Bistand for enhver pris

Jan Olsen vet ikke hvor han skal gjøre av seg. Han er så forbannet. Hvem er det de tror de er. De korrupte kommunist-pampene. Året er 2007. Han er i landsbyen Playa Baracoa et par mil vest for Havanna. Byen han har holdt til i gjennom alle de årene han har drevet organisasjonen «Sykler til Cuba». Han drar hit hver høst, til rommet han leier av José, for å vente på at kontainerne han har sendt fra Norge skal komme. Men nå skal de altså ikke ha kommet frem? Båten han sendte dem med har ankommet. Så hvorfor er ikke kontainerne der?

Jan tørker svetten av pannen. Prøver å besinne seg. Han har opplevd lange politiavhør her tidligere når lasten har kommet til havn. De cubanske myndighetene har streng kontroll på alt som kommer inn i landet. Som en følge av den handelsboikotten som ble satt i gang av USA for over femti år siden, stoppes det meste av import inn i landet. Russisk boksemat og kinesiske varer av dårlig kvalitet kommer inn. Det gjør ikke noen brukte DBS-sykler fra Norge sånn helt uten videre. Jan skjønner at det ikke kommer til å bli noe avhør denne gangen. For havnemyndighetene sier han ikke har noe der å gjøre. At han er utlending. At alt som er på havna tilhører Cuba. Inkludert lasten han sier han har sendt fra Norge. Dagen før fikk han lov til å låse opp de tre kontainerne med 600 sykler, 60 datamaskiner og noen tonn med klær som lå stappet inn i luftrommet mellom syklene, som han har brukt et helt år på å samle inn og betalt 80 000 kroner for å shippe over. I dag blir han nektet adgang.

Jan føler seg tom. Motløs. Sint. Hatet mot de cubanske myndighetene og deres motstand mot å få hjelp som han mener de trenger, gjør at han bestemmer seg for å legge ned hele organisasjonen. Slutte med hjelpen for godt. Så ringer telefonen.

– Just keep praying, sier en stemme.

Jan skjønner ikke hvem det er. Eller hva han mener. Mannen i den andre enden presenterer seg som Erling Ingvaldsen. Han forteller at broren som har hytte i Lyngdal har lest i Fædrelandsvennen om Jan Olsen og organisasjonen «Sykler til Cuba», som er på vei til å legges ned. Ingvaldsen har lyst til å hjelpe. Han vet hvordan. Han forteller at han har noen bekjente i de øvre kretser på Cuba. Han kan sette dem i kontakt med Jan.

Jan spør ikke mer. Han får hjelp. Det er alt som betyr noe. De fattige på Cuba spør ikke hvem som hjelper. Men det er likevel noe kjent med det navnet. Ingvaldsen. Erling Ingvaldsen. Han får flere e-poster av ham. På et eller annet vis klarer Ingvaldsen å følge med – fra Florida, på hva som skjer på Cuba. Han er pågående hyggelig. Så, i en av de mange mailene, ligger det ved en bildefil. Jan tror ikke det var meningen at han skulle få den. Vedlegget er et avisutklipp. Da kommer Jan på hvor han har navnet fra.

Mannen som har reddet «Sykler til Cuba» viser seg å være kristiansanderen som i 1982 ble fengslet i USA for narkotikasmugling, og som har sittet halve livet bak fengselsmurene der. Nå er han i 70-årene og bor i Florida. Han får aldri mer lov til å komme inn i Norge. Ingvaldsen sier han vil hjelpe de fattige barna og en nordmann i knipe. En fra samme område av landet som han selv kommer fra; landet som han aldri mer kan vende tilbake til.

Javel, Norad vil ikke hjelpe. Men en narkobaron fra USA ringer meg, tenker Jan.

Han tenker at Ingvaldsen sier det han hadde ventet å høre fra en Krf-politiker. Men dette kommer fra en som har sonet 65 år av sitt liv i et amerikansk fengsel, og som etter det har vært flere ganger på Cuba.

«Norges Al Capone». «Den gudfryktige tømmermann var narkosyndikatets sjef». Overskriftene i de norske avisene på 80-tallet viste et bilde av Ingvaldsen som en fryktet narkobaron. En som ved siden av å styre Sør-Floridas narkobusiness, gikk til gudstjeneste hver søndag i Coral Ridge Presbyterian Church. I et intervju Ingvaldsen ga til i DN Magasinet i 2014, sier han at det hele er en konspirasjon mot ham. At noen satte ham i en felle.

Han har mistet alt. Mesteparten av livet og luksuseiendommen i Florida. Nå går han med noen tanker om å importere klippfisk til Cuba. Er det drømmen om å bygge opp igjen en ny handelsbedrift som ligger som en motivasjon om å mykne opp Cubas importregler? Eller er det som han sier, at han synes synd på de fattige barna?

«Sykler til Cuba» rullet videre. Når vi møter Jan Olsen på Cuba i 2014, er det er ni år siden han ble reddet av Ingvaldsen. Olsen er fornøyd. Sola er ennå ikke altfor sterk og litt av den friske morgenluften henger fortsatt i når dagens første sykkeltur er unnagjort på de langstrakte, hullete asfaltveiene i Playa Baracoa. Hjemme i Bygland i Norge er det mørk høst. Men syklene er ferdig pakket og på vei hit, over Atlanterhavet.

– Kom jeg skal vise deg hvor jeg bor. Der skal du få frokost, sier han smilende og triller racersykkelen inn gjennom en jernport. Han knepper av seg sykkelhjelmen og løfter litt på den grå hestehalen som ligger nedover den svette sykkelskjorta.

– Er de ikke fint her, sier han, mer som en konstatering enn et spørsmål.

En cubaner i fullt sykkelutstyr fra Kristiansand Cykkelklubb sykler forbi oss i stor fart. Dette er landet hvor syklistene trener etappesykling ved å ligge klistret oppi bakenden på bussene. Med innånding av tett eksosrøyk.

Dette er Cuba. Landet er vakkert. På en litt loslitt måte. Den gamle glanstiden skinner igjennom den avskallede husmalingen og en polert bil med hullete seter og halvparten av gulvet borte. Men inni bilen, med latinomusikken på full guffe, sitter det cubanere tett i tett og synger fornøyd med på tekstene. Om hjerte, smerte og smekre damer. Hva annet er det å gjøre, når du ikke vet om det er nok penger til å kjøpe middag neste dag? Når du er dømt til å tjene staten. For en månedslønn på 200 kroner. Da er øyeblikkets lykke det beste en kan dyrke. Sammen med et glass rom. Det er der Jan Olsen forsøker å heller få dem over på sykling. Han har sett for mange familier med tiltaksløse fedre som slutter å finne på noe med barna sine fordi romflaska tar for mye plass.

Vi er innenfor porten. Et stort, hvitt murhus – huset til José. Dette er stedet hvor Jan og vennene alltid leier rom når de er her i byen. I ett av vinduene er det klistret opp et varselskilt for elg. Et Biltema-skilt henger på murveggen i den lille bakhagen. José elsker Biltema. Butikken som har alt en cubaner kan drømme om. Skruer, tauverk, stiftemaskin, taperuller, forskjellige redskap til å fikse ting med. Saker som er vanskelig å få tak i på Cuba. José leser katalogen Jan har med seg til ham fra perm til perm.

I landet hvor fantasien er det viktigste verktøyet, kan du finne sykler med hjemmelagde bremseklosser og to lag med dekk for å unngå punktering på de hullete og steinete veiene.

– Men vi må spise. Det er så mange du må møte. Hvor mye tid har du?

Alle kjenner Jan Olsen i Playa Baracoa. Han har gjennom årenes løp sendt 9500 sykler over atlanteren. Verdien på bistanden har blitt godt over 6 millioner kroner – når han regner om alt av utstyr og sykler til penger. Det koster omtrent 40 000 kroner å sende hver kontainer. Han sender to i året. Til et land som i årevis har hatt streng importgrense. Etter at syklene er sendt, reiser han over selv. Ofte må han gjennom lange politiavhør for å forklare hvorfor han har med seg så mange sykler. Myndighetene frykter at han driver kommersielt. At han selger syklene. Dessuten vil de ikke fremstå som et folk som trenger bistand. De vil ikke miste ansikt. Å stå med åpne armer og ta imot noen som kommer med ting de trenger, vil være en fallitterklæring. Når presidenten har sagt at landet klarer seg selv, så blir det feil å godta bistand helt uten videre. Jan er lei. Kan de ikke bare godta at de trenger det meste? Han blir her alltid i noen måneder for å gå gjennom prosessen med tollkontoret, dele ut syklene, drive sykkelverksted og sykkelklubb med sykkelritt hver søndag.

Bare Jan får mekket litt på syklene sine, delt dem ut til folk som trenger dem og syklet litt selv, trives han godt under den dirrende heten og det diktatoriske styret.

– Du må være med og se sykkelløpet som er på søndag. Kan du det? Det er utrolig! Med fine premier, sier han fra døråpningen inn til kjøkkenet til José hvor han bestiller sin faste frokost på kjøkkenet – omelett, cola og kakao i stor kopp.

Sykkelrittet er så populært på grunn av de fine premiene at folk lar være å drikke seg fulle på rom dagen før for å være opplagte til rittet. Bra familiepolitikk, synes Jan.

Vi sitter ute i bakhagen. På en av murveggene, ved siden av et Biltema-skilt, henger et rosemalt bilde som er en hilsen fra en av hjelperne fra Setesdalen.

– Har du møtt Alexis? Han snakker norsk, sier Jan; om en av de cubanske vennene han har her.

På Cuba er du sjelden venneløs. Det norske behovet for alenetid er ikke-eksisterende på Cuba. Alexis er en av Jans venner som stadig får flere norske venner ettersom han er noe så sjeldent som en norsktalende cubaner. Han er kjentmannen som er perfekt å ha når du skal manøvrere deg gjennom et komplisert land, hvor få snakker engelsk. Ettersom landsbyen stadig får flere besøkende fra Setesdalen som vil hjelpe til med sykkelprosjektet, er Alexis fullt opptatt med å være en hjelpende venn. Akkurat nå er de en liten gjeng setesdøler her. Det er ikke lenge til kontaineren kommer. Da kommer det enda flere hjelpere. Jan Olsen har klart å samle store deler av Setesdalen om hjelpeprosjektet sitt.

Olsen har fått et slags solidaritetsbevis fra cubanske myndigheter, som betyr at han i teorien har grønt lys for import av varer som skal gis bort. Nå bør det derfor gå knirkefritt å få hentet kontainerne når de har ankommet Cuba. Håper han. Men du kan aldri ta noe for gitt her. Plutselig møter du en vrang funksjonær som ikke bryr seg om solidaritetsbevis. Etter over et halvt liv med handelsboikott og diktatur, ligger kontrollregimet i blodet hos funksjonærene på havna. Ryktene sier at det samme gjelder behovet for å ta litt til eget bruk. Men det begynner å mykes opp litt nå.

Men til tross for at utenlandske selskap importerer varer for salg, har fortsatt cubaneren så lite penger å handle for at det ikke er noe stort poeng å drive business her for utenlandske selskap.

– Vet du at Cubas kvinnelige OL-syklist har fått sykkel fra oss. Ikke den hun har nå, men hun begynte på en fra oss. Den kvinnelige landslagssyklisten Marlies Mejias, som syklet for Cuba i OL i Rio i sommer, startet med en tung, rusten russisk sykkel i et av rittene, forteller Jan Olsen mens han hiver innpå omelett og skyller den ned med cola.

Hun var 12 år. Råsterk. Jan husker det godt. Og hun vant. En sykkel fra Kristiansand Cykkelklubb. Den gjorde henne enda bedre. Det ble begynnelsen på en karriere som OL-syklist. Men hun lever fortsatt i fattigdommen. Sånn er Cuba.

Han har mye han skal vise meg. Vi skal besøke en skole som har fått sykler, Ipad-er og PC-er, klær og sko. Og jeg skal møte syklister. Lærere. En blind jente som har fått tandemsykkel, så også hun kan sykle til skolen. Han tenker høyt hvem han skal introdusere meg for. Det er så mange historier. Han reiser seg fra bordet, sier vi ikke har tid til å sitte der hele dagen, vi skal ut og se hva sykler gjør med Cuba. Han er allerede på vei ut på gata før jeg får reist meg fra bordet.

– Se den sykkelen der!

Vi er ute på gata igjen, på vei for å besøke en skole han har hjulpet. Jan peker over på den andre siden av gaten mot en tannløs mann som er lykkelig eier av en solid DBS-sykkel.

– Den har tilhørt Birgit Eldhuset fra Setesdal, sier Jan Olsen og ler.

Han husker så å si hver eneste sykkelgiver. Barn som skiller seg fra sykkelen de har vokst fra. Voksne som vil oppgradere til noe bedre. Han sender de fleste et bilde av sykkelen med dens nye eier. I alle fall til barna som har donert.

– Sykkel er genialt. Mange familier har et levebrød nettopp fordi de har en sykkel fra oss. Det er arbeidsplass og transport, sier Jan og tørker bort svetten fra panna med t-skjorta. Han forteller at en cubaner kan spare tre dagslønner på å sykle til jobben i stedet for kollektiv- eller biltransport.

Sykkelen til den tannløse mannen er i god stand, selv om den er gammel. Vi står sammen med mannen nå. Jan Olsen er entusiastisk.

– Se på dette her! To lag med dekk, utbryter han, og bøyer seg ned over sykkeldekket for å ta den oppfinnsomme dekkløsningen til den gamle mannen nærmere i øyesyn. For over det originale dekket, har mannen lagt et gammelt dekk som beskyttelse. Han vil ikke risikere å punktere i et land uten lappesaker og nye dekk. Sykkelen er lastet med strå som han selger til fugleburmakere. Neste dag kan lasten være noe annet. Uten sykkel, hadde han ikke kunnet ha like stor salgsradius.

En sørlending som bedriver sykkelbistand på Cuba. Hva var det som fikk ham til å vie livet sitt til dette? Før «Sykler til Cuba» var blitt en organisasjon, og før halve Setesdalen tråkket til på dugnad for å pakke bukser, sko og PC-er som skal være med i Cuba-kontainere, var Jan Olsen en helt vanlig nordmann som hadde lyst til å gjøre noe mer enn å hogge tømmer i Setesdalen.

Vi må tilbake til 90-tallet. Jan Olsen har kommet hjem igjen fra Cuba, etter å ha plukket appelsiner for en arbeidsbrigade. Landet styres av Fidel Castro, som styrer med jernhånd – kamuflert som en streng og velmenende landsfader. Han holder folket nede. Folket skal ikke styre seg selv. Staten skal eie dem. Det er ikke en gang alle som får lov til å eie sin egen bil. Olsen, som nettopp har lagt igjen illusjonen om en lykkelig, sosialistisk stat i appelsinskrellet på gården han arbeidet ved, er tilbake i Byglands dype skoger. Mens han står der i morgenmørket før sola har stått opp over tretoppene, og snødrevet ligger tett over både ham, motorsaga og furua, får han ideen. Kanskje er det vintermørket. Kanskje kulda. I alle fall dukker Cuba opp i tankene. Kunne han gjort noe for dem? For folket som ikke eier nåla i veggen og som blir mer og mer uselvstendige, motløse og fattige av å ikke kunne styre sin egen fremtid. Hva skjer om han gir cubaneren en sykkel? Vil det gi dem flere muligheter? Han får med seg kameraten Atle Nilsen på planen, og en ny Cuba-reise blir planlagt. Men de trenger penger. Mye penger.

– Jeg har i løpet av årene blitt god til å tigge, sier Jan Olsen i dag, og ler.

Han skriver tiggerbrev til privatpersoner og sparebanker. Hvert år sender han dem. Idrettsforeninger sponser drakter, sko og baller. Skoler ordner innsamlingsaksjon. Butikker som selger sykkelutstyr donerer mye bra. Han er neste avhengig av det han får av brukte sykler og nye dekk fra sykkelforretningen G. Nordby i Kristiansand. Petter Stordalens Ernst Hotel i Kristiansand stiller foajeen til disposisjon og tar imot sykler. «Sykler til Cuba» er på folks lepper. Den første kontaineren med sykler kom til havn i Havanna i 1999, men den uoffisielle hjelpeorganisasjonen «Sykler til Cuba» er fremdeles ikke godkjent som hjelpeorganisasjon.

– Norad skjønner ikke hvor genialt det er med sykkel. At en sykkel er en arbeidsplass for mange cubanere. Om både norske og cubanske myndigheter hadde vært litt mer venligsinnede – tenk hvilket eventyrlig prosjekt vi kunne skapt, sier Jan Olsen og rister oppgitt på hodet over det han ser på som Norads manglende innsikt i elendigheten på Cuba.

– Har du søkt dem om støtte igjen?

– Nei. Jeg sendte en slags anke en gang.

Nå gidder han ikke bruke mer tid på å få Norad med som støttespiller. Han tenker at han får klare seg uten subsidiering fra staten. Egentlig blir han litt trigget av den manglende støtten. Han får enda mer lyst til å bevise at han kan klare det selv.

Eva Bratholm, kommunikasjonsdirektør i Norad, forklarer i en e-post at «Sykler til Cuba» ikke får støtte fordi de ikke har sendt inn tilfredsstillende regnskap og organisasjonsvedtekter. Men at de tidligere har fått støtte – som ble avsluttet blant annet av denne grunn. Hva «blant annet» er, gir hun ikke noen ytterligere forklaring på.

Jan Olsen har en annen versjon.

– Vi fikk tilskudd fra Norad to ganger. Helt fra første tilskuddet ble det presisert at dette var et engangstilskudd, uten at vi forstod hvorfor. Så vi fortsatte å søke og anke, og fikk all verdens toskete begrunnelser. Slike som: «Dette er kun overføring av utstyr.» Ja – og hva så, hvis det er dette utstyret et fattig land trenger?, spør Olsen indignert.

I ankebrevet han sendte Norad i 2010 som svar på avslaget, hevder han at Norad ikke har forstått situasjonen cubanerne lever i – og heller ikke den formen for hjelp som «Sykler til Cuba» er. I det nevnte brevet skriver han blant annet: « «Sykler til Cuba» er et praktisk prosjekt, gjennomført av folk med lang erfaring i praktisk arbeid. Og helt fra vår første korrespondanse med Norad har det forundret oss hvor utrolig teoretiske deres problemstillinger er. Videre er vi blitt forbløffet over hvor lite kunnskap saksbehandlerne synes å ha om den virkelighet vi møter når vi arbeider i et land som Cuba.»

På Norads hjemmeside kan vi lese følgende: «Folkets egne organisasjoner og måter å organisere seg på er en viktig drivkraft i samfunnsutviklingen i alle land i verden. Derfor legger Norge og Norad stor vekt på å støtte utviklingen av et sivilt samfunn og et aktivt organisasjonsliv i utviklingsland. Målet med støtten til frivillige organisasjoner er å redusere fattigdom, bidra til økt demokrati og respekt for menneskerettigheter gjennom et sterkt og uavhengig sivilt samfunn.»

At «Sykler til Cuba» ikke blir regnet som en nødvendig bistand, til tross for at Jan Olsen i 2009 fikk Skolefrontens solidaritetspris for sitt arbeid med «Sykler til Cuba», skyldes uvitenhet om Cuba fra Norads side, mener Olsen. Fra 2008 har også den kristne organisasjonen «Grupo de Reflexion y Solidaridad Oscar Romero» vært deres samarbeidspartner på Cuba. Denne organisasjonen samarbeider igjen med den cubanske kirken. Det var denne kontakten Erling Ingvaldsen fikset for ham, forteller Jan Olsen.

– Vi arbeider i et land uten ytringsfrihet, der en vanlig dagslønn ikke rekker til å kjøpe en boks med cola, så alle mener seg kvalifisert til å skulle nyte godt av en donasjon fra utlandet. Da bør i alle fall folk i Norad forstå at problemstillingene blir veldig annerledes enn her hjemme på berget. Men jeg var tydeligvis for idealistisk og for arbeidsom for dem. Vi fikk avslag fordi for mye av prosjektet var basert på Jan Olsen. Hvis Norad sier, ja, «Sykler til Cuba» kvalifiserer til støtte fra Norad, så lager vi selvfølgelig vedtekter og de regnskap de forlanger. Men vi leker ikke butikk, og lager ikke noen flotte vedtekter for syns skyld. Vi driver praktisk arbeid for å få sykler til Cuba. Og det har vi klart i 17 år. Og det forundrer meg stadig at ikke sykkelen har noen plass i norsk bistandspolitikk overhodet, sier Olsen, som etter avslaget i 2007 sluttet å søke Norad om støtte. Han har mistet troen på at små grasrotprosjekter med høy idealismefaktor er ønsket.

–Men hva med Erling Ingvaldsen? Har du ikke hatt noen betenkeligheter med å ta imot hjelp fra en som har sittet inne etter en alvorlig narkodom?

– Nei, det bryr ikke meg hvem som gir hva. Det finnes ingen verdig eller ikke verdig giver for oss. De fattige på Cuba spør heller ikke hvem giveren er. Det er samme for dem hvem sykkelen er fra. Men jeg synes samtidig det er fantastisk at det var ham som hjalp. Ingvaldsen har sonet sin dom. Når han hjelper meg, skal han få lov til å være i fred. Derfor hadde jeg ingen betenkeligheter med å ta i mot hjelp fra ham. Og etter at Dagens Næringsliv skrev en større sak om Ingvaldsen og narkodom-historien hans da de besøkte ham i Florida, tenkte jeg at det hadde vært fint om det også hadde kommet frem hvor mye han har hjulpet «Sykler til Cuba». Men det skrev ikke Dagens Nærlingsliv noe om.

– Hvorfor tror du han hjalp deg da?

– Jeg vet ikke. Han sa at vi må hjelpe de fattige barna. Det var det han var opptatt av hele tiden. Kanskje fordi jeg er alene mot resten av verden? Norad vil ikke hjelpe, men en narkobaron fra USA ringer meg, sier Jan Olsen og rister oppgitt på hodet.

– Hva hjalp han deg egentlig med som gjorde at det ble lettere å importere syklene til Cuba?

– Han satte meg i kontakt med et økumenisk samfunn (samarbeid mellom ulike kirkesamfunn, red.anm) der, som han hadde vært i kontakt med tidligere. Han hjalp meg med kontakter på Cuba. Det var aldri snakk om penger. Bare kontakter. Jeg hadde ikke så god kontakt med myndighetene på Cuba før Ingvaldsen kom inn i bildet. Men nå distribuerer jeg syklene sammen med lokale myndigheter.

«512 syklar ++++: Ferdig pakka!» står det i et innlegg på facebooksiden til «Sykler til Cuba» som er datert 17.oktober i år. Bildet viser Jan Olsen og noen av hjelperne hans foran en rød kontainer. Selv om «Sykler til Cuba» fortsatt er en uoffisiell hjelpeorganisasjon, fortsetter Jan Olsen å kjøre rundt med tilhenger for å hente sykler i kjellere og garasjer hjemme hos folk. 300 sykler trilles inn i hver kontainer. Han pleier å etterlyse damer til å pakke klærne som skal ligge i luftrommet mellom syklene. Han mener damer er best til den jobben; uten at han vil bli ansett som en som diskriminerer i arbeidslivet av den grunn. Det er fakta, mener han. To hele helger pleier det å ta å pakke to kontainere på 76 kubikkmeter hver.

– Men hva det er som driver meg, spurte du? Nei…jo, når du ser den gleden i øynene på en som har fått en sykkel.

Jan Olsen smiler. Han blir aldri lei av det bildet. Hvorfor skulle han slutte å hjelpe? Han synes det er synd at ikke folk skjønner hvordan en sykkel kan gi et bedre liv, men det har han ikke tenkt å bruke mer tid på. Det er ennå mange sykler som skal pakkes. Det er ennå mange cubanere
uten sykkel.