Robert ­Johnson og djevelen

Då båten la frå kai, var det to lys ombord

Då båten la frå kai, var det to lys ombord

Eitt blått for meg som blei, og grønt for ho som fór

Bort frå mine tomme ord

Dette er Kjartan Fløgstads gjendiktning av åpningen av «Love in vain», for de fleste i min generasjon best kjent fra Rolling Stones’ album «Let it bleed», som kom for femti år siden nå i år. En klassiker i rockens historie, og som ellers la ikke bandet skjul på sine røtter i amerikansk blues. «Love in vain» er ikke Stones’ egen, men skrevet av en mann som kun var i studio to ganger og spilte inn til sammen 42 blueslåter. Han døde bare 27 år gammel (i august 1938), men er likevel kjent som den mest innflytelsesrike bluesartisten i historien, og for sitt mirakuløst gjennomtrengende gitarspill: Robert Leroy Johnson.

Robert Johnson er dessuten kanskje enda mer kjent for noe annet: en legende om at han en gang skal ha møtt djevelen i et veikryss, og at det var djevelen som lærte ham den overjordiske musikken. Hva Robert skal ha gitt djevelen til gjengjeld, sier ikke historien noe om, men årsaken til hans død ble aldri oppklart.

Mytiske betraktere

Gitarist og musikkhistoriker Elijah Wald utga i 2005 «Escaping the Delta: Robert Johnson and the Invention of the Blues». Wald vektlegger at vi bør huske på at det mytiske skjæret i bluesen ofte er definert ut fra betrakteren av blues, ikke bluesartisten.

Journalister og entusiaster som skal skrive om blues, valfarter til Mississippi eller Chicago og leter opp en bule eller en bar der folk er fattige og fulle og støyende, og hvor det er en pirrende redsel for at noen når som helst kan trekke en kniv. Wald skriver at han har gjort dette selv, og blitt opphisset på samme måte som når en hvit, vestlig gutt reiser til Afghanistan for å observere krigen så nært han tør. Bandet kan være middelmådig eller direkte dårlig, men i et svakt øyeblikk kan man føle seg hensatt til Muddy Waters dager, eller til auraen som Robert Johnson selv skapte. Men dette er romantikk tilført av folk utenfra.

Virkelighetens Waters og Johnson var kjent for sine elegante, velpressede dresser, og de spilte for et oppvakt og gjerne velutdannet publikum. Muddy Waters drakk bare champagne og det skulle være ekte fransk, ikke California-skvip.

Visjoner i et veikryss

Vi setter særskilt gode musikere inn i den mytiske dimensjon sammen med genier fra andre kunstfelt. Men: Fortellingen om Robert Johnson og djevelen har ikke oppstått i svart folkloretradisjon, det er en hvit myte som tilhører romantiseringsbevegelsen rundt Johnson.

Nå er det jo ikke så mange som på fullt alvor tror at djevelen bokstavelig talt befant seg i Mississippi på 1930-tallet, men en beslektet og mer troverdig variant er at Robert skal ha vært utsatt for en slags demonbesettelse som gjorde musikken hans desperat og mer ekte enn annen musikk. Men det kan kanskje ha hatt sin virkelighetsbakgrunn? Neppe. Ingen samtidige som kjente ham eller musikken hans tyder på det. Men i mange mytiske forestillinger, blant dem afrikanske og samiske, går forestillingen igjen om at veikryss er steder der man kan få visjoner. I dette tilfellet ser vi denne forestillingen kombinert med den europeiske Faust-myten.

En annen Johnsson

Legenden er likevel for særegen til å kunne oppstå av seg selv. OG det har den da heller ikke gjort. Tommy Johnsson var også bluessanger fra Mississippi, men hadde ingenting med Robert å gjøre bortsett fra at de tilfeldigvis delte samme etternavn. Tommys bror LeDell fortalte til alle som ville høre på, at Tommy hadde sagt, at hvis du vil lære å spille og lage sanger selv, må du ta gitaren og gå til et veikryss. Kom deg dit, men husk, rett før midnatt. Så tar du gitaren og spiller litt for deg selv. En stor, svart mann vil da dukke opp, ta gitaren og stemme den. Og så vil han spille litt og gi deg tilbake gitaren. Det er sånn jeg lærte å spille det jeg kan, hadde Tommy fortalt, og Tommy, sa LeDell, kunne spille hva som helst.

Denne skrønen, fortalt av en som tydeligvis beundret broren sin grenseløst, skrøt av ham og overdrev, har så festet seg til Robert.

Musikkens kraft

Så her har vi trolig funnet oppspinnets kilde. Men hvorfor blir akkurat denne av alle millioner skrøner funnet på av millioner av skrønemakere til myte, mens de andre er glemt? Ganske enkelt fordi Robert Johnson var en fantastisk god musiker. Og den grensesprengende musikken har en slik kraft at vi opplever at den kommer utenfra. Den må tilhøre en dimensjon der guder eller demoner regjerer, og den lokker oss ut av det hverdagsvante, og frister oss til villskap, ekstatisk dans eller verre ting, så mest trolig er det demoner.

Tilsvarende fortellinger finnes over hele verden og gjennom all kjent musikkhistorie. I det gamle Hellas var det musene som sto for den utenompersonlige kraften, derav ordet musikk. Gåssen opptrer i norsk folketro. Han holder til oppi ura og bråker. En spelemann kunne sitte ute om sommeren og høre gåsseslåtten og så spille den.

Samme djevel

Jørgen Moe beskriver et blodig bryllup i Hemsedal. Det tar helt av ut på natta, slik fester ofte gjør, og plutselig: Der sitter det en mann på en øltønne og spiller den villeste og mest fengende slåtten de noen gang har hørt og de skjønner at det er selveste faen sjøl som hadde kommet dit i festens og kampens hete og fremført den og derfor kaller de den fanitullen.

Deltabluesmusikerne og felespillerne fra Hemsedal: Forskjellige strengeinstrumenter, forskjellig slags folkemusikk, samme djevel.