Det politiske landskapet

Selv om en stakkars velger noen ganger kan få følelsen av at det er liten forskjell på politikerne som styrer landet, har sakene som har dominert de siste stortingsvalgene variert ganske mye fra valg til valg.

I denne oversikten som er basert på tall fra Johannes Bergh og Rune Karlsen ved Institutt for Samfunnsforskning, kan man se hvordan saken som folk svarer er den viktigste for deres valg, har endret seg. 

Slik leser du figuren

Hver bølge viser andelen av de spurte som mener at akkurat denne saken var den viktigste i valget det året. Hvis du holder musepekeren over beskrivelsen på bølgen, dukker det opp informasjon om hvilke partier som hadde såkalt eierskap til saken i 2017. For eksempel mener flest at H har best politikk på skoleområdet, med Ap på andreplass. Det er også lagt inn sakseierskap fra 2013 for å vise hvordan det har endret seg.

Skole og utdanningSkatter og avgifterInnvandringMiljøHelseEldreomsorgSamferdselØkonomi og sysselsettingOffentlig - privatSosial utjevningBarne- og familiepolitikkDistriktspolitikk20012005200920132017

 

Skole er alltid viktig

Som det går frem av oversikten var skole og utdanning viktigst for flest i både 2005- og 2009-valgene. Det banet vei for den rødgrønne regjeringen til Jens Stoltenberg. Da hadde Kristin Clemet vært forsknings- og utdanningsminister siden 2001. Clemet gjennomførte reformen Kunnskapsløftet med sterkere målkrav i læreplanen gjennom Stortinget i 2004, og det var i hennes periode man fikk de første nasjonale prøvene.

Men siden Kristin Halvorsen tok over skoledelen av det todelte kunnskapsdepartementet i 2009 og senere det samlede kunnskapsdepartementet, er det blitt litt færre som mener skole og utdanning er den aller viktigste saken.

Helse kom og forsvant

Begynnelsen av 2000-tallet så flere store reformer i helsesektoren, blant annet fikk vi fastlegeordningen og fritt behandlingsvalg, og gikk deretter rett på helseforetaksreformen. Dette var også en periode da mange anså helse som en viktig sak, men ikke like viktig som skatter og avgifter og skole og utdanning.

I 2013, da Bent Høie ble helseminister, hadde likevel helsesaken blitt den største, litt fordi de andre var blitt mindre, men kanskje også fordi Høie i lang tid hadde brukt helsekøene i sin argumentasjon for å la private aktører ta en større del av oppdragene. Som helseminister er Høie ansvarlig for flere reformer, men som til nå har fått liten effekt – annet enn at «ingen" tilsynelatende bryr seg om helsepolitikk lenger».

Og det samme gjorde samferdsel

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen må ha gjort noe ganske tilsvarende som sin helsepolitiske kollega, for også hans område økte markant i viktighet i årene frem til han ble minister, for så å stupe. Dette er også et område hvor det er innført nye reformer man så langt ikke har sett effekten av, i hvert fall i jernbanesektoren. Men til forskjell fra Høie, har Solvik-Olsen vært en vinner i nesten samtlige budsjettkonferanser og investeringene i vei og bane har tidvis vært høyere enn i nasjonal transportplan.

16 år med oppgang for innvandring

Innvandring har kommet som en kule de siste årene. Saken ble viktigere i valget i 2009 da debatten om radikal islam igjen blusset opp og Arbeiderpartiet strammet inn på asylområdet og Frp ble skarpere i retorikken, men det var først i 2017-valget at innvandringsspørsmålet gikk helt til topps. Her er flyktningkrisen en åpenbar årsak, og man har sett den samme utviklingen i resten av Europa. For eksempel var det første gang at det vanligvis ignorerte innvandringsspørsmålet var den viktigste saken i det tyske valget i år.

De største tapersakene

Da Kjell Magne Bondevik var statsminister frem til høsten 2005, var KrFs kjernesaker som eldreomsorg og barne- og likestillingspolitikk relativt viktige. Eldreomsorg var sågår den nest viktigste i 2005-valget – kun slått av skolepolitikken. Men begge disse to sakene har stupt det siste tiåret.

De evige vakerne

Med tanke på brakvalget til Senterpartiet i 2017, skulle man tro distriktspolitikken var viktigere, og den er jo blitt det, men bare marginalt. Fortsatt står 2005-valget som toppåret da flest så på dette som viktigste sak.  

Man måtte lete lenge for å finne noen som mente at konflikten mellom offentlige og private aktører innen velferdstjenester  var den viktigste saken i 2009, og det må man ennå. I Norge, hvor staten står for om lag halvparten av verdiskapingen og pengene fortsatt sitter løst, er ikke denne avveningen nok til å sette fyr på den politiske debatten utenfor lokalene til LO og NHO.

Det er tydeligvis heller ikke spørsmålet om sosial utjevning. Riktignok har andelen doblet seg siden 2013, men her kunne man kanskje ventet en større oppgang siden det var vært stor internasjonal oppmerksomheten om økende ulikhet.  Men til tross for venstresidens arbeid for å sette nettopp dette spørsmålet på dagsorden, er ikke ulikheten et problem som opptar mange norske velgere.