Annonse

Magne Lerø​Johaug på bålet

Historien er full av eksempler på hvordan det kan gå når det settes makt bak kravet om fullstendig renhet og nulltoleranse. Det har fått de forferdeligste konsekvenser for mennesker som er blitt rammet. Med jevne mellomrom er det visst på sin plass å hente fram hekseprosessene i all sin gru.

Til alle tider er det noen som har trodd at vi oppnår det beste med strengest mulig straff. «Øye for øye, tann for tann»-prinsippet er uttrykk for strenghet og konsekvens. De muslimske sharialovene er et eksempel. Et annet er den pietistiske fordømmelsen og utestengelsen av mennesker som ikke holdt bud og forskrifter til punkt og prikke. Ved å stenge ute, lyse i bann, skulle renheten opprettholdes.  

Det siviliserte samfunn kjennetegnes av at vi vi har nedkjempet hardhetens og hjerteløshetens regime som oppstår der renhetsforkjemperne får råde grunnen alene. Vi har kjørt fram respekt for mennesket, rettsikkerhet og etisk refleksjon som verdier i motsetning til rigorøs moralisme kombinert med jus på mikronivå.

Heksenes skjebne

I kampen mot doping har idretten fått utvikle et system som avviker fra det alminnelige rettsvesen. Her skal ikke tvil komme tiltalte til gode. Her er det derimot slik at de som blir anklaget skal bevise uten tvil at man er uskyldig. For Terese Johaug er det ikke nok å gjøre det hun er juridiske forpliktet på i forhold til avtalen med Norges skiforbund, å følge legens medisinske råd. Hun spurte legen om salven hun fikk var ok. Han svarte bekreftende. Men hun kan ikke bevise det. Ingen andre var der.

Heksene ble brent fordi de ikke kunne bevise at de ikke var hekser.

De små mengdene av clostebo som ble påvist har null prestasjonsfremmende effekt. Målingen ble foretatt flere måneder før hun skulle gå skiløp. Det hjelper ikke. Dopingreglene er laget slik at du dømmes til jukser dersom et ulovlig stoff påvises. En utøver må nærmest bevise at en er blitt forgiftet for å slippe dom.

Like lite som vi kan akseptere muslimenes sharialover i en sivilisert rettsstat, kan idretten kan ikke holde seg med en egen rettstenking

Idretten trenger et strengt regelverk mot doping, men de kan ikke gis uttak for rettsikkerhet og bevisførsel. Like lite som vi kan akseptere muslimenes sharialover i en sivilisert rettsstat, kan idretten kan ikke holde seg med en egen rettstenking. Vi vil ha ikke ha en slik brutalitet fristilt fra etisk vurdering.

Valgerd Svarstad Haugland og Linda Hofstad Helleland er de fremste representantene for staten i idrettens antidoping-arbeid. De bør ikke lenger opptre som østers. De må si hva mener om behandlingen av Johaug og andre som kan være utsatt for like urimelig behandling. De bør i det minste gi beskjed om at de vil kreve at dopingreglene endres. Hvis det ikke er vilje til det, bør de trekke seg fra vervene de har.

Jagland på banen

De bør få med seg Europarådets leder, Thorbjørn Jagland. Han skrev i oktober i Aftenposten følgende:

«Hvis det kan bevises at Johaug har brukt leppepomaden over lang tid for å oppnå en fordel, eller for å dekke over noe, er saken klar. Men hvordan stiller det seg hvis hennes og legens forklaring er riktig? Skal Johaugs objektive ansvar da føre til at hun er skyldig, uten overhode å ta hensyn til omstendighetene? Hvis svaret er ja uansett forklaring og omstendighet, så er det nok nødvendig å gå igjennom om vi kan ha det slik».

Nå bør Jagland på banen.

Når FIS anker, er det fordi de mener Johaug får en for lav straff. IOC har bestemt seg for ikke på anke. Wada, det internasjonale dopingbyrået, har ennå ikke bestemt seg. OL neste år er ikke kjørt for Johaug. Det er håp om at det tross alt er tilstrekkelig fornuft og etisk dømmekraft i et system som ikke er en rettsstat verdig.

Annonse

Nyhetsbrev

Dagens Perspektiv rett i innboksen hver formiddag? Meld deg på vårt nyhetsbrev.


Prøv DP

Prøv Dagens Perspektiv for kun 1,- første måned.

 


Annonse

Nyhetsbrev

Dagens Perspektiv rett i innboksen hver formiddag? Meld deg på vårt nyhetsbrev.


Prøv DP

Prøv Dagens Perspektiv for kun 1,- første måned.

 


Annonse