandidatur, noe som er veldig uvanlig. Det gikk mange rykter, og det var falske meldinger hele tiden. Jeg fikk telefoner med bakgrunn i meningsmålinger som var gjort om at jeg måtte trekke meg fordi jeg aldri kunne vinne og bla bla bla. Men jeg sto løpet ut. I idretten sier de tap og vinn med samme sinn, og jeg vant. Jeg tok rotta på alle mannfolka. Det syntes jeg var deilig.

Tove Paule er en stabeis av en kvinne, og kanskje visste de ikke helt hva de gjorde de som utfordret henne.

– Jeg fant ut at pokker heller, jeg skal ikke gi meg. Jeg skal kjøre mitt eget løp og det gjorde jeg. Og det var et artig løp. Den 2. april i 2007 ble jeg nominert, den 13. mai ble jeg valgt til leder. I de dagene figurerte jeg på forsidene i nesten hver eneste avis. Det var heavy, for å si det sånn. Men så var det også noe nytt at det etter 146 år skulle komme en kvinne og ta på seg ansvaret.

– Det gikk en faen i meg, sier Tove Paule hardt.

– En del mindre forbund, mange idrettskretser, nærmiljøet og venner og bekjente bakket meg hundre prosent. De syntes det hele var litt artig. Da løp det altså en faen i meg, dette løpet skal jeg stå i. Det viktigste var å være ærlig og redelig. Med denne holdningen visste jeg at det ville gå greit.

– Måtte bevise

– Det er utrolig viktig å få støtte av nærmiljøet, fortsetter hun.

– Jeg måtte ha noen jeg kunne stole hundre prosent på, som jeg kunne lufte alle de positive og negative tingene som dukket opp med. Jeg satt jo og grublet på hva jeg skulle gjøre. Ble jeg valgt, visste jeg at jeg måtte bevise enda mer enn en mann.

– Hvorfor det?

– Ganske enkelt fordi jeg er kvinne. Det første halve året jobbet jeg nesten hele døgnet for å være føre var slik at ingen skulle ta meg på noe. Det gikk bra. Jeg er jo ganske kvikk i hodet og husker godt. Og så lenge jeg greide å få en positiv respons eller feedback, var det utrolig hvor mye jeg kunne jobbe. Jeg fikk faktisk en vitamininnsprøyting når noen sa jeg gjorde en god jobb, når de sa: «Dette var bra, fortsett sånn, dette var godt presentert.» Slike ord og holdninger er den beste medisin.

Kan bystyret, der hun nå har sitt virke, sammenlignes med idretten? Tove Paule sier at hun kanskje har tatt med seg noe.

– Politikk handler mye om det samme som idretten, men miljøet er forskjellig. Idretten var mye tøffere, og jeg snakker da om det som skjer innad. Politikken er tøff nok, men det meste skjer utad, spesielt når det dukker opp saker som engasjerer folk.

– Ta en øl, Tove

Hun sier at hun kan være en veldig tålmodig og løsningsorientert person, selv om mange ikke oppfatter henne sånn.

– Jeg må både kunne gi og ta. Men hvis noen har tullet meg lenge nok slik at jeg sprekker, da kan jeg bli ganske stygg. Før jeg ble generalsekretær i Norges gymnastikk- og turnforbund kunne de urimeligste ting skje.

Hun forteller at hun i én situasjon gikk inn til daværende generalsekretær og fortalte i klare ordelag hvor skapet skulle stå.

– Jeg avsluttet samtalen med å kalle ham det styggeste jeg kunne finne på. Jeg for ut og slang igjen døra. Det gikk noen timer, og så kom han inn og ga meg sparken. Ja, bare prøv på det, du, sa jeg. Jeg fikk ikke sparken, og etter hvert var det jeg som ble generalsekretær.

– Du er 66 år og leder i et politisk parti, i et like mannsdominert miljø som idretten?

– 66 år, hva er det for noe? Ungdommen sier: Bli med ut og ta en øl, Tove. Jeg har et motto: Det kommer ikke an på hvor gammel du er, men hvor du er gammel hen. Og noen steder er jeg fremdeles ung. På en skole var det en som rakk opp hånden: Hvor er du ung, Tove? Du tenker kanskje koffert, men jeg svarte: I hodet. Jeg er ganske barnslig av meg.

Frittalende og ukorrekt

– Hva er ledelsesfilosofien din?

– Vi er alle ulike, og alle må på et vis behandles forskjellig. Vi er 18 representanter i bystyret, vi er en gruppe med mennesker mellom 20 og 82 år. Her kan ting oppfattes ulikt. Noen føler at ting som blir sagt som er personlig. Andre tenker at dette er lurt og positivt sagt. Det er noe av det jeg lærte av idretten: Du kan ikke behandle alle likt, for alle er ulike. Men alle skal være en del av et lag, alle skal trekke i samme retning. Det kan være en utfordring.

– Det er stor forskjell på å være gruppeleder i politikken og det å være bedriftsleder, fortsetter Tove Paule.

– Bedriftsledere har et styre. Dette styret fatter et vedtak for så å gå til administrerende direktør. Sånn er det ikke i politikken. Det er ganske klare linjer for hvem som eksempelvis kan gå direkte til rådmannen. Men nå er jeg såpass frittalende og ukorrekt at det hender jeg går direkte sjøl.

– Har Tove Paule noen slemme sider?

– Jeg er rampete, ler hun, - og jeg liker Elvis. Jeg kan finne på sprell og er impulsiv. Det kan føre med seg både positive og negative ting. Det er ikke alltid like greit å være impulsiv. Plutselig kan jeg finne på ting, for så å oppdage at det ikke var så lurt likevel.

– Har du orden på privatlivet?

– Jeg sover lite, jeg er enslig og jeg bor alene. Jeg har trappet ned på alle verv, jeg var neddynget av dem. Da jeg var varaordfører, var jeg lønnet 20 prosent. Det var ikke mange pengene for en så viktig jobb. Jeg tok på meg mange verv for å bøte på det, pluss noen idealistiske. Jeg måtte jo få hverdagen til å gå i hop. Når jeg nå er heltidspolitiker, har jeg sagt fra meg de fleste vervene for å konsentrere meg om politikken.

Tårer på tinget

– Hvordan møter du dine medarbeidere?

– For at jeg skal kunne gjøre noe, må jeg vite hva som er problemet. Så lenge jeg ikke vet noe, kan jeg gjøre lite. Noen ganger hører jeg rykter, men det er vanskelig å lytte på rykter. Men hvis folk kommer direkte til meg, er jeg helt åpen. Jeg har opplevd en god del ting sjøl. Jeg har hatt et sammenbrudd og jeg har gått gjennom to skilsmisser, så jeg vet hva det handler om. Det å opplevd mange utfordringer i livet, har jeg lært mye av. Et sammenbrudd får jeg aldri igjen. Jeg lærte å fortelle eksakt hva som hadde skjedd og hvorfor. Åpenhet er veldig viktig.

VG hadde kjørt det Tove Paule selv omtaler som «en vendetta» mot henne da en ny president skulle velges etter henne i Norges idrettsforbund i 2011. Det handlet om svært kritiske påstander knyttet til honorarer og avtaler i forkant av valget av Paule som idrettspresident tilbake i 2007, påstander som hun selv blankt avviste.

– Da vi skulle åpne tinget reiste folk seg og begynte å klappe lenge før jeg kom til talerstolen. Da begynner jeg å grine. VG skrev om en hardt presset Paule. Men jeg var ikke hardt presset, jeg ble bare så rørt. Jeg er fryktelig lettrørt og sipper litt hver dag. Det tror jeg er bra for både meg og andre. Det er ingen svakhet å grine, og det har jeg sagt til mange mannfolk, også. Det viser bare at man er menneske og har følelser.

Irritert på redaktør

– Når livet blir for komplisert, hva gjør du da?

– Livet har vært komplisert, men når jeg nå nærmer meg 67 år, så hallo, mye av luften har gått ut av ballongen. Jeg er privilegert, jeg har opplevd mye i livet. Jeg har jobbet hardt for det, og jeg har nådd mange av de målene jeg har satt meg. Jeg er blitt herdet, og synes ikke livet er så komplisert lenger. Saker i politikken kan være kompliserte, men det har ikke med livet mitt å gjøre.

– Er det noe som ergrer deg?

– Karakteristikker liker jeg ikke. Jeg er irritert på tidligere Nordlys-redaktør Hans Kristian Amundsen, for han ga meg karakteristikker uten at vi møttes. Skjer noe slikt, blir jeg sinna.

Det falt i sin tid mange harde ord da Tove Paule og Idrettsforbundet fikk skylden for ikke å gi støtte til OL i Tromsø. Det konfronterte Nordlys-redaktøren henne med.

– Å skrive alt det han gjorde uten å møte meg, synes jeg faktisk var urettferdig, det gikk på meg som person. Men de har et kraftig språk der oppe i nord, som jeg ikke var vant til. Det språket var voldsomt noen ganger.

Sjokkerte slekten

– Er du en livsnyter?

– Jeg får nesten panikk hvis jeg ikke finner tid til noen turer til Syden, jeg er der fire-fem ganger i året. Når jeg ellers har fri, legger jeg beina høyt, nyter et glass vin eller en kald øl og en god bok, røyker litt og kobler helt ut. Jeg kjøpte meg ny mobil her om dagen. Jeg ble mobbet for den gamle antikviteten jeg hadde. Jeg har ikke mail, send meg heller en sms. Dette har folk skjønt og respektert.

– Har du noen mening med det livet du har levd?

– Det har jeg tenkt på mange ganger. Det var mye jeg lurte på da jeg var ung. Så gikk det seg til etter hvert. Som 19-åring utbasunerte jeg at jeg ikke ville ha barn og sjokkerte hele slekten. Likevel fikk jeg tilfredsstilte mine tanker og drømmer, de som jeg innerst inne har. Jeg har alltid elsket å reise, og har vært i over 70 land. Folk kan si: Ta det med ro og pensjoner deg, Tove. Men hva skal jeg gjøre da? Jeg må ha et eller annet å holde på med. Jeg kan jo ikke sitte hjemme med beina høyt og lese og drikke vin hele dagen. Kanskje bare èn dag, men ikke flere.