Når dommene slår sprekker

Det er mange som mener seg feilaktig dømt. Siden 2004 har Gjenopptakelseskommisjonen mottatt nesten 2.500 begjæringer om gjenåpning.

Hva skal til for å få en sak gjenåpnet og hva driver aktørene som ikke gir seg når rettskraftig dom foreligger? Plot har snakket med noen av dem som graver fram ny informasjon; forsvarsadvokater, privatetterforskere og journalister.

I februar 2017 publiserer Tidsskrift for Norsk psykologforening en omfattende dokumentar under tittelen «Det store sviket». Ingressen lyder: «Rettsstaten dømte en prest i Glåmdalen for overgrep mot stedatteren. Mangelfull etterforskning, en subjektiv psykolog-rapport og tvilsomme troverdighetsvurderinger bidro til dommen. Dette er historien om en rettsprosess der det meste gikk galt.»

• LES MER | Her kan du lese Psykologitidsskriftets dokumentar med tilhørende artikler

Saken er kjent som «Prestesaken», en av de mest alvorlige straffesakene på 2000-tallet.

Eidsivating lagmannsrett dømte i 2008 en prest i Den norske kirke til åtte års fengsel for vold og seksuelle overgrep mot stedatteren. Etter dommen ble han avskjediget som prest. Dommen var ferdig sonet i november 2013. I dommen heter det blant annet:

«Det første samleiet fant sted da fornærmede var ca. 7 år gammel. Senere gjennomførte han en rekke overgrep, både vanlige samleier og oralsex. De fleste overgrepene ble begått i hjemmet (…), men tiltalte foretok også slike handlinger mot fornærmede andre steder, blant annet i bilen og i et kapell i nærheten av kirken. Det samlede omfanget av overgrep er vanskelig å anslå, men lagmannsretten legger til grunn at det i gjennomsnitt skjedde tre-fire overgrep per år over en periode på 13 år.»

Presten måtte i tillegg til å sone betale 575.000 kroner i erstatning. Senere ble kvinnen tilkjent en voldsoffererstatning på 640.000 kroner. En begjæring om gjenåpning av saken ble avslått i 2013. En ny begjæring ligger til behandling hos Gjenopptakelseskommisjonen. En avgjørelse er ventet i løpet av året.

En liten redaksjon med seks ansatte i Tidsskrift for Norsk psykologforening satset store ressurser på å lage en dokumentar om saken. Hva drev dem til å gjøre det? Vi møter sjefredaktør og psykolog Bjørnar Olsen (51) og den sentrale journalisten på saken, Øystein Helmikstøl (49), i Psykologtidsskriftets lokaler på Grev Wedels plass i Oslo.

– Det er vanskelig å vurdere ressursbruken i denne typen undersøkende journalistikk i forkant. Mye av arbeidet har jo skjedd på toppen av og ved siden av vanlig redaksjonell drift. Hadde vi visst hvor mye ressurser dette ville kreve, hadde vi vel knapt hatt råd og ork til å ta fatt på det, sier Bjørnar Olsen.

Våren 2015 slutter en av Psykologtidsskriftets faste journalister. På sitt siste redaksjonsmøte oppfordrer han redaksjonen til å se nærmere på en overgrepssak han jobbet med i 2008. Han er bekymret for at det har skjedd noe alvorlig galt i den saken. Ingen andre i redaksjonen virker spesielt interessert.

«Jeg var trygg på at saken som har gått igjennom domstolen i to omganger, er korrekt. Jeg stoler på rettsvesenet», skriver Øystein Helmikstøl i en metoderapport til Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende presse (SKUP).

Det er han ikke alene om. Ni av ti har svært eller ganske stor tiltro til domstolene, viste den årlige tiltroundersøkelsen for domstolene i 2017.

Journalist Helmikstøl gikk tvilende løs på saken. Han var blant annet nysgjerrig på hvorfor presten tilsto så mange år etterpå, før begjæringen om gjenopptakelse ble sendt inn. Den domfeltes psykiske helse bidro til at de reiste spørsmål ved om det kunne være en falsk tilståelse.

Etter å ha fått eksterne vurderinger av dommene stilte han seg følgende spørsmål: Hva førte til at presten ble dømt? Hvordan jobbet politiet og de andre aktørene i saken? Hvordan var rettsprosessen i saken mot denne dømte mannen? Finnes det noe å skrive om som kan være aktuelt for psykologer her? Er det mulig å få et innblikk i grunnlaget for dommen mot presten ved å få tilgang til flere dokumenter som ikke har vært offentlig kjent tidligere?

I løpet av sommeren 2015 får redaksjonen tilgang til en stor mengde politidokumenter og andre saksdokumenter som ikke har vært omtalt i offentligheten tidligere, totalt rundt 2.500 sider. Redaksjonen fikk også hjelp av erfarne politifolk, pressefolk og andre fagpersoner til å systematisere dokumentasjonen. Helmikstøl forteller at særlig en psykolograpport, sakkyndigvurderingen av fornærmede i saken, ga ekstra motivasjon til å undersøke saken grundigere. Rapporten var også sentral i tingrettsdommen.

Psykologtidsskriftet fikk rapporten vurdert av en rekke eksperter. Kritikken mot den rettsoppnevnte sakkyndige psykologens rapport var sterk, ikke minst fordi den konkluderer med at presten er overgriper, uten at psykologen har snakket med ham.

I tillegg viser det seg at daværende leder av Den rettsmedisinske kommisjon, Randi Rosenqvist, angrer på vurderingen hun gjorde av sakkyndigrapporten i forkant av behandlingen i tingretten.

Den 10. januar 2019 publiserer Psykologtidsskriftet nyheten om at Den rettsmedisinske kommisjon nå enstemmig tar avstand fra sakkyndigrapporten.

– Det er å håpe at dette medvirker til at saken nå blir tatt opp på nytt, sier prestens forsvarer John Christian Elden.

Redaksjonen været utover i 2016 et mulig justismord og satte på flere journalistiske ressurser.

– Det er våre journalistiske vurderinger som ligger til grunn for dokumentaren, etter en systematisk, kritisk gjennomgang og vurdering av saksdokumentene den gang, ny dokumentasjon, og kontakt med rundt 200 kilder, forteller Helmikstøl. Både han og redaktør Olsen understreker at spørsmålet om prestens skyld og uskyld har vært helt underordnet.

– Uavhengig av skyldspørsmålet ville vi undersøke best mulig, ut fra våre rammebetingelser, hvilken rettsprosess denne domfelte presten har fått.

Etter en rekke presseetiske avklaringer og grundig vurdering av dokumentasjonen publiseres dokumentaren i februar 2017. Redaksjonen mener det er godt dokumentert at den fornærmede snakker usant om stort og smått.

Psykologtidsskriftets dekning av «Prestesaken» er blitt klaget inn for Psykologforeningen i flere omganger av aktører i saken. Sjefredaktør Bjørnar Olsen ble i tillegg klaget inn for Psykologforeningens fagetiske råd. Fagetisk råd konkluderte med at Olsen måtte vurderes med utgangspunkt i hans redaktøransvar, ikke hans profesjonsutdanning som psykolog. Dermed ble klagerne henvist til Pressens faglige utvalg (PFU), som behandlet de tre klagene 19. desember 2017.

PFU innleder sin uttalelse med å «understreke at Psykologtidsskriftet har jobbet i kjernen av pressens samfunnsrolle idet redaksjonen har gitt seg i kast med et omfattende journalistisk arbeid som stiller spørsmål ved rettssikkerheten og sakkyndiges rolle i en rettskraftig dom».

PFU kommenterer også at vinklingen på saken er hard og at tidsskriftet går langt i å trekke sin egen konklusjon. Likevel kommer utvalget til at «tidsskriftet har holdt seg innenfor det presseetisk akseptable på dette punktet; det er helheten i formidlingen som er for konstaterende».

Tidsskriftet ble dømt for å ha brutt god presseskikk på to punkter:

1.«Når parter som kunne bidratt med balanserende opplysninger, ikke ønsker å uttale seg, har redaksjonen en selvstendig plikt til å bringe inn annen informasjon som kan veie opp for dette. Det kunne i dette tilfellet skjedd ved at tidsskriftet synliggjorde motforestillinger mot egne funn, og ved at redaksjonen hentet inn relevante opplysninger som fremkommer i dommene, slik klagerne har påpekt. Utvalget viser til VVP 3.2, om kildekritikk og bredde og relevans i valg av kilder.»

2.«I klartekst feller ikke Psykologtidsskriftet noen dom vedrørende skyldspørsmålet. Likevel bidrar den konkluderende inngangen, fortellermåten og mangelen på balanserende opplysninger til å skape et inntrykk av at presten kan være dømt på feil grunnlag. Slik utvalget ser det, skulle tidsskriftet utvist større omtanke og tatt større forbehold i presentasjonen, jf. VVP 4.1, om å vektlegge saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»

«Ubehagelig» er ordet både redaktør Olsen og journalist Helmikstøl bruker om kjennelsen fra PFU.

– Nå må vi lære av kritikken, bli enda mer bevisste på det presseetiske – samtidig som vi ikke må miste av syne hva vi faktisk har avdekket i denne saken, sier Olsen, som understreker at han hele tiden har hatt tidsskriftets styre i ryggen for å gå inn i denne saken.

Saken har også flere andre dilemmaer: Øystein Helmikstøl legger ikke skjul at det var krevende å rette kritikk mot prestens nå avdøde forsvarer i tingretten og lagmannsretten. Det samme gjelder kritikken som framkommer mot den høyt respekterte privatetterforskeren Tore Sandberg. Gjennom rettssakene fastholdt presten sin uskyld. Det endret seg i forbindelse med Tore Sandberg og advokat John Christan Eldens arbeid med gjenopptakelsesbegjæringen.

Gjenopptakelseskommisjonen skriver i avslaget til begjæringen 23. oktober 2013:

«I januar 2011 hadde domfelte et møte i Ila fengsel med advokat John Christian Elden og privatetterforsker Tore Sandberg. I dette møtet opplyste domfelte at han etter et besøk på Vestlandet i 2008 hadde fått det han beskrev som et «flash back» av to hendelser flere år tidligere. Disse hendelsene var ulike i karakter, men var begge grenseoverskridende.»

Presten fortalte at han ved en anledning hadde fornærmede på fanget. I et kort øyeblikk hadde domfelte da tatt hånden sin inn under fornærmedes pysjamas og inn mot fornærmedes skritt.

Den andre hendelsen skal ha skjedd etter at presten hadde kommet hjem etter en anstrengende arbeidsdag. Fornærmede hadde stått på kjøkkenet ved komfyren der hun laget middag. Det ble da en konflikt mellom domfelte og fornærmede, der presten presset fornærmedes armer ned mot den varme kjelen slik at hun fikk brennmerker på begge underarmene.

Plot møter Tore Sandberg (74) på det kombinerte hjemmekontoret og studioet hans i eneboligen på Kløfta i Ullensaker. Det romslige kontoret er fylt med data-, foto- og videoutstyr, eksterne harddisker og atskillige hyllemetere med papirtunge ringpermer.

Privatetterforskeren har gitt helt avgjørende bidrag til ti frikjennende dommer for ni personer. Samlet straffeutmåling utgjør fengsels- og sikringsstraff på 103 år.

Mest kjent er sakene til Per Liland og Fritz Moen. Liland ble frikjent for drap i 1994 og fikk en erstatning på 13 millioner kroner.

Fritz Moen sonet over 18 for drapene Sigrid Heggheim i 1976 og Torunn Finstad i 1977. Moen ble frikjent for det første drapet i 2004. Etter sin død ble Moen i 2006 frikjent for det andre drapet.

Nå er det begjæringen om gjenopptakelse for Per og Veronica Orderud som tar all Sandbergs tid:

– Jeg har satt alle andre saker på vent.

Den 22. juni 2018 oversendte Sandberg den nesten 700 sider lange begjæringen til kommisjonen, inkludert en rekke vedlegg og ikke mindre enn 28 videoer. Han har også opprettet nettstedet orderudsaken.no. Kommisjonsbehandlingen er neppe ferdig før i 2020.

Hvordan forholder Sandberg seg til skyld og uskyld i sakene han jobber med?

– Mitt utgangspunkt er at jeg ikke kan være sannhetsvitne for annet enn det jeg selv har sett, hørt og opplevd. Jeg var ikke til stede da skuddene falt og jeg har definitivt ikke vært en del av noen drapsplanlegging. Jeg har ingen grunn til å tro at de har gjort det de er dømt for.

Tore Sandberg har som mål å kjenne sakens aktører og geografi bedre enn noen andre.

Klientene hans må undertegne en kontrakt der de forplikter seg til å informere Sandberg om alt av betydning for saken og ikke holde noe tilbake.

– Alle har rett på en forsvarer, men ingen har krav på en privatetterforsker.

Sandberg har ingen problemer med å bli utsatt for kritikk, slik han ble i dokumentaren om «Prestesaken».

– Prestens flashback betydde jo at han hadde brutt kontrakten med meg, dette burde jeg fått vite tidligere. Jeg måtte gå i tenkeboksen en periode, men etter nøye overveielser fortsatte jeg likevel prosessen. Jeg står helt inne for begjæringen vi leverte.

Den nye begjæringen går uten Sandberg, han prioriterer Orderud.

– Jeg mente og mener fortsatt at presten bør få prøvd saken igjen. Jeg ønsker ham og familien lykke til med videre arbeid.

Sandberg understreker at det for han var helt åpenbart at han måtte redegjøre for hva presten hadde fortalt.

– Skulle vi kunne levere en troverdig dokumentasjon, kunne vi ikke late som vi ikke hadde hørt det vi hørte. I det videre arbeidet med gjenåpningsbegjæringen sto presten fast på det han hadde sagt til oss på Ila.

Er det mulig, er det gjennomførbart? Dette er helt sentrale spørsmål for Sandberg når han går inn i en sak.

«Prestesaken» inneholder et typisk eksempel: Sandberg undersøker med presten som modell om det var mulig å gjennomføre overgrepene i køyesengen stående på kne. Sandbergs konklusjon var at det ikke var praktisk mulig.

Kommisjonen var ikke enig: «Kommisjonen har vurdert de fremlagte fotografier, oppmålinger og beskrivelser av sengen, posisjonene og handlingene, uten å komme til samme resultat som domfelte.»

Begjæringen la også betydelig vekt på at fornærmedes troverdighet var svekket og domfeltes tilsvarende styrket.

Kommisjonen kom til stikk motsatt konklusjon:

«Kommisjonen har verken funnet støtte for domfeltes anførsel om at fornærmedes troverdighet er svekket, eller anførselen om at domfeltes troverdighet er styrket. Tvert imot finner kommisjonen at domfeltes erkjennelser av to «grenseoverskridende» handlinger styrker fornærmedes troverdighet. Begge de aktuelle hendelsene er beskrevet av fornærmede under etterforskningen av saken. Det foreligger således ikke grunnlag for at fornærmede har avgitt bevisst uriktig forklaring.»

Hva skjer i Gjenopptakelseskommisjonen? Kommisjonen har siden starten i 2004 og fram til utgangen av november 2018 mottatt 2.438 saker. Behandlingen av 2.263 av dem er avsluttet.

Bare så det er sagt: Kommisjonen avgjør ikke skyldspørsmålet, men undersøker om vilkårene for gjenåpning er til stede etter begjæring fra den som mener seg feilaktig dømt. Dersom saken gjenåpnes, må påtalemyndigheten ta stilling til om saken skal føres på nytt eller legge ned påstand om frifinnelse uten rettssak.

1.187 saker – mer enn halvparten – er forkastet av kommisjonens leder eller nestleder (42,3 prosent) eller av kommisjonen i plenum (10,2 prosent). I tillegg er 765 saker (33,8 prosent) ikke tatt til følge eller ikke realitetsvurdert av andre årsaker.

Juristen Siv Hallgren (54) har ledet kommisjonen siden april 2017. Hun mener andelen saker som forkastes av henne eller nestleder alene er for høy.

– Jeg ønsker derfor at flere saker skal behandles av Gjenopptakelseskommisjonen samlet, sier hun.

Hallgrens mål er at kommisjonens eksistens og adgangen til å få gjenåpnet en sak skal bli bedre kjent, slik at flere som mener at de er uriktig dømt skal begjære saken gjenåpnet.

– Vi har en økning i antall saker i år. Jeg tror årsaken er at vårt arbeid er blitt mer kjent, sier Hallgren, og mener NRK og VGs tv-serie «Gåten Orderud» er et eksempel som bidrar til økt oppmerksomhet.

175 ubehandlede saker ser Hallgren på som en svakhet:

– Her går det for seint, det tar for lang tid å behandle sakene. Det er både et ressurs- og systemproblem.

Digitalisering av saksbehandlingen står derfor høyt på agendaen. Det vil øke både tempoet i saksbehandlingen og dokumentsikkerheten.

Et eksempel er den over 60 år gamle drapssaken mot Fredrik Fasting Torgersen. Sakens dokumenter befinner seg i et eget rom i kommisjonens lokaler i Tordenskiolds gate 6 i Oslo sentrum.

– Dette er originaldokumenter i papirform. Det er ikke bra.

Hallgren er like klar på kommisjonens styrker:

– Det er uavhengigheten, kommisjonens brede sammensetning og kompetanse, og våre utrederes erfaring.

Nåløyet er trangt: 301 saker er gjenåpnet, det tilsvarer 13,3 prosent av sakene i perioden 2004-2018.

– Terskelen for å gjenåpne en sak når det foreligger nye bevis er ikke høy. Det er tilstrekkelig at det foreligger en «rimelig mulighet» for at det nye beviset kan føre til et annet utfall ved ny behandling i retten. Dersom det ikke foreligger nye bevis, skal nåløyet være trangt, sier Hallgren.

Når saken først er gjenåpnet, viser statistikken at den domfeltes mulighet er gode ved ny behandling i retten:

179 frifinnelser, 59,4 prosent av de gjenåpnede sakene

30 redusert straff, 10 prosent av de gjenåpnede sakene

Blant de resterende sakene er 9 dommer opprettholdt og 11 saker avvist, blant annet fordi domfelte døde. 25 saker venter fortsatt på behandling i rettsvesenet.

Over halvparten av de gjenåpnede sakene – 157 saker – gjelder gjenåpninger på grunn av utilregnelighet eller alvorlig psykisk lidelse. Tallenes tale er krystallklar:

138 saker er ferdigbehandlet i rettssystemet, 114 av dem endte med frifinnelse, 10 ble avvist på grunn av domfeltes død og 12 fikk redusert straff. Kun i ett eneste tilfelle ble dommen opprettholdt.

Så sent som i 2017 var 16 av 17 gjenåpnede saker knyttet til psykiatri. Siv Hallgren kommenterte det slik i årsberetningen for 2017:

«Jeg er bekymret for at disse sakene ikke fanges opp på et tidligere stadium. Påtalemyndigheten må spille en aktiv rolle i dette og ikke bare nøye seg med å overlate til den utilregnelige eller forsvareren å vurdere om det skal begjæres gjenåpning i slike tilfeller.»

Saksbehandlingen er dominert av skriftlighet. Det er ingen tidsfrist og heller ingen grenser for hvor mange ganger samme sak kan begjæres gjenåpnet.

– Gjengangersakene er ressurskrevende, men det er flere viktige eksempler på saker som til slutt blir gjenopptatt. Dette skyldes at det har kommet nye bevis til, etter forrige gangs behandling i kommisjonen, sier Hallgren.

Alle sakene er ikke like alvorlige, men de er likevel viktige for den mener seg uskyldig dømt. 15. november 2018 besluttet en enstemmig kommisjon å gjenåpne en sak om et vesketyveri fra en over 80 år gammel kvinne i en dagligvarebutikk i Trondheim 2009. En kvinne var dømt til 35 dagers fengsel for dette og flere andre forhold. Hun har hele tiden nektet for vesketyveriet, og dette var hennes tredje begjæring om gjenåpning. Den nye og avgjørende opplysningen var kort fortalt at et vitne kunne opplyse kommisjonen om at det ikke var den domfelte kvinnen som var fanget opp på overvåkingsvideoen i butikken. Sammenholdt med andre opplysninger i saken konkluderte en enstemmig kommisjon med at vilkårene for gjenåpning var til stede.

– Jeg misliker urettferdighet like mye som jeg liker rettferd. Å stjele vesken til en eldre dame, er under skosålen min. Nå er jeg glad for at denne saken blir gjenåpnet, sier kvinnen i dag.

Kommisjonen plikter å veilede den som begjærer gjenåpning av sin sak. Kommisjonen har selv ansvaret for at alle relevante opplysninger i saken kommer fram. Kommisjonen kan for eksempel innkalle domfelte, vitner og fornærmede til avhør – og oppnevne sakkyndige.

Derfor er det normalt ikke nødvendig å la seg bistå av advokat eller privat etterforsker. Unntakene er sakene som gjelder utilregnelighet, hvor domfelte har krav på forsvarer. Kommisjonen fører ikke statistikk over hvor mange domfelte som selv engasjerer advokat for egen regning, normalt den som har bistått i rettsaken tidligere.

Om det er domfelte eller forsvarerne som er pådrivere for å få saken gjenåpnet, vil ikke Siv Hallgren ha noen mening om. Hun forklarer at staten betaler for forsvarer ved behandling av straffesaken i retten. I gjenåpningssaker er det de som oppnevner forsvarere, hvis innklager har rett til det etter kommisjonens regelverk.

– Om domfelte ikke får forsvarer oppnevnt av kommisjonen, er det domfeltes sak om han selv velger å engasjere forsvarer for egen regning.

Ni utredere står for gjennomgangen av sakenes rettslige og faktiske sider.

En av dem er seniorrådgiver Magne Svor (61), som har vært med nesten helt fra kommisjonens oppstart i 2004. Han har juridisk embetseksamen fra Universitetet i Oslo i 1985. Arbeidserfaringen er fra Politiavdelingen i Justisdepartementet og som politijurist ved Oslo politikammer, samt som dommerfullmektig og konstituert dommer i Drammen byrett.

Samtlige domfelte som ikke er bistått av forsvarer får tilbud om en veiledningssamtale. Den er frivillig og foregår der det er praktisk mulig – om nødvendig i fengselet der den domfelte soner.

– Mange blir veldig glade for samtalen. Flere gir uttrykk for at det er første gangen de føler at de blir lyttet til, forteller Svor.

Hallgren tilføyer:

– En del som kommer til oss føler nok at de ikke er blitt trodd i retten. Det tar ikke vi stilling til. At den domfelte føler at han heller ikke er hørt i retten, er ganske ille.

Når en sak begjæres gjenåpnet, er det fast rutine å varsle fornærmede i saken. I starten ble fornærmede varslet skriftlig.

– Vi endret dette raskt til heller å ringe, det er mer skånsomt. I mange tilfeller er det snakk om gamle saker, og for fornærmede kan dette være en vond hendelse som man ønsker å legge bak seg og være ferdig med. I mange av disse sakene oppnevner vi en bistandsadvokat som kan ta seg av kontakten med fornærmede eller etterlatte, sier Svor.

En rekke av Norges fremste advokater har fremmet saker overfor Gjenopptakelseskommisjonen.

Stavanger-advokaten Arvid Sjødin (65), kjent blant annet som forsvareren som fikk Birgitte Tengs fetter frikjent for drap, har lang erfaring med Gjenopptakelseskommisjonen. Baneheia-saken er den mest kjente for Sjødins del. I 2002 ble Viggo Kristiansen dømt til 21 års forvaring, med en minstetid på ti år, for voldtektene og drapene på Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10) i Baneheia i Kristiansand 19. mai 2000.

Kristiansen sitter fortsatt fengslet. Kristiansens kamerat Jan Helge Andersen ble dømt til 19 års fengsel for voldtekt og drap på Sørstrønen. Jan Helge Andersen ble løslatt i januar 2016. Han bor i dag på hemmelig adresse.

Hele fem ganger har Gjenopptakelseskommisjonen avvist Viggo Kristiansens begjæringer om gjenåpning. En sjette begjæring ligger til behandling hos kommisjonen og en avgjørelse er ventet i løpet av 2019.

I september 2008 begjærte advokat Sigurd Klomsæt for første gang om gjenåpning på vegne av Viggo Kristiansen. Etter flere senere avslag saksøkte Kristiansen kommisjonen, og den 29. mars 2012 konkluderte Høyesterett med at Viggo Kristiansen ikke får tatt opp saken sin på nytt i sin fulle bredde. Her avklarte også Høyesterett at domstolene bare kan prøve om kommisjonens lovtolkning er riktig, og om kommisjonen har overholdt grunnleggende saksbehandlingsregler. Domstolene kan derimot ikke overprøve kommisjonens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse.

– Det betyr at kommisjonens arbeid framstår som fullstendig ufeilbarlig. For å nå fram er vi nødt til å fremme nye begjæringer om gjenopptakelse, sier Arvid Sjødin.

Han mener kommisjonen bruker for mye krefter på å forsvare sine tidligere avgjørelser i stedet for å vurdere nye momenter i saken. Ifølge Sjødin gjelder det blant annet DNA- og mobilspor i Baneheia-saken. Sjødin peker på at det i kommisjonen sitter en professor i psykiatri, mens det ikke finnes ekspertise på DNA og IT.

Sjødin mener det her må en lovendring til, slik at kommisjon gis rett til å nedsette underutvalg der kommisjonen selv mangler kompetanse for å vurdere nye bevis eller omstendigheter.

Hvordan vurderer så Arvid Sjødin skyld og uskyld hos sine klienter?

– Jeg har avlagt en ed på å bekjempe urett med rett, og det er det jeg hele tiden har forholdt meg til. Jeg har ingen planer om å gi meg, sier Sjødin.

I 2017 ga journalist Bjørn Olav Jahr ut bok om Baneheia-saken: «Drapene i Baneheia. To historier – en sannhet». Nå planlegger Jahr også en tv-serie om Baneheia-saken.

Jahr er også mannen bak Norges første «true crime»-serie. I 2018 sendte TV2 serien «Hvem drepte Birgitte», basert på Jahrs bok fra 2015. Den handler om drapet på Birgitte Tengs på Karmøy i 1995.

16. november 2016 avslo Gjenopptakelseskommisjonen en annen begjæring fra Sjødin, i den såkalte Kvinnherad-saken, som flere ganger er omtalt av Dagens Perspektiv.

Saken gjelder en voldtekt av en ti år gammel gutt i 2004, en gutt som den domfelte var i slekt med. Først sju år senere, i 2011, forklarte gutten seg om hendelsen. Mannen ble også dømt for seksuell omgang med en jente som var 13 år da samleiet ble gjennomført en augustdag i 2010.

Tingrettsdommen ble anket og Gulating lagmannsrett fant i mars 2013 mannen på nytt skyldig etter tiltalen. Straffen – seks års fengsel – og oppreisningsbeløpene ble fastsatt som i tingrettens dom. Mannen ble løslatt etter fire års soning i 2017.

Den domfelte har hele tiden hevdet sin uskyld, og begjærte gjenåpning i februar 2014. Kommisjonen oppnevnte sakkyndige til å foreta en rettspsykiatrisk undersøkelse av domfelte. De kom til at domfelte på handlingstidspunktene var tilregnelig. Begjæringen ble avslått i februar 2015.

I juni 2015 ba domfelte politiet om å vurdere ytterligere etterforskning i saken. Bakgrunnen var spørsmål om overgrepet grunnet fysiske forhold kunne ha blitt utført slik det er beskrevet i dommen, og domfeltes helsemessige situasjon – han er beskrevet som kognitivt svak, på grensen til psykisk utviklingshemmet. Anmodningen ble avslått av politiet og en klage ble heller ikke tatt til følge.

Domfelte begjærte på nytt gjenåpning for Gjenopptakelseskommisjonen i september 2015. Han oppnevnte samtidig konsulent og sosionom Svein Olav Nordlien (55) fra Haugesund som sin fullmektige i saken. Nordlien er også den domfeltes verge. Sjødin ble oppnevnt som forsvarer.

Etter en omfattende korrespondanse der blant annet undersøkelser av en datamaskin stod sentralt, avviste kommisjonen begjæringen. Høsten 2017 ble den tredje begjæringen om gjenopptakelse oversendt kommisjonen, den er ikke ferdigbehandlet. Sjødin og Nordlien er igjen sentrale.

«Problemfikseren» kaller Nordlien seg på sin egen Facebook-side, han «går inn i saker der system og ansvarlige har sviktet». Han understreker at det er rettsikkerheten som er viktig for ham, ikke skyldspørsmålet.

Nordlien har på vegne av domfelte anmeldt en rekke aktører, inkludert riksadvokaten, til Spesialenheten for politisaker for straffbare handlinger i forbindelse med saken. Noen er henlagt, mens andre ennå ikke er avgjort. Nordlien kommenterer også sakene han jobber med i form av blant annet videosnutter på Facebook.

Hos politi og påtalemyndighet er han omstridt, og han ble selv anmeldt av en ansatt ved Kvinnherad lensmannskontor for motarbeidelse av rettssystemet, trakassering og sjikane. Sør-Vest politidistrikt henla anmeldelsen i august 2018. Advokat Sjødin gir imidlertid sin samarbeidspartner gode skussmål:

– Nordlien er veldig kreativ, sosialfaglig kyndig, ikke minst til å evaluere det som skjer innenfor BUPs (barne- og ungdomspsykiatri red.anm) ansvarsområde. Han mangler også et gen: han gir seg aldri!

Selv er Nordlien optimistisk med tanke på begjæringen som nå ligger til behandling i kommisjonen:

– Denne saken inneholder mye sprengstoff. Her finnes det ingen sannhet, bare løgner som venter på å bli avdekket.

Nordlien har engasjert seg i en rekke saker. Han har blant annet bidratt til frikjennelse av en incesttiltalt, en sak han jobbet i over tre år. Rett før jul ble det klart at også erstatningskravet i denne saken frafalles.

– Denne saken viser at det nytter å sette søkelys på feil som blir gjort, sier Nordlien.

De domfelte som krever sin sak gjenåpnet er naturlig nok mest opptatt av spørsmålet om skyld og uskyld. Denne dokumentaren viser at dette spørsmålet kommer mer i bakgrunnen når privatetterforskerne, forsvarerne og journalistene går inn i sakene. Da er det rettssikkerheten som er den store drivkraften.

En av åtte saker kommisjonen behandler blir gjenåpnet. Den 27. og 28. februar samles Gjenopptakelseskommisjon igjen i Tordenskiolds gate 6 i Oslo. Omkampene i rettsvesenet fortsetter.