I ­morgen venter nok et ­eventyr

Han dro til Lagoa Santa i Brasil for å gå i fotsporene til to danske eventyrere – og for å finne ut av hvor mye av seg selv man kan legge i sin erobringslyst før man ikke lenger er et helt menneske.

LAGOA SANTA, BRASIL. – Jeg elsker følelsen av å komme til en fremmed by et sted i tropene med et formål og uten returbillett. Da er livet intenst, og alt kan skje. Jeg har bodd på hotell i tre og et halvt år som frilansjournalist i Latin-Amerika. Fordi jeg ikke har noe hjem, kan enhver by bli min by.

Det er en god måte å reise på, for jeg skal aldri noe før jeg er ferdig – jeg er alltid bare her. Jeg kan bruke all min energi på å prøve å forstå hvorfor volden og jungelloven sprer seg. Det er som en oppdagelsesreise fra en annen tid. 1800-tallets nerde-eventyrere, som Alexander von Humboldt – tysk oppdagelsesreisende og geograf, fylte også sekken med bøker og ble borte i årevis. Flere av historiens store oppdagelsesreisende er blitt inspirert av nettopp Latin-Amerika, og få bøker fanger deres ånd og deres dilemmaer bedre enn den danske forfatteren Henrik Stangerups vidunderlige roman «Veien til Lagoa Santa».

Boken portretterer den danske naturvitenskapsmannen Peter Wilhelm Lund, som kom til Lagoa Santa i det sørøstlige Brasil i 1820-årene, tiden for oppmålingen av verden og de latin-amerikanske uavhengighetskrigene. Lund var et geni og besatt av studiene sine. I 1840 fant han som den første i verden noen 10.000 år gamle fossiler av et fortidsmenneske, som hans trofaste våpendrager, den norske maleren Peter Andreas Brandt, tegnet skisser av. Men kort tid etter avrundet Lund sin karriere, bare 44 år gammel, og resten av livet passet han palmehagen sin, skravlet med de lokale og underviste litt på en barneskole. Ingen vet helt hvorfor det ble som det ble.

Den gangen var Lagoa Santa en liten landsby omkranset av tett regnskog. I dag har den vokst sammen med Belo Horizonte, hvis metropolområde har flere innbyggere enn hele Norge. Men den rødbrune sjøen, som er avbildet på «Veien til Lagoa Santas» omslag, og ifølge sagnet en gang har oppslukt en kirke, utstråler fortsatt ro, med sine hobbyfiskere, morgenjoggere og flokker med godmodige kapivar-flodsvin.

Jeg har reist hit i fotsporene til Lund og Stangerup for å finne ut av hvor mye av seg selv man kan gi til sin erobringslyst, før man ikke lenger er et helt menneske. Er meningen med livet å strebe som den unge Lund, eller å nyte som den eldre? Mange har brukt Stangerup til å diskutere denne balansen etter at boken kom ut i 1981.

Selv leste jeg den i sommer. Ikke før hadde jeg lukket den, før Nasjonalmuseet i Rio de Janeiro, hvor noen av Lunds beinrester og planter lå, brant ned til grunnen (sammen med de eneste lydopptakene av flere utdødde indianske språk og 20 millioner andre ting). Det var en medaljong ved museets inngang, med inskripsjonen «Lund», som i 1970-årene ga Stangerup ideen til boken. For hvem var denne Lund? Hvorfor vendte han aldri hjem igjen?

Magasinet Piauí har sporet brannen helt tilbake til en uansvarlig tøff sparerunde i 1843, som gikk på brannsikringstiltakene løs. Siden den gang er en lang rekke advarsler om brannfare blitt overhørt, så brannen vakte naturlig nok sinne. Men den vakte også en djevelsk fantasi hos mange: «Etter å ha sett ilden ta tak i Nasjonalmuseet – dette palasset som var kongenes hus – er ikke noe lenger umulig å forestille seg», skrev filmskaperen João Emanuel Carneiro i ukeavisen Veja.

For meg var museumsbrannen en vekker: Jeg måtte selvfølgelig til Lagoa Santa. For å finne ut hvorfor det engasjerer oss når alt en dag blir til jord og aske. Og her er jeg så – i hælene på Lund og Stangerup på vei til den mest berømte hulen i nordisk litteratur: Cerca Grande-hulen. Lund red i dagevis over sumpete høysletter og gjennom dype skoger med farlige dyr for å komme frem til den. Jeg tar en drosje og går i ti minutter på en flat-tråkket sti.

Lund var så besatt av utgravningene sine at han ofte sov på en stein her inne, forteller grotteguiden Aline Helena de Melo meg, og børster grus av en berghylle. Han slikket også på knokler for å vurdere alderen deres. Hulen er 60 meter høy, med kald trekk og mørke sideganger. Den ligger over jorden, men står delvis under vann i regntiden. De Melo viser skoleklasser og forskere rundt, men ellers er hulen sperret av. Det er røde, 10.000 år gamle malerier av forhistoriske dyr på huleveggene, funnet av Lund – og et litt mer nåtidig «L❤️ R».

I Stangerups roman har Lund en dag bestemt seg for å reise hjem til Danmark, hvor han er sin generasjons mest anerkjente forsker. Han vil bare se yndlingshulen sin en siste gang først. Men når han besøker den, skjer det noe mystisk, og han blir aldri den samme igjen.

Han våkner på gulvet i Cerca Grande, hele kroppen rister, «sammensunket, i fosterstilling, som om alt var knust i ham». Romanen antyder at Lund har fått et slags slagtilfelle, som først gjør ham svak og engstelig, men som senere hjelper ham med å finne seg selv. Hør bare her:

«Hvordan fortelle om hans egen kolossale skygge mot hulens vegg, som låste ham fast så han ikke kunne ta et skritt, og hvordan han likevel, brølende av smerte, fikk ristet seg løs og nådde frem til utgangen og ut i det fri, hvor alt i ham løsnet så han følte det som om beina hans ble så skrøpelige at de ville knekke bare han rørte ved dem?»

Mange har tolket denne scenen som Lunds fall. «Men kanskje var det omvendt, har Stangerup sagt i et TV-intervju: «At han var sinnsyk i alle årene før dette. Og så ble han langsomt et menneske, etter at han sluttet (å strebe).»

Før huleepisoden er Lund i romanen en einstøing og en arbeidsnarkoman. I etterkant blir han hyggeligere, mer sosial og interessert i byens innbyggere og i dens myter. Han finner seg selv – ved å bli mer brasiliansk – en moral som passer perfekt til Stangerups velkjente syn på danskene som platte og fantasiløse mennesker.

– Brasil er drømmen

Forfatteren Henrik Stangerup lot seg fascinere av naturvitenskapsmannen og mennesket Peter Wilhelm Lund. Stangerup tilbrakte da også, som Lund, flere år av sitt liv i Brasil.

– Lund er Henrik, som han ofte fortalte meg at han drømte om å være, husker bildekunstneren Susanne Krage. Jeg snakker med henne via Skype. Hun var gift med Henrik Stangerup da romanen kom ut, og var med ham i Lagoa Santa i 1983.

– Men uansett hvor mye Henrik skrev, så fortsatte han å leve på samme destruktive måte. Alkoholen vant.

Hun fortjener en medalje for å ha vært gift med ham i femten år, gråter hun – med hørbar ømhet – og fortsetter:

– Lund får en åndelig opplevelse i hulen og forstår at livet ikke bare handler om å skape seg et navn og klistre opp insekter, og velger derfor å bli i Brasil med all dets sensualitet og eventyr. Henrik prøvde også å finne seg selv ved å flytte på landet. Men han kunne ikke.

Henrik Stangerup tilbrakte flere år i Brasil i 1970- og 1980-årene. Han lærte seg aldri portugisisk, men han var betatt av brasilianerne, som han mente var mer åndelige, ekte og åpne til sinns enn danskene. Han ble betatt av livsgleden, de sterke fargene og av kvinnene.

«Brasil er en ekstase, en galskap,» uttaler han til en dansk avis dette året, «det fremstår fullstendig som en drøm». Han skriver i en reiseskildring fra en sambafest: «Så vet man i et sublimt øyeblikk hva lykke er. Lykken er å være til. Lykken ved å sanse.»

Men ifølge Stangerups beste brasilianske venn, kunstneren Fausto Wolff, var sannheten likevel ikke så episk. «Han forsto aldri Brasil helt – han ville bare ha seg litt fitte,» har Wolff sagt i et intervju med Stangerup-kjenner Celine Haastrup.

Og heller ikke Stangerups versjon av Lunds historie holder helt.

«Rent oppspinn», kaller Lund-forsker Birgitte Holten den i en e-post. «Det har ikke vært noe sammenbrudd i en hule. Stangerup har hevdet at han har skrevet en dokumentarisk roman. Men når han kommer til «sammenbruddet i hulen», går han ikke bare ut over kildene, han skriver direkte i strid med dem», mener hun. For Lund lå ikke stille i et mørkt rom, som Stangerup skriver, men var frisk og aktiv – det kan man lese av brevene hans, og se av et portrett av ham fra denne tiden.

På en byste av ham på torget i byen er Lund, halvt skjult bak buskene, sitert med: «Her er det godt å leve». Ifølge Holten var dét grunnen: Han ble på grunn av det gode været, naturen og de friske fruktene, siterer hun ham på i biografien «P.W. Lund og Knokkelhulerne i Lagoa Santa (2010)». Han skal ha skrevet dette til en venn hjemme, i 1849.

Og da er det vel sånn?

Men jeg vil heller tro på Stangerup. Og på mine vandringer mellom hulene hvor Lund fant beinrester av sabelkatten, kjempedovendyr og andre utdødde store dyrearter, møter jeg mange som fortsatt tror på et mystisk møte i en hule.

En av de vanligste øglene i Brasil heter heterodactylus lundii, og Lagoa Santa har også oppkalt en hovedvei, et museum, en park, en skole, en grotte og et hotell etter Lund, som også inspirerte Charles Darwin og grunnla brasiliansk arkeologi og paleontologi. De respekterer ham som forsker.

Men det er myten om ham de elsker, mener guiden fra Cerca Grande-hulen.

Hun tror at en ånd talte til Lund i grotten. En gribb flakser med vingene et sted over oss, det høres ut som et voldsomt tordenvær. Og det glimter som tusen små stjerner når hun lyser ned på en åre av salpeter, som tidligere ble utvunnet og brukt til å lage dynamitt.

– Kan det ikke egentlig være det samme om Lund ble forandret i en grotte eller et annet sted?, spør grotteguiden meg på vei tilbake til Lagoa Santa.

– Jeg har i alle fall lært mye av ham.

– Jeg liker best den unge Lund, svarer jeg. Jeg tror ikke at han ville ha likt å luke ugress ved kongepalmen sin, hvis han ikke allerede hadde gjort et stykke arbeid. Den unge Lund er kanskje litt rar, men også nysgjerrig og lidenskapelig. Og heldig: For den største gaven er å kjenne sitt kall. For da vil morgendagen bringe enda et eventyr.

Det er berusende å bytte fly i Panama etter tre måneder som journalist i lovløse Venezuela, med hjertet i halsen, men boblende full av nye ideer.

Det kan godt koste noe å følge sitt kall i livet.

Jeg ofret en forlovelse for det, og det var en god beslutning.

Julen 2014 hadde jeg endelig bestemt meg for å si opp min faste jobb i Danmarks Radio og reise til Latin-Amerika på ubestemt tid. Omtrent samtidig møtte jeg svensk-somaliske Samira Moallim og ble svært forelsket. Vi var Øresundspendlerkjærester. Da sommeren kom, og jeg skulle dra, var hun villig til å reise sammen med meg. Selv om vårt forhold var i ferd med å koste henne familien, fordi hun er datter av en imam, som heller så at hun fant en muslim og helst en somalier og aller helst en med klanrekken hawiyehabargadir-sacad-reer-nimcaale. Men jeg ville dra alene. Det ville føles halvhjertet å ha en lys leilighet sammen i Buenos Aires eller Rio de Janeiro. Jeg ville være på de verste steder i måneder av gangen uten å ha en billett bort. Natten før avskjedsfesten min slo vi først opp, og ble så forlovet istedenfor. Vi rakk akkurat å få laget forlovelsesringer av gull i en forstad til Stockholm før jeg skulle ta morgentoget til Kastrup, og dra videre derfra med enkeltbillett til Mexico.

Ett år senere brøt jeg forlovelsen. «Det er ikke morsomt lenger», hadde hun ropt til meg noen måneder tidligere, da vi gikk fra hverandre og angret igjen for tredje gang – over Skype fra Tolima i Colombia. «Det er ikke noe morsomt å miste sin forlovede fordi man er en jævla streber. Du er for mye.»

Det var jeg sikkert. Og hvis jeg hadde møtt henne nå, hadde det kanskje gått annerledes. Men det går ikke an å spole frem til sitt «og de levde lykkelig alle sine dager». Hvis man velger å overhøre kallet sitt, så mister man seg selv, og det er verre enn å miste sin forlovede.

Man kan selvsagt også være for dedikert. Som 1800-tallsfilosofen Ralph Waldo Emerson advarende skrev til sin den gang 33-årige venn, naturforskeren John Muir, som var mer forelsket i sin egen streifen omkring og sine naturbeskrivelser enn i andre mennesker: «Ensomhet er en sublim elskerinne, men en uutholdelig kone.»

Etter lengsel bort kommer kanskje hjemlengselen en dag. Men jo mer man lever ut sin lengsel bort, desto lykkeligere og roligere tror jeg man kan være senere.

Den neste Samira kan jeg godt lage et kompromiss med uten at noe går i stykker.

Jeg er 32 år gammel. Min mor sender meg stadig boligannonser fra København. Og hver gang jeg er i Danmark på sommerferie, har enda en venn fått et barn og kjøpt et hus. Jeg vil jo også gjerne ha barn og en egen bokhylle en dag. Men jeg smiler fortsatt lettet hver gang jeg setter meg på et fly tilbake til tropene.

Friheten er bare til låns. Den skjer ikke automatisk.

Kanskje har jeg det fra faren min. Han reiste jorden rundt som sjømann, til han møtte min mor som 36-åring. Den gangen, i 1960- og 1970-årene så de fattige mer av verden enn de rike, for flyreiser kostet en formue og en eventyrlysten arbeidergutt kunne alltid dra til sjøs. Det var treskipenes siste romantiske epoke. Man kunne gå ned til havnen overalt i verden og få hyre som dekksgutt på et skip til fjerne kontinenter. Det var sånn min far så Rio de Janeiro som 20-åring, og Vest-India, Stillehavsøyene, Amerika, Polynesia, Australia og New Zealand. Han gikk ut av skolen etter syvende klasse, sånn var det den gangen, og ble snekker og fikk en god læreplass som båtbygger hos Walsted hjemme på Thurø. Men da Bob og Nancy fra USA, to av verftets kunder, trengte hjelp til å krysse Atlanterhavet, ble han med. «Eventyret vant», har han fortalt, og det varte i 15 år. Når han fant et land han likte, ble han der og arbeidet som båtbygger, og ellers gikk han ned til havnen og fant et nytt skip videre.

Da jeg var barn, seilte vi hver sommer i Det Sør-Fynske havet, fremfor alt til Marstal. Noen ganger fortalte han om reisene sine og om flygefisk og jordomseilinger og kokken Fernando. Mens bølgene klukket under kjølen, og han leste høyt for meg og lillesøsteren min fra Jules Vernes «Kaptein Grants barn (1868)», Rudyard Kiplings «Havets helter (1896)», Selma Lagerlöfs «Niels Holgersens forunderlige reise gjennom Sverige (1906)» og Lars-Henrik Olsens «Erik Menneskesønn (1986)», og på et tidspunkt leste jeg selv hans slitte Troels Kløvedal-paperback «Kjærligheten, kildevannet … og det blå osean (1978)». Verden var stor.

Jeg visste at jeg ville reise ut.

Fra 2006-2007 jobbet jeg i Argentina, i 2009-2010 studerte jeg i Costa Rica og i 2011-2012 i London, og etter noen gode år i Danmarks Radio fikk jeg det i 2015 igjen som Peter Wilhelm Lund i «Veien til Lagoa Santa»: «Wilhelm vet at han må bort, ellers vil han for alltid gå i ring.»

Drømmer endrer seg over tid, men når Stangerup beskriver det øyeblikket da Lund for første gang får øye på Brasil, tenker jeg at Lund var lykkelig, fordi han fulgte drømmene sine:

«Langt ute kommer en fjellkjede til syne og han fortsetter å stirre på den til han ser at den er dekket av vegetasjon. Det er Cabo Frio, og matrosene jubler i kor over en lykkelig overstått seilas. De første fargesprakende fiskebåtene dukker opp, og litt etter seiler en kano, en uthulet trestamme, opp til dem med noen ropende og syngende svarte gutter. De vil selge mangofrukter og vannmeloner. Noen timer senere går briggen forbi Sukkertoppen. Der ligger Rio de Janeiro, badet i solen, i en disig, flimrende pastellblå fargetone. Havet er nå blikkstille. Dr. Lund knepper opp skjorten og tørker den rennende svetten fra nakken. Om få dager skal han igjen traske i en regnskog. Wilhelm har aldri vært så lykkelig.»

Et brev fra Lund tegner her det samme bildet som Stangerup gjorde. Han valgte bort tryggheten og sine nærmeste, for en stund trodde han, for å oppdage verden. Han valgte riktig, mente den danske filosofen Søren Kierkegaard, som i 1835 skrev til Lund at «Vår første ungdom står som blomsten i morgendemring med en deilig duggdråpe i sitt beger, hvori alle omgivelser harmonisk-melankolsk speiler seg; Men snart hever solen seg på horisonten og duggdråpen tørres ut, med den forsvinner livets drømmerier, nå gjelder det, om mennesket er i stand til, for igjen å ta et bilde fra blomstene, å utvikle – ved sin egen kraft på samme måten som en nereum, - en dråpe, som kan stå som frukten av hans liv. Til dette hører først og fremst at man kommer til å stå i den jordbunnen hvor man egentlig hører hjemme, men den er ikke alltid så lett å finne.» Det ifølge Stangerup usendte brevet er sitert på side en i «Veien til Lagoa Santa».

Lund fant sin «jordbunn» i hulene. Kombinasjonen av et kall og et eventyr gjorde ham lykkelig. Også Charles Darwin var visst mest glad om bord på skipet «Beagle», selv om han var svært sjøsyk og redd for bølgene. I alle fall skrev han i et brev til sin far fra Bahia i Brasil, som han kalte drømmeaktig og magisk, at hans oppdagelsesreiser gjorde ham så spent at han «ikke kunne sitte stille». At denne lykken skyldtes oppdagertrang, avslører et brev som han sendte fra samme sted fire og et halvt år med ekspedisjoner senere. Da fikk synet av den samme tropiske kysten ham bare til å savne en engelsk park og ønske en slutt på reisene på kryss og tvers rundt om i verden. Da var Darwin mett av eventyr og ville hjem og skrive «Artenes opprinnelse (1859)».

Mine yndlingsoppdagelsesreisende er vitenskapsmennene og poetene. De som har et ærend. Glemte helter som antropologen Ole Müller, som trosset en kapteins advarsler og gikk fra borde på en elvebredd i det østlige Bolivias jungel i 1954 for å studere en isolert indianerstamme. Og den danske forfatteren Arne Falk-Rønne, som fem år senere reiste etter sin eventyrlystne landsmann opp langs Rio Itenez for å oppklare mordet på ham i sin fantastiske bok «Skæbnens flod (1959)». Dessuten stjernereportere som Anabel Hernández og Lydia Cacho, som reiser til hjertet av Mexicos hengemyr av vold for å forstå hvorfor de gode er så vanskelige å skjelne fra de onde. Og folk som Thor Heyerdahl, som i 1947 seilte fra Peru til Polynesia på tømmerflåten Kon-Tiki (som jeg hadde en plakat av på barnerommet mitt) for å etterprøve om urfolk kunne ha emigrert over Stillehavet.

Det er galt å sidestille disse noble eventyrerne med kolonialister på plyndringstokt; som Marco Polo, Vasco da Gama, Hernán Cortés og Christopher Columbus – og med nåtidige friskustyper som vil gå den lengste turen og besøke den farligste byen.

Særlig betatt er jeg av den prøyssiske alt-mulig-vitenskapsmannen Alexander von Humboldt, som Andrea Wulf gjør levende i «The Invention of Nature (2015)». Han seilte fra La Coruña til Venezuela som 29-åring i 1799 og ble borte i fem år. Han målte himmelens blåhet, studerte fjelltopper, forutså menneskeskapte klimaendringer, fant jordens magnetiske ekvator, forbedret landkartene våre, kritiserte kolonialisme og slaveri, kalte svart kaffe for konsentrert solskinn, sa at «alt kan overvinnes med energi», var en lojal og sjenerøs venn (men snakket for mye) og han fylte lommene sine med stein og planter som en liten gutt, og skapte selve grunnlaget for vår naturforståelse. Han levde poetisk og døde nysgjerrig.

At Alexander von Humboldt alltid så det store bildet og nye sammenhenger, takket han ofte sin venn, dikteren og naturfilosofen Johann Wolfgang von Goethe, for. Goethe rådet han som ung til ikke bare å samle og måle, men også å føle og oppleve og blande kunst og naturvitenskap.

Manglet Lund sin Goethe? Kanskje. Som Humboldt var Lund både jomfru til sin død, så vidt vites, og kompetent i utallige vitenskaper – medisin, paleontologi, zoologi, arkeologi, botanikk, biologi. Men Lund var ofte begravet i én ting om gangen og har nok vært mer ensporet enn Humboldt, som brukte alle sine disipliner samtidig og derfor var mer original.

– Lund høres ekstrem ut, utbryter resepsjonisten på hotellet, Geicilene Septinio Oliveira, da jeg kommer begeistret hjem fra hulene og forteller om ham.

– Først vitenskap, så slett ikke – fant han aldri en balanse?

Men, tilføyer hun, hun «speiler seg totalt i ham», For først satset hun alt på å bli filmskuespiller, og nå er hun 21 år gammel og har måttet legge det helt på hyllen for en tid for å tjene penger:

– Jeg var nok også for ekstrem. Jeg kunne ha spilt teater for småbeløp for å bli i skuespilluniverset. Man oppnår mer, holder lenger og er gladere hvis man går på kompromiss med sin drøm i tide, uten å glemme den.

Jeg har vært i Lagoa Santa i mange uker nå. Jeg nyter roen og maten og å løpe de sju kilometerne rundt sjøen i lilla kveldslys. Den siste uken har det regnet hver dag. Regntiden er på vei. Den første kvelden møtte jeg Andressa Oliveirra de Jesus, en søt mulatt med øyne så lysegrønne at de nesten er hvite. Jeg har utsatt avreisen min to ganger og har møtt henne hver dag.

– Reiser du videre, nå som historien din er ferdig?, spurte hun i går.

– Jo, det gjør jeg nok. Men hvorfor egentlig, når du er her og du er så fin?

– Fordi du ikke kan la være, svarer Andressa, og det er sant. Vi avtaler at jeg snart skal komme tilbake.

En dag finner jeg mitt Lagoa Santa, enten her eller et annet sted.

Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl