Ulikhet

Illustrasjonsfoto.

Ulikhetsdebatt uten tall

Man skal ha godt grep om Gini-koeffisienter og andre statistiske mål for å følge den politiske debatten om ulikhet. Flertallet av velgerne baserer seg heller på spredte inntrykk av økende rikdom og segregerte boligmarkeder, skriver Aslak Bonde.

Publisert Sist oppdatert

Forfatter Aslak Bonde er en frittstående politisk analytiker. Les flere av hans politiske analyser her.

ANALYSE: Debatten om ulikhet er perfekt for valgkampen. Den skiller klart mellom høyre- og venstresiden. Den har vist seg å være viktig for utfallet av valgene i andre land, og den er medievennlig. Det er lett å lage oppslag om stadig flere rikinger og om fattigdom som smitter og går i arv.

I en periode tidligere i vår så det også ut til at både høyre- og venstresiden så seg tjent med debatten om ulikhet. Venstresidens motiv er opplagt. Den kan tegne bildet av en usolidarisk blå-blå regjering som er mest opptatt av å tilfredsstille rike donorer og høytlønte i næringslivet. Men høyresidepartiene så også en stund ut til å omfavne debatten. Både fordi ulikheten i Norge er liten, og fordi det som er av økende ulikhet aller mest kommer som et resultat av økende innvandring.

Overrasket

Da Erna Solberg snakket på en samling for alle Høyres kampanjeledere i midten av mai, overrasket hun venstresiden med å gjøre kampen mot ulikhet til en av Høyres viktigste valgkampsaker. Hun pekte på hvordan regjeringen har jobbet hardt og målrettet med inkluderingspolitikk og hvordan den har prioritert rus- og psykiatriomsorgen. Kampen mot ulikhet dreier seg etter hennes mening om å sørge for at den enkelte kan komme seg ut av utenforskapet og inn i arbeidslivet. Aller viktigst er det å føre en skolepolitikk som bidrar til at færrest mulig faller ut allerede i starten av sitt arbeidsliv.

Halvannen måned senere er det mer usikkert om Høyre fortsatt vil fremme ulikhet som en viktig sak i valgkampen. Erna Solberg har i flere sammenhenger gjort et poeng av at ulikhetsdebatten ikke passer særlig godt i den egalitære Norge. Hun har i tillegg beskyldt Ap og de andre venstresidepartiene for å politisere spørsmålet i den hensikt å få tilbake diskusjonen om formuesskatt.

Fornøyde velgere har en tendens til å ta alt det gode for gitt

Det er mulig at Høyres strateger i løpet av den siste måneden har sett at den ulikhetsdebatten de ønsker å føre blir for vanskelig kommuniserbar. Selv om god skole- og inkluderingspolitikk antagelig er det aller viktigste for å hindre fattigdom på lang sikt, ser ikke velgerne den umiddelbare koblingen. Den synlige ulikheten er mellom de som er rike og fattige i dag. Spørsmålet om økende ulikhet dreier seg derfor om det blir flere eller færre i de to gruppene.

Det er et spørsmål med mange og usikre svar. Venstresiden viser gjerne til den såkalte Gini-koeffisienten som viser at det har vært en økende ulikhet i Norge. Høyresiden svarer med at utslagene på denne koeffisient aller mest skyldes skattereformer. Overskudd og aksjeutbytter blir tilpasset nye skatteregler og dermed kan enkeltinntekter og -formuer forandre seg mye fra det ene året til det andre.

Et problem

Hva som er riktig, er det ikke lett å mene noe om, og det er noe av poenget. Talldiskusjonen er blitt såpass avansert at det er ytterst få velgere som følger den. Man ender opp med å tro på den ene eller andre, og med å basere sin tro på inntrykk av hva som skjer.

Der har antageligvis høyrepartiene et problem. Rikdom sees lettere enn fattigdom. Ekstremene sees oftere enn gjennomsnittene. Selv om gjennomsnittet av topplederlønningene ikke har økt spesielt mye i de siste årene, får de med seg enkelthistorier om toppledere som får uanstendig høye lønninger. Det er eksempelvis uforståelig for mange velgere hvorfor lederen for Den norske Opera og ballett skal tjene langt mer enn statsministeren. I finans- og næringsliv dukker det stadig opp nye historier om rikinger som beriker seg selv. Sist i rekken var Dagens Næringslivs oppslag sist lørdag om Arctic-toppene Mads Syversen og Bengt Rem som tjente 90 millioner kroner på en investering på 50 000 kroner. Om det ikke er ulovlig, virker det uanstendig. Og det viktigste av alt i ulikhetsdebatten. Velgerne får et inntrykk av at de rike ikke blir rike fordi de jobber hardt, eller tar stor risiko, men rett og slett fordi de er rike fra før.

Boligmarkedet i Oslo er også med på å danne bildet hos mange av at det er økende ulikhet i landet. Selv om prisveksten nå har stoppet opp, og prisnivået fortsatt er moderat nord i hovedstaden, kan det ikke være tvil om at Oslo er i ferd med å bli mer segregert. Det er økende deler av byen der det ikke lenger er mulig å kjøpe seg bolig for den som har vanlig inntekt og formue. Forestillinger om rike og fattige områder bidrar antagelig langt mer til folks holdninger enn statistiske oversikter over inntekts- og formuesfordeling.

Urettferdig

Dynamikken i Oslos boligmarked gjør også at en del mennesker blir rike uten annen grunn enn at foreldrene kjøpte hus eller leilighet i riktige deler av hovedstaden. Det oppfattes som urettferdig av langt flere enn dem som bor i Oslo. Familier som har bosatt seg utenfor de store byene opplever at de relativt sett blir fattigere. Den formuen de har bundet i bolig er nesten ingenting verdt – relativt sett.

Følelsen av å ha blitt hektet av i velstands- og formuesutviklingen er den som etter ekspertenes mening har påvirket valg både i USA og i Europa det siste året. Statsminister Erna Solberg har helt sikkert rett i at den følelsen ikke er særlig utbredt i Norge. Vi er rett og slett et mye mer egalitært samfunn, og de aller fleste føler fortsatt at de er med i det store fellesskapet der man har arbeid og er velstående nok til å gjøre mye av det man har lyst til.

Fornøyde velgere har imidlertid en tendens til å ta alt det gode for gitt. De er mer opptatt av det som skal komme enn av det de har. Mange av dem er antagelig påvirkelige for venstrepartienes argumentasjon om at den lille økende ulikheten nå på lang sikt kan ende opp i et samfunn der det virkelig er stor avstand mellom fattig og rik.

Det er et samfunn ytterst få norske velgere ønsker seg.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Powered by Labrador CMS