Komikerne byr på alvor - og håp

Er du en av dem som alltid smiler og vitser og tror du har full kontroll? Og så er du egentlig full av triste tanker inne i deg? Da kan du ha det som er en ny og «moderne lidelse»: smiling depression. Mange av våre mest kjente komikere synes å slite med en slik «smiling depression».

Else Kåss Furuseth lager sceneshow om moren og brorens selvmord, Bjarte Tjøstheim forteller om at redselen er hans faste følgesvenn gjennom livet, Tore Petterson, en mobbet liten gutt, følte seg som et misfoster i ungdommen, Rune Andersen hadde en oppvekst sammen med en voldelig og alkoholisert far og Jon Schau hadde en nær-døden opplevelse og lå fem uker i koma.

Og de er ikke alene. De andre komikerne gjør det, de også. Brede Bøe, Dag Sørås, Mikkel Niva, Kevin Vågenes, Kristian Valen, Sturla Berg-Johansen og Rigmor Galtung. De bruker de meste intime delene av sine liv på scenen og i sine humortekster. Og det blir god underholdning av angst, ensomhet og frynsete nerver.

Egentlig er den litt komisk, denne underlige julen. Alle skal være venner. Vi fletter kurver, leter frem kjente vers fra en eller annen julesang, baker julekaker, pynter juletreet og finstuen, spiser festmat og ringer julen inn. Det er dagene i året da alle skal smile og være fornøyde. Alle skal være lykkelige. Og vi synger sammen med Gustava Kielland:

Så rekker jeg deg nå med glede min hånd

kom, skynd deg og gi meg den andre

Så knytter vi kjærlighets hellige bånd

og lover å elske hverandre

Julefeiringen er feiringen av Jesu fødsel, men komikerne har også helt andre erfaringer i tilknytning til julen …

Her ringer komikeren Tore Petterson. Jeg spør:

– Tore, er det plass for det lille Jesubarnet i en komikers verden?

– Den gangen jeg hadde gudstroen min, la jeg mye av skylden over på Gud, sier han.

– Jeg var sint på ham. Det blir sagt at vi er skapt i hans bilde og at vi er hans skaperverk. Men så hadde han lagd en raring og snåling som meg? Det tok meg lang tid å komme frem til at jeg er akkurat slik jeg skal være. Der er religionen veldig skummel. Den forteller hele tiden hvilke feil mennesker har i stedet for å legge vekt på styrken. Det som er annerledes er det som gjør oss unike og bra. Det var en lang reise å skjønne det. Det er det jeg ønsker å formidle. At vi alle er sterke når vi er annerledes.

Vi har lært av både komikere og andre gladmennesker at vi skal klappe i hendene, synge og le: for så glad er vi, så glad er vi, vi skal svinge oss i kretsen og neie, og bukke.

Men så er virkeligheten en annen. Det er mange ensomme der ute i den kalde verden.

– Ensomhet? Det er noe som skurrer i meg med den setningen, sier Tore Petterson, TV-personlighet, foredragsholder, sanger og standup-komiker fra NRK-programmet «Sofa» sammen med humormakkeren Adam A. Schjølberg. Eller har du kanskje sett ham i «Nytt på nytt», «Beat for beat», «Kvelden før kvelden», «På hjul med Dag Otto», «Fingrene av fatet», «Huskestue» og «Melodi Grand Prix», som dommer i TV 2-programmet «Skal vi danse» og den første utgaven av «Farmen kjendis»? Listen er så lang som herfra til månen. Hvem skulle tro at denne karen har smakt på ensomheten?

– Det er to ord jeg ikke liker, sier han, det er de to ordene mange ensomme, mange og ensomme, fortsetter han.

– Hvordan kan man være ensom når det er så mange som er det? Man har alltid litt ansvar selv for å ta tak i det med ensomhet. Man kan ikke alltid vente på at noen banker på døren og tror at de skal redde julen. Det er mange flotte mennesker der ute som forsøker å gjøre julen fin for de som ikke har det så bra, men prøv å gjøre det lille selv. Deretter kan andre gjøre resten for at du skal slippe å være så ensom i julen.

– Ja, hva skal jeg si, det er et dårlig råd. Men det er det beste rådet jeg har.

Jeg har lest en intens bok de siste ukene, «Else går til psykolog». Her åpner standup-komikeren Else Kåss Furuseth opp for en humorists aller innerste tanker og følelser. Hun har tanker som spenner over et bredt register. Vi kan lett misforstå denne annerledestenkende og annerledesværende personen. Jeg prøver å forstå henne.

Skulle jeg satt meg ned og gransket alle typer humorartister, fra Leif Juster til Harald Eia, finner jeg noe som er typisk for de fleste norske humorister i dag. De er fulle av ettertenksom, gjerne tragisk humor. Pakket inn i bøker, show, teater eller forestillinger på scenen Latter.

Denne trenden ville fylt flerfoldige selvrealiseringsbøker. Der hvor den jevne nordmann kan synes å være alvorstung og treg, finner våre nye komikere ord på det som kan lette byrden.

Else Kåss Furuseths har en egen evne til å strø om seg med seg selv, om å være kvinne i 30-årene uten mann og barn, om tomhetsfølelsen, om de stadige forelskelsene, om å være lesbisk uten å være lesbisk, om å være inderlig glad fordi noen kunne tenke seg å ta henne inn til seg, om frykten for kjedsomhet, mislykket slanking – og den problematiske julen.

Jeg leser om julen i «Else går til psykolog». Hennes jul handler mye om å tenne lys på graver sammen med bestemor. En bestemor hun elsker, men som har noen inderlige og underlige ideer. En bestemor som absolutt ikke må tenne lys med en lighter ved graven. Eller ha lys med batteri. De døde fortjener fyrstikker og levende lys.

Og da Else begynte å gråte, gjorde bestemoren ingen ting. Hun bare sto der i regnet, med armene rett ned mens julen ringte inn. Akkurat som en komiker som lar tankene strømme ut, og bare lar publikums tårer renne.

Jeg blir nesten litt rørt selv.

Du får ikke mer avslutning enn du får i regnvær med fyrstikker, på graven til de som ikke orker å leve lenger, hører jeg Else Kåss Furuseth si der inne i boken et sted. Jeg kan tenke meg det er veldig stille i terapirommet når hun forteller om sin bestemor, som hun er så utrolig glad i. Jeg lar tanken fly, og henger meg heller opp i de annerledes-tankene hun har om julen:

Noen dager før høytiden forteller Else Kåss Furuseth at hun henger opp en julekrans fra 1980-tallet.

Og det måtte ikke være en vanlig julekrans, det må være en julekrans med gullbroderier, selve familiejulekransen, eller en julekrans som er litt sosionom-aktig, lilla med kongler. Tradisjoner er viktig i komikerens hjem.

Psykologen tvinger frem en «erkjennelse» av at livet må gå videre, mens Else Kåss Furuseth henger igjen i det gamle.

Hun må erkjenne at jula er vanskelig. Jeg vil jo ikke at det skal være sånn, innrømmer hun. Hun har alltid tenkt at mennesker som mener julen i verdens rikeste land er trist, ja, de har et kjempeproblem.

Else Kåss Furuseth forteller i boken at hun var blitt lei av sine følelsesmessige reaksjoner, som da nissene sto feil plassert i vinduet. Moren hadde vært opptatt av akkurat disse nissene. Hun kunne ikke legge seg hvis det var feil stemning og nissene ikke sto i riktig rekkefølge.

Jeg fortsetter å lese. Det er mange stille pauser i boken til Else Kåss Furuseth. Pauser som til slutt ender med eksempelvis fortellingen om en bror som hadde slått opp med kjæresten. Else måtte sove på gangen hele julen, akkurat som en labrador. Broren måtte ha rommet de delte til følelsene sine i. Derfor var det ikke plass til dem begge. Hun tålte å sove på gangen, for hun var ikke offer. Men hun ble irritert.

Da psykologen spurte om hvorfor, svarte Else: den psykisk syke tar mye plass.

Else Kåss Furuseth tar også mye plass. Hun er standup-komiker, skuespiller, reporter og programleder. Hun er blant annet kjent som en av programlederne i «Torsdag kveld fra Nydalen» og for sine forestillinger «Kondolerer» og «Gratulerer». I «Kondolerer» fortalte hun om moren og brorens selvmord.

Hun har fulgt opp med tabukomedien «Gratulerer», om å være god nok som du er, selv om du er ganske ræva.

Og hun har altså skrevet boken jeg har lest de to siste dagene. Her skriver hun om en brors selvmord, om en bror som hadde det forferdelig, som ble hedret som et geni, og om en mor med bipolar lidelse, som kjøpte en haug med sofaer.

Hun snakker med sin psykolog om en bror som hadde 72 lysestaker i boden og 60 bilder i stua, om en pappa og om frykten for å våkne opp og føle at livet ikke er verd å leve, om 30 år uten mann og barn, om tomhetsfølelsen, om stadige forelskelser, om å være lesbisk uten å våre lesbisk, om frykten for kjedsomhet og mislykket slanking.

Det siste broren gjorde før han tok sitt eget liv, var å gi henne en badevekt, og si at søsteren måtte gå til psykolog. Hun fulgte brorens råd om å finne ut hvordan hun skulle klare å dele et mørke med andre.

På denne vandringen måtte hun ty til terapirommet, og hun åpner den flere år lange samtalen med sin psykolog slik:

– Han ga meg en badevekt før han døde.

– Ja vel?

– Men det var humor. Det må være lov?

– Ja vel.

– Ja, det mener jeg. Der stoler jeg på ham. Det burde du også gjøre. Det var han som sa jeg burde gå til psykolog.

– Men før vi eventuelt snakker mer om den badevekten, hvordan er det med deg?

Denne enkle lille ordvekslingen er starten på en lang samtale mellom den nevrotiske og pratsomme Else og psykologen hennes. Det er blitt utleverende, til tider en litt for utleverende bok ut av det. En bok som handler om det vesentlige og om uvesentligheter. Om det personlige og allmennmenneskelige, og om det som det egentlig er lurest å holde kjeft om.

Det legges vekt på mer enn ordene: «Kanskje vi legger for stor vekt på selve ordene. Det snakkes om at det er godt å få tømt seg. Joda, men virksom behandling handler kanskje vel så mye om å få fylt seg. Det vil si at møter mellom to eller flere, når de er gode og trygge nok, er emosjonell næring. Vi undervurderer nok betydningen av at endringen stort sett alltid skjer via andre, at vi endrer oss via våre møter».

Mens jeg er opptatt av endring, er Else Kåss Furuseths opptatt av ordet svik, et svik som minner henne på at hun ikke klarte å hjelpe ham. Og ifølge samtaleboken hennes blir hun sint på seg selv fordi hun hele tiden minner seg selv om ham. Det er jo forståelig. Er det ikke?

Else forteller: «Det er ganske mørkt, og nå tenker jeg at det er viktig å dele, og hvis det kan hjelpe en annen så er det verd det!» Og så stiller hun seg noen ekstraspørsmål. «Men hva om det ikke hjelper? Hva om det gjør vondt verre? Hva er faren? Om det er en fare?»

I bokens forord forteller Kåss Furuseths psykolog om hvordan hun jobber. Hun sier at det å ha med seg historier, minner og erfaringer, er noe som er utrygt. Terapeutens oppgave er å lage disse møtene trygge, gjennom å snakke om ting gang etter gang. Kjenn på følelsen om og om igjen, de samme løsningene, om og om igjen.

Komikeren innrømmer på sin side gjerne at hun har en redsel for ubehag. Og på scenen tenker hun som regel: Elsk meg, elsk meg, elsk meg, elsk meg.

Tilhørerne må like henne – på et eller annet vis.

Kjenner vi ikke alle oss igjen her?

Standup-komikeren Tore Petterson har også et behov for å bli elsket, bli trodd på og respektert. Både som standup-komiker og foredragsholder har han et sterkt forhold til mobbing og homofili. Dette vet han mye om. Han ble selv mobbet i oppveksten.

– Jeg snakker mye om verdier og om å være bra nok og ikke måtte leve opp til alle andres ønsker om hvordan du skal være hele tiden, men ta egne valg, sier han.

– For å få bukt med mobbing forsøker jeg å bruke masse humor. Jeg mener at om vi skal snakke om de store og vanskelige tingene, så må man lette det med en viss humoristisk sjargong slik at det ikke blir så tungt. Det må være et håp i det hele, og det får man om man ler sammen.

– Det handler om hele min mobbehistorie og hvor viktig det var for meg å ha voksenpersoner rundt meg. Som fortalte at jeg var bra nok og at jeg ikke skulle behøve å forandre meg for at andre skulle like meg. Det er denne historien jeg formidler i mine standup-foredrag. Jeg vil gi andre mennesker et håp, gi dem noen verktøy for at det skal gå bra.

– Det viktigste er at alle mennesker er født med en konto som er full av verdier. Den er full uansett om du har få eller mange venner, om de er tykke eller for tynne, om de har gode karakterer eller dårlige. Det handler om at du har en verdi uansett. I det øyeblikket du er født har du denne verdien. I dag er det et jag etter Instagram og likes og at man skal være best i alt, at du skal til og med være best i matematikk om du vil bli humorist, skuespiller eller maler.

Det er ikke noen grenser for å finne de områdene hvor du er god. De tingene du liker er mer enn bra nok. Mennesker med et godt selvbilde mobber ikke, men klarer på en måte å gi litt mer f… og peile inn sin egen sti og ta egne valg. Det er det viktigste for å få det ok.

– Er det in i tiden å bruke seg selv på scenen?

– Jeg tror vi er drit lei å høre psykologer som står der med tall og fakta, sier Tore Petterson.

– Det å bruke egne historier og det å høre historiene fra de som faktisk har opplevd dem, gir bedre resultater enn an noen står og forteller deg du ikke skal mobbe eller at det skal komme inn en person og spesialist for å si at mobbing kan skade. Vi vil høre historien og brutaliteten og tankene de har om hvordan tingene kan bli bedre.

Mens jeg fordøyer samtalen med Tore Petterson og boken til Else Kåss Furuseth, går jeg på teater. For å se stykket «Det går betre no».

Det var mange forventningsfulle mennesker utenfor Scene 2 på Det Norske Teatret. De gledet seg til å møte en av Norges festligste karer for tiden, Bjarte Tjøstheim. Det skulle bli en glad kveld med mye humor og komikk og hæla i taket. De skulle møte Bjarte fra TV-serien «Presten», «NRQ», «Underholdningsavdelingen», «Radioresepsjonen» og «Holger Nielsens Metode». Han som var den festlige annerledeskaren i seriene «Julekongen» og «Lilyhammer», han som fikk Komiprisen for fire år siden og er trommeslager i Bjarte Tjøstheim Experience. Han som vokste opp i en prestefamilie og lærte sine første trommeslag i et tensingkor – men som brøyt opp og som gikk sine helt egne veier. Han som fikk blodpropp, men som mot alle odds karret seg tilbake i løpet av en fjorten dagers tid og ble en av Norges mest kjente og hyllede humorister.

En time og fem minutter på Det Norske Teatret ble nok for mange helt annerledes enn forventet.

Vi fikk et teaterstykke om en Bjarte Tjøstheim som grep tak i sin egen angst og det som for mange er utgangspunkt for livets altfor store utfordringer.

Teaterstykket «Det går betre no» ble ikke det showet mange ønsket å le av. Ok, noen ganger måtte vi le med ham. Hans såre, ømme og ærlige tanker om seg selv var til å bli klok og grepet av. I en time og noen få minutter var det et alvor her, som avkledde både ham og oss; bedreviterne.

Sjelden har en teaterscene gått så langt inn i mørkets alvor som i dette stykket. Sjelden har noen blottlagt seg slik som ham. Det ble ikke til alle tider helt vellykket, det ble noen balanseganger mellom ekte liv og påtatt sceneri her. Men det gjorde ikke noe. Med mot og mye innlevelse viste Bjarte Tjøstheim angsten sin frem, til både hån, skuldertrekninger og deltagelse. Heldigvis klarte han å vise sin angstfylte hverdag fra den allmenne siden. Han snakket om alkoholbruken, barnetroen som alltid ville være der – på både godt og vondt, og en oppvekst med en far som var prest. Alt sett med et skråblikk og galgenhumor.

Det var troverdig. Egentlig kjente vel noen og enhver av oss seg igjen i hans angst for å gå i butikken, ta bussen, oppleve krig og grusomheter på Dagsrevyen eller å være til stede på selskapenes meningsløse tomhet.

Hvor han skrek: se meg, se det jeg sliter med.

Til slutt endte Bjarte Tjøstheim opp i en sykeseng på psykiatrisk akuttavdeling på Ullevål sykehus. Hvor han han tryglet englene om å være til stede for ham. Heldigvis, på sykehuset var det mange av dem.

I Det Norske Teatrets magasin for høsten 2018 forteller Bjarte at bestemoren foret ham med kort med engler på. Han hadde til slutt så mange at han hadde sitt eget englealbum. Særlig ett bilde satte seg på netthinnen. To barn som ble passet på av en engel mens de lekte på kanten av et stup. Bjarte Tjøstheim kjenner seg ofte på kanten av stupet, forteller han til magasinet, men han har ikke gitt opp troen på engler.

I forestillingen «Det går betre no» var publikum med på sengekanten, med angsten som et spøkelse under sengen, mens Ole Paus sang i bakgrunnen:

Hvem venter på meg, hvem viser vei,

Hvem skal gjøre meg hel?

Alt jeg flyktet fra gjensøker meg,

som en gjemlengsel i min sjel.

Jeg ser hver tåre, hvert blikk, hvert smil, hver latter, hvert rop, hvert stønn.

Og fortsettelsen var nesten som et julebudskap:

Hvem vil ta meg inn til seg, når alt blir kaldt,

hvem vil si: du er av meg - jeg elsker din sjel gjennom alt.

Hvem orker å se meg som den jeg er,

og elske meg som en sønn

En annen komiker som har tatt angsten og fortvilelsen til scenen, er Rune Andersen. På Nationaltheatret har det høsten 2018 gått en liten forestilling som heter «Lykkeliten», kanskje en av teatrets viktigste forestillinger denne sesongen. (Forestillingen går ut 2018, og fortsetter 9. – 15. januar 2019.) Her forteller komikeren Rune Andersen om sin barndom. Om en barndom med trusler, vold og overgrep. Han er ikke bitter, han forteller sin historie ærlig og brutalt, men den er likevel full av varme og mye humor.

Han vet det er mye selvterapi i en god teaterforestilling. Både for ham og publikum.

Tidligere har Rune Andersen fortalt til NRK: «Sølvguttene hadde sunget jula inn, juletreet lyste mot oss, og under lå pakkene. Det var en sånn deilig lukt i leiligheten, sånn julelukt. Men det var ei lukt til: øl. I stolen satt pappa, ei ulykke som bare venta på å skje.»

Men Rune Andersen graver seg ikke ned i en ulykkelig barndom. Han vet det er mange som har opplevd det samme som ham, og som lengter etter å møte noen som har klart eller klarer seg.

Ideen til forestillingen kom etter at han hadde fortreng sine vonde barndomsopplevelser i 40 år. Da han begynte å minnes, fant han ikke bare det vonde og ulykkelige minner. Han fant innimellom alt det vonde også gode minner, minner som har gjort sitt til at han klart seg godt her i livet.

Det bærer forestillingen heldigvis preg av.

Til TV 2 har han sagt: «Det er en vei ut at dette. Du kan få et bra liv. Det er ikke din skyld hvis mamma eller pappa slår.»

Jeg avtaler et møte med Jon Schau, en av landets mest kjente komikere. Han har vunnet Komiprisen to ganger og Gullruten én gang. Noe av det han har laget forestilling av, er opplevelsen av å dø to ganger i løpet av flere uker i koma. Han er ikke redd for å ha med seg sin egen angst, alkohol, paranoia, kemnerkontoret og sykehusoppholdet i sine forestillinger eller foredrag. Et liv i utforbakke.

– Det er en gave å oppleve at mange mennesker ler og har det gøy, sier han.

– Det er ikke så viktig at folk ler av meg, men jeg liker at vi får til noe sammen. At det sitter 600 mennesker der og kjenner seg igjen. Jeg bruker mine egne opplevelser hele tiden. Min måte å forklare på, er å vise det frem på en morsom måte. Hvis de da ler, har de jo skjønt hva jeg sa. Jeg er heller ikke livredd om det skulle være femten sekunders stillhet. Det synes jeg bare er et pluss. Det er like stort at det er stille som at de ler. Jeg er ikke redd for stillhet.

– Jeg tror at når folk velger å være ærlige om noe, så åpner de opp noe som er ekte for dem. Med en gang det er noe som er ekte hos meg, så treffer det noe som er ekte i andre mennesker også. Bare se på musikken. Det er ingen som lager musikk for å være gøyale. Musikk har alltid vært noe som skal bevege det store i deg. Derfor handler musikk ofte om det å åpne opp. Du kan ta tusen sangtimer, men det er når du åpner opp hjertet ditt, for å bruke et litt kleint uttrykk, at det fungerer. Se på artisten Sting. Han er ikke veldig god til å synge om det hadde vært en sangkonkurranse, men han har tekster som treffer folk fordi det skaper gjenkjennelse. For meg er det helt absurd å gå opp på en scene uten å prøve å få til det at vi er sammen på et eller annet vis. At vi har samme opplevelse hele gjengen. At du kan kjenne deg igjen, at det handler om deg. Det handler ikke å drite noen ut. Det handler om å le av noe som jeg en gang også har tenkt på.

– Jeg er blitt ganske gæærn, ler Jon Schau, – Jeg er opptatt av å stille uforberedt. Da må jeg slippe frem meg selv. Jeg stoler på at jeg har et talent som folk synes er spennende å høre på.

Jeg husker noe Tore Petterson sa: Jeg fikk bekreftelsen og en vanvittig styrke i å være meg. Mamma lærte meg at et godt selvbilde gjorde sitt til at jeg klarte å stå imot mobberne mine.

Derfor bruker Tore Petterson sin egen historie med humor. Han vil at de som sitter nedfor scenekanten skal forstå og identifisere seg.

– Vi trenger mennesker som bruker historien sin til positive ting, sier han.

– Jeg har hatt en vanvittig styrke og valgte tidlig i livet mitt at jeg ville bli en hyggelig og god person. Og det har gjort sitt til at jeg har hatt muligheten til å få en fantastisk vennegjeng. En stor del av den gjengen er psykologer. Så jeg får muligens litt gratis der. Men jeg har alltid vært verbal. Det har hjulpet meg, jeg har aldri skammet meg over å prate om ting jeg synes er vanskelig. Mine venner har brukt meg som psykolog og terapeuter – og omvendt.

Jeg har snakket med søsknene mine, det er god terapi å snakke om andre som var der den gangen. Det er noe en psykolog aldri kan forstå, det er å være i nettopp din situasjon. Jeg har sluppet unna fordi jeg har hatt mennesker som har trodd på meg og backet meg.

– Det er vanskelig for de som vokser opp med alkoholiserte eller narkomane foreldre eller mennesker som sliter psykisk. De har sjelden en voksenperson som kan gi dem egenstyrken. Men det har altså jeg hatt. Det er det som gjør meg heldig i akkurat denne settingen.

– Er det terapi å stå på scenen?

– Hver eneste gang, slår Tore Petterson fast.

– Jeg gjenopplever barndommen min gang på gang og jeg brenner for historien min hver gang jeg står der. Jeg forteller min historie som om det skulle være første gang jeg gjør det. Jeg må innrømme at jeg er forbannet for at det fremdeles er sånn. Ikke nødvendigvis i min historie, men er forbannet for at lærere og voksenpersoner ikke har tatt tak i mobbernes historie. Ingen som har det bra mobber. Mobbing er et symptom på noe annet er gæærnt. Jeg kunne reise hjem til mamma og pappa og søsken som elsket meg, jeg var den heldige.

– Det er en fordel for meg å ha humoren, at jeg har jobbet så mye med standup. Jeg leser publikum, for det må man som komiker. Jeg skjønner fort hvor skoen trykker. Vi kan ikke snakke om hvor mye forferdelig mennesker kan gjøre med hverandre uten humor. Det blir for tungt og hardt. Det å finne selvironi i det man selv har opplevd og det å få mennesker til å le av sine egne dumme valg, er løsningen. Jeg vil at publikum skal le av det at man blir litt flau, flau over at du kjenner deg igjen. Å, så flaut, det er jo meg det dreier seg om, er den fineste setningen. Det er et fint virkemiddel. Man må le for å komme gjennom det.

Jeg blar litt mer i Else Kåss Furuseths bok.

Hun spør psykologen sin: Hadde du trodd at jeg hadde så mye å snakke om?

– Ja, det hadde jeg.

– Det kom litt overraskende på meg, sier Else.

Og psykologen avslutter: Løft hodet ditt, Else. Se deg rundt! Noe annet ville tross alt være patetisk.

Det er noe bibelsk over det rådet. Løft blikket. Løft hodet. Nå har du fått et nytt perspektiv på livet.