Livet, døden og påske­lammet

«Det å spise lam i påsken er den eldste mattradisjonen vi har. Den kommer fra Det gamle testamentet, og gjennom 2000 år har folk spist påskelam til minne om utferden fra Egypt til Israel.» Dette ifølge en Rema 1000-reklame, men hvor etterrettelig er den?

Dét skal vi komme tilbake til, men først til påskens hovedtema – korsfestelsen.

Romerne brukte korsfestelse som straff overfor personer fra lavere klasser; slaver, kriminelle og utlendinger. Fangene ble kledd av og pisket først. Stramt festet til treverket ble det langsomt vanskeligere å puste, offeret døde smertefullt, av kvelning eller tørste.

Straffen skulle virke demonstrativt avskrekkende: Det var grusomt å se sine medmennesker, fastnaglet i offentlighet, dø langsomt. Den døde kunne bli forlatt uten å bli begravd, for å bli oppspist av dyr. Korsfestelsen var skammelig, den verst tenkelige måten å dø på. Helt til den ble forvandlet til en myte.

Livet fortsetter

Hvordan kunne døden innta en så sentral plass i en religion som skulle komme til å beseire hele verden?

I Johannes evangeliums tolvte kapittel står det: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Dette er kjernen i åkerbrukets mytologi: Døden må til for at livet skal kunne fortsette. Avlingene må beskjæres, dyrene slaktes. Jordbruket, den største nyvinningen i menneskehetens historie, det som muliggjorde alt vi i dag forbinder med sivilisasjon, førte med seg myter med døden som kjerne. Tidlig med virkelige menneskeofringer. Etter hvert tok det andre og indirekte former. I de greske fortellingene døde Adonis, og hans Afrodite sørget og forbannet skjebnen, men måtte trøste seg med at han gjenoppsto som blomst. Dionysos døde og gjenoppsto. Korngudinnen Demeters datter Kore ble grepet og ført til dødsriket og gjenoppsto i perioder av året.

Oppstandelsen

De kraftfulle greske guddommene Dionysos (vin) og Demeter (korn) markerte betydningen av jordbruksrevolusjonen i henholdsvis ekstatiske og hemmelige ritualer. I fortellingen om Jesus blir vinen til Frelserens blod og brødet til hans kjød, og myten handler nå om fall og frelse: Menneskene bodde en gang i uskyldens paradis, men ur-synden drev dem bort. Forløsningen skjer i kraft av Jesu oppstandelse. Man kan hypotetisk tenke seg en kristendom uten kirke, prester og sakramenter, men ikke uten denne ytterst radikale påstanden: Jesus Kristus sto opp av graven. Kristi virke, liv, død og gjenoppstandelse oppveier arvesynden og forløser menneskeheten.

Men skjedde det faktisk historisk? Den diskusjonen gikk het allerede på 100-tallet. Gnostiske røster hevdet at fortellingen om korsfestelsen skulle forstås symbolsk. Atskillige tenkere senere tolket den som en forståelse av at det er personligheten som skal dø – den som er hemmet med vanetenkning og timelige gjøremål; oppstandelsen betegner en åndelig oppvåkning for den enkelte. Korsfestelsen er en nødvendig allegori for å belyse en voldsom forandring i menneskets indre.

Påskens røtter

Oppstandelsen feires påskedagen. Men påsken er ingen kristen oppfinnelse. Jesus og disiplene spiste påskelam, en tradisjon med rot i fortellingen om hebreerne som slaver i Egypt under Faraos åk. Farao nektet å la dem reise, og Herren grep inn med landeplager for å tvinge ham i kne. Den siste var den verste: I forbindelse med påskelammet som skulle slaktes til offermåltidet ville dødsengelen gå rundt og slakte alle nyfødte, «av folk og fe», men spare hebreerne, som skulle markere dørstokkene med blod for å vise hvor de bodde. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Denne forbigåelsen, hebraisk pesach, er opprinnelsen til ordet påske.

Syndebukken

En mindre kjent tradisjon, som også har formet vår forståelse av Jesu død og oppstandelse, finner vi referert i Tredje Mosebok: En lov påla israelittene å bringe to bukker til ypperstepresten på forsoningsdagen.

Aron skal kaste lodd om bukkene, ett lodd for Herren og ett for Asasel. Den bukken som loddet for Herren faller på, skal Aron føre fram og ofre som syndoffer. Men den bukken som loddet for Asasel faller på, skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning med den, og så skal den sendes ut i ødemarken til Asasel.

Asasel var en ørkendemon. Den jødiske ypperstepresten la sin hånd på syndebukken og ba om forlatelse for israelittenes misgjerninger. Bukken skulle bære med seg alle folkets synder ut i ødemarken hvor de skulle forsvinne.

Jesu død blir sammenlignet med det uskyldige påskelammet som slaktes og spises. To symbolverdener går sammen når døperen Johannes sier om Jesus at han er «Guds lam, som bærer all verdens synd». Jesus på korset erstattet både offerlammet og syndebukken.

Behovet for tradisjoner

Hva så med Rema 1000s tilsynelatende informative formuleringer? «Det å spise lam i påsken er den eldste mattradisjonen vi har.» Jo, visst er det en gammel tradisjon, men «vi» har ikke den. Derimot spiste vi salt sild og blodpudding langfredag, men dette passer det ikke like godt å markedsføre. For oss kom lammesteika relativt nylig, og har med velferdssamfunnet, og ikke religionen å gjøre. «Den kommer fra Det gamle testamentet, og gjennom 2000 år har folk spist påskelam til minne om utferden fra Egypt til Israel.» Nei; den oppstår ikke, men er refert til i Det gamle testamentet. «2000 år» er også villedende, her blandes kristendommen og jødedommen. Under utferden fra Egypt var påskelammet allerede en tradisjon.

Det er neppe noe nytt at reklame lyver. Men det er interessant hvordan den her spiller på et samtidig behov for å ha tradisjoner. Før hadde man bare tradisjoner, i vår tid vil vi gjerne innbille oss at vi har dem. Ved å presentere noen liksomvitenskapelig kulturhistoriske setninger om påskelammet, får vi et slags Facebook-aktig skinn av at vi tilhører noe større.

Påskens grunntanke

Tanken at livet kan beseire døden er grunntanken i påskens mytologi. Man kan tolke oppstandelsen bokstavelig, symbolsk eller som uttrykk for erfaring med åkerbrukets sykler og årstidenes gang.

Svært forenklet kan det også sies slik:

Hurra, det er vår! Det spirer og gror igjen!