womenomics

Stereotypier gjør oss dumme

Her er en gammel gåte: En gutt og hans far blir innlagt etter et trafikkuhell. Faren er bevisstløs, og gutten skal straks opereres. Så kommer legen inn og utbryter: «Nei, jeg kan ikke operere — pasienten er jo min sønn». Hvordan er dette mulig?

Publisert Sist oppdatert

Løsningen på gåten har å gjøre med stereo­typier og innebygde fordommer, som Caroline Schaffalitzky, adjunkt ved Institutt for Filosofi, Pedagogikk og Religionsstudier ved Syddansk Universitet, skriver i den danske avisen Information. Vi navigerer i verden og lar oss styre etter stereotypier, for eksempel ubevisste ideer om hva en typisk leder, eller en typisk lege er (ikke en kvinne, eller?).

Noen bruker disse stereotyper aktivt. For eksempel jobbet jeg med en som ikke hadde bruk for briller, men likevel planla å ta på noen uten styrke på styremøtet – en god idé ettersom briller ofte knyttes sammen med intellekt. Et annet eksempel er min kvinnelige kollega som farget håret sitt mørkt, da hun mente det gjorde henne mystisk og intellektuell.

Stereotypen på en lege er en mann, og derfor foreslår mange alle mulige slags fantasifulle løsninger på gåten: At barnet i virkeligheten var adoptert, at han hadde to fedre, at faren hadde plutselig våknet opp igjen og så videre. Men de fleste overser den mest nærliggende forklaringen, nemlig at legen er guttens mamma.

Men hvor kommer stereotyper fra?

Kanskje bygger de på en slags ubevisste erfaringer, for eksempel at folk får briller når de leser mye. Men den slags forklaringer kan også være etterrasjonaliseringer, for det er neppe en kobling mellom kontaktlinser, hårfarge og intellekt? Med unntak av i diverse gåter og vitser, da.

En annen opplagt forklaring, mener Caroline Schaffalitzky, kunne være at kulturelle koder er en del av en ureflektert selvforsterkende prosess: Når man i barnebøker og filmer skal signalere at noen er intelligente eller nerdete, utstyrer man vedkommende med mørkt hår og briller, og er dermed med på å sementere en stereotyp.

Ubevisste fordommer

Kan vi gardere oss mot at de motarbeider våre bevisste holdninger? De fleste av oss er jo enige om at kvinner kan være like så gode styreledere/ledere/forskere som menn, og vi kan gjenkjenne sjåvinisme når vi møter den. Men hvis selv erklærte feminister kan være offer for stereotypier om at kvinner er mindre opplagte i akademiske stillinger enn menn, så tyder det på at vi har et problem. Problemet er kjedelig på flere måter: Dels er dets omfang vanskelig å avklare, gitt stereotypers natur. Dels er det svært vanskelig å endre sine ubevisste stereotyper, selv hvis man vet at man har dem, skriver Caroline Schaffalitzky.

Det er dog også kjedelig på en annen måte: At ubevisste fordommer skulle kunne ha en betydning, strider imot et klassisk selvbilde av det akademiske som et selvgjennnomsiktig og rasjonelt felt.

I dette klassiske perspektivet forsvinner problemet med forskjellsbehandling i det øyeblikk alle kan enes om at menn og kvinner som utgangspunkt har de samme evner og skal ha samme muligheter.

Dette kan være av grunnen til at mange finner kjønnspolitiske diskusjoner provoserende – som en urimelig anklage om sjåvinisme, noe som assosieres med en aggressiv feministisk dagsorden – og derfor setter oppmerksomheden på standby. Caroline Schaffalitzky oppfordrer derfor i sin artikkel til at man ser det som et praktisk problem: Mye tyder på at vi bærer rundt på implisitte fordommer som har innflytelse på vår tenkning uten at vi er klar over det (jevnfør gåten med den kvinnelige legen).

Dette er en feilkilde i vårt forsøk på å treffe gode beslutninger, og derfor noe man må ta høyde for. Selv om det er vanskelig å gå imot kulturen og endre på stereotyper, kan enkle forholdsregler hjelpe.

Vi kan nok ikke slippe unna våre ubevisste fordommer, men når vi har erkjent dem, kan vi forsøke å holde dem i sjakk, skriver Caroline Schaffalitzky.

Feminine kompetanser

Det vi har bruk for, er ikke stereotyper, men at vi – menn og kvinner – står sammen om å definere og bygge en fremtid vi alle ønsker å være i.

La oss fokusere på hva menn og kvinner kan sammen fremfor å banke hodet i veggen med stereotyper og en foreldet likestillingsdebatt, som bade er blitt sur og bitter og for lengst gått ut på dato. Menn og kvinner er like så forskjellige som vi er like. Men vi har også spisskompetanser som kjønn, og det skal vi benytte oss mye mer av i fremtiden. Kjønn er et sentralt spørsmål når det gjelder hvordan vi skal drive våre virksomheter og bedrive ledelse. Og det blir helt avgjørende om virksomheter og organisasjoner er klare til å ta utfordringen opp, som forfatterne bak boka Common Ground skriver.

Hvis vi skal fremtidssikre norsk næringsliv, er tiden inne til å erkjenne at det ikke er flere maskuline kompetanser som for eksempel kortsiktig bunnlinjefokus og status, som det er bruk for. Derimot er der behov for at både menn og kvinner evner å bringe flere feminine kompetanser, som for eksempel omsorg, relasjons- og helhetsorientering, på banen. Flere kvinner i lederstillinger handler ikke kun om likestilling mellom menn og kvinner, men om rett kompetanse til rett tid – og det er uavhengig av kjønn.

Likestilling mellom menn og kvinner er derfor ikke lenger et mål, men et middel til likeverd, gjensidighet og synergi mellom maskuline og feminine kompetanser.

Fordi det er viktigere hva vi kan sammen enn hver for oss.

Vi har bruk for en «common ground» og ikke flere stereotyper. Dem kan vi heller spare til nachspielvitsene og under bordet på privaten.

Hilsen fra en dansk blondine på 180 cm (Tre fordommer i en smekk, slå den!)

Kilde: Caroline Schaffalitzky, adjunkt ved Institutt for Filosofi, Pedagogikk og Religionsstudier ved Syddansk Universitet, og Gitte Larsen, House of future, Common Ground.

Powered by Labrador CMS