Samfunn

STORT: Kinas President Xi Jinping hilser hjertelig på Djiboutis president Ismail Omar Guelleh under sistnevntes besøk i Beijing i november I fjor.

Tester ut ny makt i Djibouti

Ett av Afrikas minste land er av Kina erklært som «strategisk partner». Her bygger kineserne enorme frihandelssoner og driver til og med en marinebase.

Publisert Sist oppdatert

En rød støvsky, og plutselig står det en politibil på fjellveien mellom steinblokkene. Den unge mannen i uniform åpner vinduet og begynner å kjefte, på fransk.

De refsede kineserne forstår ingen ting, men etter hvert blir de klar over hva som skyldes dette opptrinnet. De har glemt å melde seg hos vakta som sikrer innkjørselen til den gigantiske byggeplassen ved kysten.

Når politibilen svinger bort, utbryter Nicholas Li: – Utrolig, dette er jo mitt firma her!

Selskapet hans, under ledelse av China Merchants Group, skal opprette Afrikas største frihandelssone i Djibouti.

Li, den 37 år gamle bedriftslederen, sparker en stein av veien. Regler er regler, okay, men turen på den humpete fjellveien fortsetter. Li lot sin sjåfør være igjen i hovedkvarteret nede i byen. Han styrer selv. Han liker å ha kontroll på tingene.

Der hvor gravemaskiner bryter opp den steinete bakken, skal det snart stå fabrikker, lagerhaller, store kontorbygninger og hoteller. En by ut av ingen ting som rekker helt ned til havet, en 48 kvadratkilometer stor invitasjon til investorer fra hele verden.

Et lite land som tenker stort

Djibouti er et av de minste landene i Afrika, men i flere år er det blitt tenkt stort her – veldig stort. Mange mennesker drømmer om å skrive en lignende suksesshistorie som De arabiske gulfstater eller Singapore, med kinesisk hjelp.

Det vil være fullt mulig å finne tusen grunner til hvorfor det ikke kan bli noe «nytt Singapore» i dette uttørkete landet. Men her finnes også ambisjoner om å risikere noe – for å gjøre framskritt. Det handler om å skape bedre liv for innbyggerne, og om å ta et steg opp i et verdenssamfunn som for tiden går gjennom store forandringer.

Den globale maktforskyvningen fra vest til øst kan observeres her – som i et laboratorium. I Djibouti er de mer åpne og mer villige til å eksperimentere enn i andre afrikanske stater. USA og Europa er fortsatt viktig for menneskene her, men når det handler framtiden, så ser de til Kina.

I Djibouti har de erfart at kinesiske planer raskt blir til virkelighet. Ved kysten finnes det allerede en ny havn. Doralehs enorme byggekraner er nå et av Djiboutis landemerker. Frihandelssonen som Nicholas Li lar vokse ut av steinørkenen, skal levere arbeidsplasser og velstand.

For Asia, Afrika og Europa er dette en nøkkelregion

Om kvelden, i hovedkvarteret, har Li litt tid. I den mørke inngangshallen slår han på noen lysbrytere. Under mange små lys skinner modellen som viser frihandelssonens første utbyggingstrinn. Li peker på skyskraperen ved siden av innkjørselen som består av åtte spor.

– Der skal det være et hotell, sier han. Bygningen ved siden av skal bli konsortiets nye hovedkvarter.

– Vi flytter inn i juli. Tidsplanen er stram.

Det er bare seks måneder siden Li kom til Djibouti. Etter at han tok bachelor i finansvitenskap flyttet han fra Kina til Cardiff i Wales – for å ta mastergraden.

– I kursene mine der var det så mange kinesere. Det likte jeg ikke, sier han.

Han meldte seg på andre seminarer for å bli kjent med internasjonale studenter. Han snakker engelsk med britisk aksent. Han er en av de mange unge kineserne myndighetene satser på i dag.

Lokale arbeidsplasser

Den planlagte frihandelssonen som Li er ansvarlig for, er viktig for Djibouti fordi den skal sørge for lokale arbeidsplasser. Mohamed Abdillahi Wais, generalsekretær i landets presidentskap og en innflytelsesrik mann i regjeringen, uttrykker det slik:

– Der hvor det jobber 50 utlendinger, skal også 50 av våre folk finne arbeid.

Wais, som har studert i Frankrike, kjenner godt til europeernes skepsis overfor storprosjekter under kinesisk flagg, men han deler den ikke:

– Vi har fulgt eksempelet til Jebel Ali i Dubai da vi opprettet sonen, sier han.

Hos sjeikene sprudler rikdommen fra egen jord. I Djibouti finnes det verken olje eller andre verdifulle naturressurser. Landet er varmt og tørt. Inntil for en eller to generasjoner siden levde menneskene her som nomader. Geiter og kameler trekker fortsatt gjennom hovedstadens sentrum.

Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet

Djibouti kan imidlertid tilby ett ettertraktet råstoff, som meglerbransjen kaller beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet. Langs landets kystlinje finnes en av verdens mest trafikkerte skipsfartsveier. Dusinvis av oljetankere og containerskip styrer der hver dag mot Rødehavet – for å legge til kaiene i Europa etter å ha passert Suez-kanalen.

Den strategiske beliggenheten er en av grunnene til at kineserne er her – med sine prosjektledere, banker og ingeniører, og i det siste også med sin armé. I en lang rekke av utenlandske makter er de foreløpig de siste som har innkvartert seg her på permanent basis. Men de tenker i større dimensjoner enn de andre. Lille Djibouti er deres inngangsport til Afrika.

De som allerede var der da kineserne kom, er fortsatt der – særlig med militæret sitt. Tropper fra tre kontinenter har militærbaser i sørdelen av hovedstaden: USA, japanere, italienere og selvfølgelig franskmennene, de tidligere kolonialherrene. På sin flybase «Base aérienne 188» huser de også spanjoler og tyskere. Fransk er hovedspråket i Djibouti.

Knapt én million mennesker bor i landet – som er på størrelse med halve Danmark. Men her finnes folk fra forskjellige kulturer, som snakker arabisk eller språkene til nabolandene Somalia og Etiopia. To store grupper lå lenge i strid med hverandre – afar fra nord og issa fra sør i landet. Men siden slutten av borgerkrigen i 1994 er det forblitt forholdsvis stille.

Politisk frihet for risikabel

Den autoritære presidenten Ismaïl Omar Guelleh har lykkes med å sørge for ro i landet. Politisk frihet for alle, syns Guelleh, er for risikabel. Han satser på strenghet og stabilitet. I en urolig region er stabilitet det andre råstoffet som Djibouti kan tilby.

Det tredje er en viss åpenhet overfor verdenen. Islam er riktignok statsreligion, likevel oppfattes tro som en privatsak i Djibouti. I de kristne kirkene holdes det regelmessig gudstjenester. Når en kvinne i olabukser og med utslått hår går gjennom gatene, er det ingen som bryr seg.

President Guelleh har råd til å holde de vestlige maktene på avstand. De betaler riktignok mye penger for at de får lov til å stasjonere sine soldater, fly og droner på landets territorium, men de er avhengige av Guelleh fordi de ønsker å forbli der.

I et intervju med tidsskriftet «Jeune Afrique» (Unge Afrika, red. anm.) på vårparten sa Guelleh:

– Amerikanerne bebreider oss hele tiden for at den kinesiske tilstedeværelsen hindrer deres militæraksjoner, og japanerne er enda mer bekymret.

Han finner deres skepsis unødvendig.

Foto FRA DJIBOUTI TIL ADDIS ABEBA: Den kinesiskbygde jernbanen mellom hovedstedene i Djibouti og Etiopia er nå klar for avgang. (Foto: AFP PHOTO/Carl de Souza)

Behagelige kinesere?

Mye mer behagelig for ham er da kontakten med kineserne. Statssjef Xi Jinping viste ham i november i fjor den høyeste æren. Med pomp og prakt ble han tatt imot i Beijing. De to statslederne ble enige om et «strategisk partnerskap», noe som høres merkelig ut når den ene «regjerer» over 1400 ganger så mange mennesker som den andre.

Likevel, begrepet «partnerskap» er et politisk signal: Når den langt større behandler den langt mindre som jevnbyrdig, kan det også tolkes som en gest av respekt, nemlig at Kina neier for Djibouti.

Kineserne har måttet tåle mye kritikk de seneste årene – etter at de har sikret seg tilgang til Afrikas mineralressurser og finansiert havner, jernbaner og demninger med milliardkreditter. Det er ikke få som oppfatter kineserne som neokolonister, som hensynsløse økonomifanatikere som utelukkende tenker på seg selv.

Hensynsløse eller hjelpsomme?

Eller handler de kinesiske investeringene mer om en spesielt effektiv form for utviklingshjelp? Det har lenge vært strid om spørsmålet – både mellom Kina og den vestlige verden, men også i Afrika. Kritikerne er opprørt over betingelsene som ofte gis når kinesere gir kreditt. Ingen eller veldig lave renter på begynnelsen av lånets løpetid, etterpå høye renter over mange år. Det er en finansieringsmodell som skaper avhengighet.

Ge Hua kjenner til påstandene. Ge leder avdelingen til det kinesiske handelsministeriet i Djibouti, en viktig representant for sitt land. Alle sivile prosjekter som Kina deltar i, «passerer» hennes skrivebord. Hun er med når det forhandles om kontrakter, hun legger fram Djiboutis synspunkter i Beijing og fører kontroll med hvordan det står til med gjennomføringen av planene i Djibouti.

Som de fleste utlendinger kjemper hun mot varmen. Vinduene på kontoret er fullstendig mørklagt. Likevel lyder det merkelig når hun snakker om sin begeistring for Djibouti.

– Jeg har sagt til mine venner at de må komme hit i år. Det er et veldig vakkert og unikt land. Turismen kommer til å bli meget viktig, sier hun.

Den nye silkeveien

Foto Djibouti er et lite, men strategisk svært viktig, land, klemt inn mellom flere større søsken på Afrikas horn.

Byggeprosjektene er selvfølgelig viktigere. Ved siden av frihandelssonen og havnen Doraleh er det særlig tre grenseoverskridende anlegg som det er blitt brukt mye penger på. Djibouti og Etiopia, som gjennomfører sin utenrikshandel nesten utelukkende via havnene til sin lille nabo, knyttes dermed enda tettere sammen. Dette kalles infrastrukturutvikling fra kinesisk hånd.

Den 759 kilometer lange elektrifiserte jernbanelinjen mellom de to hovedstedene har vært ferdigstilt en stund nå. Imidlertid mangler strøm, for å sikre regelmessig drift på hele strekningen. Vannledningen til Etiopia leverer allerede. Den siste utbyggingsfasen er i gang, og en gassrørledning under planlegging. Fra kinesisk ståsted skal alt dette passe inn i en stor helhet: den nye silkeveien.

Under det litt keitete engelske uttrykket «One belt, one road» har Beijing fremmet opprettelsen og byggingen av havneanlegg, veier, jernbaner og handelssentre i Asia, Afrika og Europa. Målet er å skape et tett sammenvevd handelsområde under kinesisk kontroll. «One belt, one road» er først og fremst et geopolitisk prosjekt.

Også Djibouti ligger ved denne nye silkeveien. Rett ved siden av bygningen til «Silk Road International Bank», som ble grunnlagt i 2016, ligger hovedkvarteret til Nicholas Li. Rett over gata jobber Ge Hua.

Handelseksperten understreker «at mange av våre prosjekter er finansiert med kreditter på særlig gunstige betingelser». Dessuten er hennes land påpasselig med at alle som deltar, tjener på dette.

– Det er viktig at folk i Djibouti får gode inntekter av prosjektene våre slik at de kan leve bedre liv og er i stand til å betale tilbake sin gjeld, sier Ge.

Og så, og det skal selvfølgelig nevnes, finnes det lange lister over hjelpeprosjekter: skoler, sykehus og idrettsanlegg som er blitt betalt av Kina – helt uten lån.

Det største av disse prosjektene: 600 kinesiske arbeidere, og 150 fra Djibouti, bygger et nasjonalarkiv med et offentlig bibliotek. Et skilt i rødt og hvit viser at det her er blitt arbeidet i 355 dager uten ulykker. Bygget skal stå ferdig i juli 2019 og så overgis staten, fullt innredet med møbler og hyller.

Mystisk kinesisk marinebase

Om alt dette vil Ge snakke om, men ikke om det militære nærværet.

– Det hører ikke til mine oppgaver, sier hun.

Kinesiske soldater er veldig synlige i landet, selv når de har forskanset seg bak betongmurer. Vest for havnen åpnet armeen i fjor sommer en marinebase. Om den har det oppstått en del rykter. Den er Kinas første militære anlegg utenfor Asia. Bare det gjør den interessant. Offisielt kalles den en «logistisk flåtebase».

Anlegget er imponerende. Vestlige militære kaller det nedlatende «Jabba the Hutts`palass», etter den episke filmen «Star Wars». Angivelig har bygningene tre underjordiske etasjer som skal kunne gi plass til nesten 100.000 soldater.

Der hvor det jobber 50 utlendinger, skal også 50 av våre folk finne arbeid

Kinesiske medier skriver regelmessig om den nye militærbasen. I november rykket soldatene ut til en våpenøvelse som de holdt på et militærområde midt i landet. Etterpå kunne det leses i «Global Times» i Beijing hva det handler om, strategisk sett:

«Det er normalt at kinesiske tropper som er stasjonert i Djibouti, til enhver tid må være forberedt på kamp».

Sikrer Kinas interesser

Det er blitt investert over 100 milliarder dollar i Afrika, skriver den kinesiske avisen. Derfor er militæret forpliktet «å sikre Kinas interesser på kontinentet».

Med sin militæropptreden i Djibouti vil Kina sende ut et dobbelt budskap: ett som viser styrke, og ett som viser fredsvilje. Armeen viser hva den er i stand til. Samtidig bedyrer kinesiske politikere ved enhver anledning at dette utelukkende tjener til forsvar.

Til tross for beroligende ord er amerikanerne mistenksomme. De frykter at Kina snart kommer opp i øyehøyde med dem – ikke bare økonomisk, men også militært. Det hører til Djiboutis særegenheter at den gamle supermakten og den nye konkurrenten fra øst her kommer så nær hverandre som ingen andre steder i verden.

Bare noen få kilometer unna den kinesiske festningen ligger Camp Lemonnier, USA eneste permanente militærbase på afrikansk jord. Herfra starter spesialenheter sine hemmelige kommandoaksjoner. Herfra stiger dronene som jakter på terrorister i Somalia eller Jemen opp.

Et hav av farer

De rundt 4000 amerikanske soldatene lever i sin base som på et hangarskip. Landet rundt oppfatter de som et hav av farer. De får bare forlate basen med spesialtillatelse. Men også da er hovedstaden stort sett «no-go-område» for soldatene.

US-armeen overtok Camp Lemonnier i 2001, etter terrorangrepene 11. september. Franskmennene trengte ikke området lenger. Deres base nord for flyplassen er fortsatt romslig. Du ser soldater i korte bukser som sykler for å holde seg i form, og franske barn på vei til skolen. Jevnlig høres motorene til kampflyene Mirage som kontrollerer luftrommet over hovedstaden.

Thierry Duquenoÿ, sjefen for de franske væpnede styrkene i landet, forklarer hvorfor Djibouti er så viktig:

– For Asia, Afrika og Europa er dette en nøkkelregion. Adenbukta og Rødehavet skiller ikke den arabiske sfæren fra den afrikanske. Den heller forbinder de to med hverandre, som en glidelås.

Selv om antall soldater er blitt redusert i det siste, er betydningen av dette stedet fortsatt udiskutabel i Paris.

General Duquenoÿ viser til en detalj: – Jeg er den eneste franske kommandør i utlandet med tre stjerner.

Hans viktigste oppgave er kampen mot terrorister. Mer får han ikke lov til å si om det.

Tre epoker møtes

På Djiboutis trange areal møtes ikke bare tre forskjellige nasjoner, men også tre forskjellige epoker. Der finnes den gamle tiden med europeisk herredømme, legemliggjort gjennom franskmennene, de tidligere kolonialherrene. Dernest den fortsatt mektige tilstedeværelsen av den amerikanske verdensorden, støttet av det militære. Og for det tredje framtiden – som allerede har begynt: den kinesiske tidsalderen.

I en underordnet rolle finnes også tyskerne. Sammen med spanske enheter har de innkvartert seg som gjester i franske «Base aérienne 188». Deres oppdrag er å beskytte skipstrafikken i regionen mot pirater, som en del av EU-misjonen «Atalanta». Med overvåkningsfly av typen P-3C Orion observerer soldatene fra luften om det skjer noe mistenkelig ved den somaliske kysten. Gjør det det, så meldes det videre til «Atalanta-sentralen».

Mens den tyske turbopropellmaskinen ruller mot sin startposisjon, høres det over radioen hvordan det snakkes tysk, engelsk og fransk. Til venstre og høyre for rullebanen står franske og amerikanske jagerfly.

Når maskinen igjen flyr fra nordøst over Djibouti, kan du se alt under ett: havnen som ble bygget av kinesere, ved siden av deres mystiske marinebase, og et stykke innover landet den fremtidige frihandelssonen. Alt veldig nært, men likevel så langt fra hverandre.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.


Powered by Labrador CMS