Den hellige ånd – et gåtefullt ­vesen

«Fra dagen etter sabbaten, fra den dagen dere kommer med kornbandet som skal svinges, skal dere telle sju fulle uker. Femti dager skal dere telle til dagen etter den sjuende sabbaten. Da skal dere bære frem for Herren en offergave av den nye grøden.»

Befalingen står i Tredje Mosebok. Slik stadiene i Jesu fødsel og død senere kobles til gamle nyttårs- og vårfester, blir stadfestelsen av hans evige liv knyttet til feiringen av grøden som sikrer mennesket det fysiske liv. Pentekoste – pinse – var det greske ordet for femtiende. Vi feirer pinse 50 dager etter påsken.

Tunger av ild

I Apostlens Gjerninger, annet kapittel, introduseres det mest gåtefulle vesenet i Kristendommen:

Plutselig lød det fra himmelen

som når en kraftig vind blåser,

og lyden fylte hele huset hvor

de satt. Tunger som av ild viste

seg for dem, delte seg og satte

seg på hver enkelt av dem. Da

ble de alle fylt av Den hellige

ånd, og de begynte å tale på

andre tungemål etter som Ånden

ga dem å forkynne. (…)

De visste ikke hva de skulle tro,

og forvirret spurte de hverandre:

«Hva er dette for noe?» Men noen

gjorde narr av dem og sa:

«De har drukket seg fulle på søt vin.»

Men selvsagt er de ikke fulle, sier Peter, ikke så tidlig på dagen! Deretter oppfordrer han mengden til å omvende seg, og 3.000 følger oppfordringen.

Slik startet Den hellige ånd. Det hebraiske ordet for ånd er det samme som for pust (også på norsk har ordene vind og ånd samme rot). Guds pust blåste liv i menneskene. Åndens kraft gjorde Maria gravid med et guddommelig barn, var til stede ved Jesu dåp og hans bortgang fra verden. En gang forteller Jesus disiplene at det er galt å sørge ved hans bortgang, for den bereder grunnen for Ånden.

Kirkekrangel

Er ånden betegnelse for inspirasjon eller den en realitet? Oldkirken skulle komme til å krangle intenst om Kristi natur. Var han gud, menneske eller halvgud, var han identisk med faren eller selvstendig guddom? I Nikea i 325 ble det vedtatt at han var «vesenslik» med faren og samtidig selvstendig. I Konstantinopel i 381 ble de samme argumentene brukt om Ånden. Dermed hadde treenigheten oppstått: Gud er tre personer i samme guddomsvesen. Slik kom kristendommen i takt med sine langt eldre forgjengere av religioner, der det vrimler av treenigheter.

Ånden forvandlet en fillete, forfulgt sekt til en bevegelse som overtok det religiøse verdensherredømmet. At de mirakuløst kunne tale alle verdens språk kan i etterkant leses som et symbolsk under: Den nye religionen skulle forstås av alle folkeslag.

Tungetale

Men de færreste nøyde seg med allegoriske fortolkninger. Tungetale, en betegnelse på ordstrøm i hengivenhet uten at man selv aner hva man sier, er ikke bare et begrep fra antikken. Den amerikanske metodisten Agnes Ozman var den første tungetaler i nyere tid. Første gang det kom en guddommelig flom av uforståeligheter fra hennes munn var nyttårsaften 1900 i Topeka, Kansas, USA. «Det var som om elver av levende vann strømmet ut av mitt innerste vesen.»

Denne form for talestrøm uten at bevisstheten er med, er kjent fra Pythiaprestene i antikkens Delfi, sjamaner og ekstatiske profeter og sannsigere gjennom tidene; dessuten i forskjellige varianter under hypnose, i rus eller ved forskjellige psykotiske tilstander. «I overspent tilstand kan det fra underbevisstheten bli reprodsert fremmede ord, som man en gang har hørt, men i normal tilstand hadde glemt», skriver teolog Van der Burg. «Et hemmelig språk mellom meg og Gud», sier Inger Lise Hansen til TV 2 (2011).

Ankomst Norge

Ozmans ordstrøm fikk konsekvenser. I USA, spesielt i Los Angeles, begynte man å snakke om ilddåp og åndsdåp, en sterk opplevelse av nærværet av Den hellige ånd, etter modell av skildringen av pinsedagen i Nytestamentet. Prekener med forkynnelse og bønn var ikke nok, man ville vise religiøs lykke og lidenskap. De nye kristne ildsjelene kalte seg pinsevenner.

Metodistpresten Thomas Ball Barratt kom hjem til Kristiania fra USA i 1906. Han hadde hatt kontakt med de åndsdøpte, og kom gjennom det til sitt nye kristne liv. Lille julaften sto han i Turnhallen i hovedstaden for å fortelle, men ble stående og gråte. Det at han ikke fikk frem et ord, gjorde inntrykk, tilhørerne opplevde at ånden var tilstede. Ti personer ble åndsdøpt i løpet av romjulen. Slik kom Den hellige ånd til Norge, ordløst.

Barrat og musikken

Barrat drev også sosial virksomhet, sloss mot alkoholmisbruk og var sterkt interessert i sang og musikk, med Edvard Grieg som musikklærer. Datteren Mary dannet sammen med sin mann Henrik Adam Due, i 1927, Barrat-Due Musikkinstitutt, i dag en ledende utdanningsinstitusjon med Thomas sitt oldebarn Stephan Barrat-Due som rektor og kunstnerisk leder. Thomas selv skrev salmer der vi aner hans lengsel, ikke bare etter den kristne salighet, men også etter det musikalsk sublime:

Jeg lenges iblant til de frigjorte hjem

Det hjem hvor min frelser bor

Iblant høres toner av englenes sang

Ei finnes slik sang på jord

Går egne veier

Linjene står i hans salmebok Maran Ata (= Herrens Komme). I 1959 brøt den omstridte sangeren og predikanten Aage Samuelsen med pinsebevegelsen, og dannet sin egen menighet, nettopp med navnet Maran Ata. Den nådde sitt høydepunkt på 60-tallet, men ble kritisert for praktisering av helbredelse ved bønn i kombinasjon med pengeinnsamling.

Pinsebevegelsen omtalte Maran Atas helbredelsesmøter som svermeri og falskneri. «Broder Aage» brøt også med Maran Ata og begikk sprell på egen hånd, som stadig satte ham i pressens tvilsomme søkelys. Han endte som entertainer: spilte inn gladkristne sanger på kanten av det parodiske, solgte i store mengder, og ble landets første religiøse TV-kjendis. Aage kjøpte et hotell som gikk konkurs, led under alkoholproblemer og døde av hjerteinfarkt i 1987.

I en av Samuelsens salmer beskriver han at Jesus for den frelste «disker opp med fete retter og med klaret vin». Fremmede tanker for en kristenhet i et land der religiøsiteten fortsatt var preget av pietisme. Den hellige ånd går sine egne veier og passer sjelden inn noe sted over lengre tid.