Sokrates og demokratiet

De fleste av oss kan lett nikke anerkjennende til et slikt utsagn. Atskillig mer ubehagelig blir det imidlertid når det skrives og underbygges med aktuelle eksempler av Steven Levinsky, professor i statsvitenskap ved Harvard og en av verdens fremste eksperter på demokratiets utvikling akkurat nå. Han har, sammen med kollega Daniel Ziblatt, nettopp (januar 2019) kommet med boken «How Democracies Die».

En februardag for 2418 år siden henrettet staten Athen, som oppfant demokratiet, sin mest markante opposisjonelle. Filosofen Sokrates ble dømt til døden i Athen den 15. februar, 399 år før vår tidsregnings begynnelse. Et utdrag av hans forsvarstale i retten blir i disse dager spilt som teatermonolog i Kristiansand. Forsvarstalen er ikke hentet fra noe rettsreferat, men skrevet ned av Platon, som var til stede under rettssaken. Men hvorfor i all verden ble Sokrates henrettet?

Omstridt kjendis

Anklagen gikk ut på at 70-åringen ikke trodde på statens guder, forsøkte å innføre nye demoniske makter og fordervet ungdommen. Hva hadde han egentlig gjort?

Om hans liv foreligger en rekke anekdoter og vandrehistorier, men også kilder fra to samtidige forfattere, utenom Platon.

Komedieforfatter Aristofanes henviser til ham i komedien Skyene, som en livsfjern drømmer som kommer med høyttravende visdomsord istedenfor, som han burde, å gi praktiske råd som folk virkelig trengte. At Sokrates ble parodiert på en teaterscene, understreker at mannen var en omstridt kjendis i byens offentlighet.

Xenofon, som for øvrig gjorde seg bemerket som soldat på slagmarken og sto bak bøker om hundedressur og jakt, skrev i sine erindringer: «Sokrates var stadig å se ute. Tidlig om morgenen bega han seg til søylegangene og idrettsplassene, og da torvet ble fullt av folk, var han der, resten av dagen oppholdt han seg der han kunne treffe de fleste. For det meste drev han på og snakket, og det var full anledning for dem som ville, til å høre på.»

«Demonen»

Han ga seg ut for å være uvitende, stilte spørsmål og lot samtalepartneren svare, noe som ledet til nye spørsmål. Folk stimlet sammen rundt ham og praten gikk. Han skrev aldri noe selv, i hvert fall er ingenting bevart. Men eleven Platon skrev.

Han tok opp i seg Sokrates’ ideal om den levende samtalen som forutsetning for at eleven skal lære noe av virkelig verdi, og skriftliggjorde det i lesedramaer kalt dialoger – filosofi og litteratur på samme tid, med argumenter, motargumenter, digresjoner og mytologiske grep. Hovedpersonene kunne være sagnkonger eller mytologiske figurer eller kjendiser i samtiden, og han brukte Sokrates som et slags talerør, en som gjerne kom med forstandige, gjennomtenkte, men ofte overraskende og paradoksale visdomsord. Om Eros, kjærligheten, sier Sokrates, at han er «en barbent, hjemløs, oppfinnsom og klok uteligger».

Et springende punkt i anklagen gikk ut på at Sokrates dyrket andre guder enn statens, for han kom stadig tilbake til en viss «demon» (eller daimon) som får ham bort fra å gjøre visse ting.

Dette ble sett på som en slags blasfemi. Men denne demonen koker i Forsvarstalen ned til Sokrates’ indre stemme, intuisjonen, at han umiddelbart kjente på seg hva som var det rette uten at han alltid bevisst hadde grublet seg frem til det, og handlet etter denne stemmen. Og når det gjaldt å «forderve ungdommen»: I en politisk turbulent tid var myndighetene ivrige etter å slå ned på den politiske opposisjonen, og noen av de opposisjonelle tilhørte miljøet rundt Sokrates.

Den sokratiske metode

Med det som nå kalles «den sokratiske metode», å stille avslørende spørsmål med selvinnlysende svar, tvang han sine samtalepartnere til å innse at mange av deres meninger var fordommer. Engasjementet skulle være personlig og selvkritisk og komme innenfra. Kunnskap er vel og bra, men man må erverve seg den med egen forstand og aldri godta noe fordi andre godtar det. Og: Den virkelig kloke er den som skjønner sin egen begrensning. «Man slipper ikke fri fra Sokrates før man har fått gjort regnskap for hele sitt liv», sa en statsmann.

Og han var en retorikkens mester. Hele hans forsvarstale begynner med en tilsynelatende oppriktig hyllest til anklagerne, som klarer «det kunststykket» å snakke så fint så lenge uten å si ett eneste sant ord!

Trussel mot lettvinthet

Regimet i Athen tålte Sokrates kritiske virksomhet like lite som det saudiarabiske regimet tålte Jamal Khashoggis journalistikk i 2018. Med 280 mot 220 stemmer blir Sokrates kjent skyldig. Han får tradisjonen tro tilbud om å antyde straffeutmålingen selv, og provoserer da retten ved å foreslå at man bekoster en hedersmiddag på ham i byens rådhus. Dermed dømmes han til døden med enda større majoritet enn den som fant ham skyldig.

Ett sted i forsvarstalen uttrykker Sokrates sjeldent direkte noe som vil kunne kjennes som en trussel mot all slags etablert lettvinthet:

«Kjære venn, du som er athener, denne store byen som er så kjent for sin åndskultur og sin makt, skammer du deg ikke over at du stadig strever med å skaffe deg mest mulig penger, status og ære, men overhodet ikke bryr deg om den innsikt og sannhet som forbedrer sjelen? Det har du ingen tanke for?»

Få dager senere tømte han, på statens ordre, giftbegeret, og døde.

Sokrates som grunnfortelling

Sokrates som den underfundige, sannhetselskende og verdige mannen som rolig gikk døden i møte, ble større enn både sitt eget liv og Platons – han ble en grunnfortelling i vesterlandsk kultur. Den fortellingen handler om å stole mer på sin samvittighet og rettferdighetssans enn den til enhver tid etablerte orden, og om mot til å ta konsekvenser av det selv om det skulle koste livet. Sokrates oppfant den filosofiske etikken og den sivile ulydigheten. I hans spor følger fortellingene om Jesus og martyrene, om dissidenter, vitenskapsmenn, nytenkere og opprørsledere som døde for sin tro og med det brakte verden videre.

Slik er Sokrates’ Forsvarstale blitt en historisk juvel som gjør oss ydmyke av beundring. Men hans appell om å prioritere sjelen og menneskeverdet istedenfor penger og ære, hvordan ville den virket i vår tid? Hvordan ville han ha forholdt seg til korrupsjon, klimakrise, krig, knebling av kritiske medier, grådighetskultur og flyktningproblematikk?

Kanskje det er best ikke å tenke for mye på akkurat det.