Ledelse

TOPPSJEFEN - Jens Stoltenberg: Et formidabelt comeback

Ingen av de toppsjefene Ukeavisen Ledelse har analysert gjennom snart fire år, har fått dårligere karakterer enn det Jens Stoltenberg fikk i november 2002. For første gang har vi nå gjort en ny vurdering av en toppsjef vi har omtalt tidligere. Endringen er formidabel – Stoltenberg klatrer langt opp på listen med sine 73 poeng.

Publisert Sist oppdatert

Jens Stoltenberg har lært diplomati av sin far og politikk av Gro Harlem Brundtland. I nyere tid har han antakelig også lært en del kamelsvelging av Kjell Magne Bondevik.

I dag har Norge har en «rødgrønn» statsminister som oppleves nokså annerledes enn den Ap-statsministeren som regjerte i en kort periode i fra 2000 til 2001. Jens Stoltenberg fremstår som tryggere på seg selv, mer romslig overfor politiske motstandere og flinkere til å høre på andre enn det han gjorde for bare noen få år siden.

For tre år siden vurderte Ukeavisen Ledelse Arbeiderpartiets, den gang nyvalgte, leder Jens Stoltenberg. Dette skjedde etter at han hadde bidratt til Arbeiderpartiets dårligste valg gjennom tidene, og etter at han hadde vært igjennom en lang og bitter offentlig strid med Thorbjørn Jagland. Stoltenberg kom nokså skadeskutt ut av begge disse øvelsene, noe vurderingene av hans evner som leder bar tydelig preg av.

Dette er toppsjefen

Ukeavisen Ledelse/Dagens Perspektiv har siden 2002 analysert norske toppsjefers lederskap. I analysen intervjues mellom 12 og 15 personer om toppsjefens lederskap. De som intervjues er nåværende og tidligere ansatte, ledere, kolleger, hodejegere, bransjekjennere, ledelsesrådgivere og andre eksperter. Bidragsyterne er anonymisert, slik at de kan snakke friere.

Panelet blir bedt om å vurdere lederen etter ti lederskapskriterier, på en skala fra 1 til 10 (se nedenfor). Panelet har gitt Jens Stoltenberg totalt 73 av 100 mulige poeng. Med denne poengsummen havner han over gjennomsnittet på 71,4 poeng, når i alt 62 toppsjefer er vurdert.

Flere av de samme kildene

To tredeler av de kildene som hjalp oss med å vurdere Stoltenberg for tre år siden, har også gitt innspill og karakterer denne gangen.

– Nå har jeg endret oppfatning, sier en «hodejeger» som også var med på å gi Stoltenberg poeng i 2002.

– Fra å være preget av ungdommelig arroganse, viser han nå mye mer romslighet overfor sine politiske motstandere. Der han før var en «wannabe», er han nå en mer ekte statsmann. Der han før så ut som om han hadde stjålet andre folks klær, virker han i dag som om han tror på seg selv. Han virker rett og slett mye mer moden.

Stoltenberg anno 2005 signaliserer et overblikk, et overskudd og en erfaring som gjør at han virker mer komplett enn 2002-utgaven, mener den erfarne lederutvelgeren. Sjefen for dagens rødgrønne flertallsregjering utstråler en personlig sikkerhet som sjefen for Arbeiderpartiets mindretallsregjering i 2000/01 langt på vei manglet.

– Har du forandret mening på grunn av konkrete ting han har gjort?

– Ikke konkrete episoder kanskje, men jeg ser mye av forandringene i debattene han deltar i. Der han før fnyste og kokketerte over motstanderne, tar han dem nå på alvor. Der han før ironiserte og karikerte, utviser han nå en mye mer inkluderende humor. Han fremstår som en statsminister med et prosjekt han har ekte lyst til å gjennomføre. Det inntrykket ga han ikke forrige gang han hadde jobben.

Situasjon og person

At noen har fått et nytt og mer positivt syn på lederen Stoltenberg, forteller oss likevel mer enn at mannen muligens kan ha gjennomgått en personlighetsforandring, fastslår en samfunnsforsker. Det forteller også at en politisk leder ikke kan vurderes uten at han eller hun blir sett i sammenheng med den politiske situasjonen.

– Det er store forskjeller på å være politisk leder i motgang og i medgang. Motgangen eller medgangen er ikke nødvendigvis frikoblet fra den politiske lederens egen innsats, men Stoltenbergs situasjon for noen år tilbake var spesiell. Han overtok et parti som var i store problemer. Han ble sett på som frelseren som skulle løse alle vanskeligheter med et lite knips med fingeren. Når det ikke skjedde, kom det en motreaksjon. «Jasså», tenkte folk, «sånn gikk det med ham, han hadde altså ikke de egenskapene vi trodde at han hadde». Mange husker fortsatt Jaglands bitende bemerkning om «den store kommunikatoren» som skulle overta partiet etter ham selv, men som ikke klarte å oppnå stort.

Erna Solberg fikk smake litt av det samme under valgkampen i år, påpeker en høgskoleprofessor.

– Hun skulle selge det borgerlige samarbeidet, men hun var ikke en reell statsministerkandidat og hun fikk aldri satt sakene på dagsordenen. Hun var ikke blitt en dårligere politiker over natten, men situasjonen lammet henne helt, noe hennes parti burde skjønt på forhånd. Plutselig virket hun også helt tafatt, akkurat som Stoltenberg gjorde da han sloss med Jagland om makten i Ap. Derfor er en analyse av en politikers egenskaper nokså mangelfull dersom den ikke også omfatter landskapet som omgir politikeren. Feilene kan gjøres begge veier, og resultere i for mye negativ omtale i motgang og for mye ros i medgang.

Foto Avslappet på Hvaler. En politisk leder kan ikke vurderes uten at han eller hun blir sett i sammenheng med den politiske situasjonen. foto: Berit Roald/Scanpix

Var mot, ble med

Etter Arbeiderpartiets katastrofevalg i 2001, gikk partiet i seg selv og la en ny strategi for i det hele tatt å kunne tenke tanken på vende tilbake til regjeringskontorene. Resultatet ble det rødgrønne samarbeidet. Kommentatorer har slått fast at Jens Stoltenberg opprinnelig ikke ønsket regjeringssamarbeidet med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Men uavhengig av hva han måtte ha ment opprinnelig, er strategien blitt gjennomført på en måte hvor han selv har fått brukt mange av sine beste egenskaper.

– Jens har klart å skape allianser med lederne i de to samarbeidspartiene, og han har et politisk grunnlag som gjør at han utstråler mye større personlig trygghet, mener en ledende valgforsker.

– De rødgrønne fikk drahjelp fra andre også, særlig fra Carl I. Hagens gjennom hans uforsonlige angrep på Kjell Magne Bondevik. Likevel er det ingen som trekker Jens Stoltenbergs personlige innsats i tvil. Han ble mye brukt i valgkampen, og han gjorde en overbevisende innsats.

Erfaringen og den personlige ballasten som fire år har gitt, kom godt med, fastslår analytikeren.

– Det å se ungdommelig ut er ikke noen udelt fordel i norsk politikk. Velgerne legger mer vekt på troverdighet enn på ungdommelighet. Et annet forhold er at jeg tror de borgerliges kontinuerlige snakk om det rødgrønne «eksperimentet» ikke virket nedsettende, slik det var ment. Arbeiderpartiet har lenge slitt med et rykte som etablert og kjedelig. Her fikk de i stedet sjansen til å fremstå som noe nytt og friskt.

Tidslinje - Jens Stoltenberg

  • 1959: Født
  • 1959-65: Oppvekst i San Francisco og Beograd
  • 1978: Examen artium
  • 1979-81: Journalist deltid, Arbeiderbladet
  • 1983-85: Nestleder i AUF
  • 1985-89: Leder i AUF
  • 1985-: Medlem av partiets sentralstyre
  • 1987: Cand. Oecon.
  • 1989-90: Konsulent i SSB og foreleser ved UiO
  • 1990-91: Statssekretær i miljøverndepartementet
  • 1990-92: Leder i Oslo Arbeiderparti
  • 1991-: Stortingsrepresentant
  • 1992-02: Nestleder i Arbeiderpartiet
  • 1993-96: Næringsminister
  • 1996-97: Finansminister
  • 2000: Parlametarisk leder for Arbeiderpartiet
  • 2000-01: Statsminister
  • 2001-05: Parlametarisk leder for Arbeiderpartiet
  • 2005-: Statsminister

Gamle motsetninger

Offentligheten ble først kjent med Jens Stoltenberg da han satt i sentralstyret i AUF tidlig på 1980-tallet. I biografien skrevet av VG-journalist Elisabeth Skarsbø Moen, fikk vi vite hvordan han samtidig ble kjent med Thorbjørn Jagland. Motsetningene de to imellom er like gamle som deres bekjentskap, skriver Skarsbø Moen. Hun forteller at Jagland allerede i 1981, etter to års samarbeid, hadde bestemt seg for at unge Stoltenberg ikke måtte bli leder i AUF. Jens Stoltenberg gikk imidlertid seirende ut av tvekampen både på 80-tallet, da han likevel kom inn i ledelsen i AUF, og da han 20 år senere overtok Jaglands posisjoner som statsministerkandidat og etter hvert partileder.

Den siste tvekampen mellom Stoltenberg og Jagland var smertefull for alle parter. Forsmaken fikk vi på det stormfulle landsmøtet da Gro Harlem Brundtland trakk seg som partileder, og Jagland ble hennes etterfølger. Den lange seigpiningen av partiet startet imidlertid da Jagland avsatte sin egen regjering gjennom 36,9-ultimatumet i 1997, og fortsatte frem mot februar 2000, da Stoltenberg formelt ble partiets statsministerkandidat. Kort tid senere ble Stoltenberg sjef for en Ap-regjering, men det tok ytterligere to år før han også ble -partileder.

Gjennom alle disse årene var Jens Stoltenberg nummer to i partiet etter en leder som pressen jevnlig latterliggjorde, og som selv bidro til festen gjennom famlende ordvalg og katastrofale stunt av typen «Bongo fra Kongo». Mens dette pågikk, sendte dårlige meningsmålinger og valg partiet ned i den ene grøfta dypere enn den andre. Å parkere Jagland tidlig i denne prosessen burde vært barnemat for en så ressurssterk politiker som Jens Stoltenberg, mente svært mange. Men han gjorde det ikke.

– Jeg tror Stoltenberg var preget av at han ærlig og oppriktig ikke visste hva som var det beste å gjøre, sier en ekspert på ledelse.

– Noe av det han helt tydelig har lært siden den gang, er at han må ha et svar selv om han ikke har noe svar. Uansett hvor uforberedt han er på at en sak blir tatt opp, må en politiker på dette nivået svare som om dette er noe han har tenkt mye på.

Tryggere

I dag er usikkerheten som preget Stoltenberg i denne perioden som blåst vekk. Tilbake står en tryggere politiker med større evner til å være inkluderende – også i forhold til motstandere. Borte er mye av den arrogansen som kunne få ham til å begå syrlige ironiseringer i offentlige debatter, eller slenge på røret til en journalist fordi han ikke gadd svare på et spørsmål han ikke likte.

– Han viser en langt mer avslappet holdning enn før. Han var mye mer aggressiv og pågående tidligere. Nå avvæpner han folk på en mer elegant måte, han har lært seg å virke mer behersket både i forsamlinger og på fjernsyn. Men dette har han selvsagt fått hjelp til, akkurat som Gro Harlem Brundtland i sin tid fikk hjelp til å tøyle sitt temperament. Du ser hva som skjer når rådgiverne ikke har vært på banen. Da opplever du at en person som Monica Kristensen Solås bryter sammen på direktesendt fjernsyn.

– Stoltenberg utstråler større lederevner nå enn tidligere, fastslår en professor innen ledelsesfaget.

– Valgkampen var et krevende salgsprosjekt. Han snakket om et par store saker hele tiden, og gjennomførte øvelsene til svært gode stilkarakterer. Det skal ikke stor fantasi til for å forstå at han hadde en meget krevende jobb som staurbærer, for å bruke Per Bortens ord, all den stund både Ap, SV og Sp lå i stabelen. Den store testen får han de neste fire årene, når han ikke bare skal selge, men også produsere resultater. Han har egentlig ikke fått testet alle egenskapene sine så langt. Han har gode analytiske evner, han er saklig veldig flink, og alt burde gå bra hvis han er sterk nok inni seg til å stå hele løpet ut.

Mange er likevel redd for at Stoltenberg fortsatt ikke er presis nok i ledelse på tvers av konflikter, mener professoren.

– Konflikthåndtering har vært svakheten hans før, og selv husker jeg godt den tiden han satt i Oslo Arbeiderparti med en partisekretær som hørte hjemme blant kommunistene. Han var preget av at han var redd for å gjøre upopulære ting, akkurat som han senere var det i sin første regjering. Nå får han bruk for det som var Bondeviks fremste egenskap, evnen til å coache ulike synspunkter sammen til en fungerende helhet. Han må bare passe seg for å bli sett på som en administrator uten politiske visjoner, slik Bondevik etter hvert ble.

Tidenes comeback

Andre bruker betydelig sterkere ord enn «god stil» når de skal beskrive Jens Stoltenbergs innsats i årets valgkamp. En erfaren politisk kommentator beskriver valgseieren i høst som det største politiske comeback i Norge i nyere tid.

– Arbeiderpartiet var på et historisk lavmål etter 2001-valget, og partiet var i ferd med å bli ødelagt. Snuoperasjonen har vært mulig gjennom Stoltenbergs lederegenskaper, og det er en større prestasjon enn hva jeg tror de fleste er klar over.

Når Stoltenberg først bestemte seg for å satse på samarbeidet med SV og Senterpartiet, gjorde han det helhjertet, påpeker journalisten.

– Han har veldig gode evner til å få folk til å jobbe sammen, han forliker motsetninger hele tiden. Kristin Halvorsen og Åslaug Haga skrøt veldig av Jens da Soria Moria-prosessen var over. Dette var ikke noe de sa fordi de syntes de måtte. Jeg fulgte forhandlingene tett selv, og jeg kan bekrefte at Stoltenberg var akkurat så sentral som de to ga uttrykk for.

– Jens Stoltenberg har alltid vært god i kommunikasjon på tomannshånd, på partimøter, i alle situasjoner hvor han opptrer «live», sier en annen politisk journalist.

– Et viktig trekk ved den siste valgkampen var at han i tillegg var god på kommunikasjon gjennom mediene mot velgerne. Han var betydelig bedre på dette nå enn da han var statsminister sist, og betydelig bedre enn i valgkampen i 2001.

Foto Offisielt besøk i Pakistan nå i desember. Noen mener Stoltenberg har vært for lite synlig i høst, mens andre mener det har vært riktig av ham å ligge litt lavt en periode. Foto: B.K Bangash/Scanpix

Genetisk hyggelig

Jens Stoltenbergs kan være raus, åpen og inkluderende overfor medarbeidere, noe svært mange mener er hans aller sterkeste sider.

– Han tar folk mer med på råd enn noen annen leder jeg har arbeidet for. Han får deg til å føle at kontordøra alltid står åpen, det er bare å spasere inn, sier en av Arbeiderpartiets tidligere stortingsrepresentanter.

Jens Stoltenbergs sterke sider er genetiske, konstaterer andre. Som sin far har han en egen evne til å få en samtalepartner til å føle seg som det viktigste mennesket i verden. Både far og sønn er veldig gode sammen med enkeltmennesker. De er lyttende og positive, og utstråler respekt for andres meninger. Men å være arvelig belastet, kan noen ganger være en faktisk belastning.

– Jeg tror det har tatt tid for Jens å finne sin rolle som sønn av en så komplett person som Thorvald, mener en kjent lederutvelger.

– Thorvald Stoltenberg har et så stort overskudd og er så trygg på seg selv, at han ikke er en hvilken som helst far å ha. Jeg tror Jens har måttet gå en ekstra liten runde for selv å bli så komplett som han nå fremstår.

Den samme lederutvelgeren kjenner Thorvald Stoltenberg fra Røde Kors. Junior derimot, har han bare truffet en gang.

– Jeg stoppet Jens på gaten en gang, med det påskuddet at jeg kjente hans far. Vi ble stående og prate i ti minutter. Det slo meg at junior følte seg komfortabel med å prate med en ukjent som praiet ham på gaten, akkurat slik senior gjør. Hadde jeg vært en tigger på Karl Johan, tror jeg at Jens hadde stoppet for å snakke med meg da også. Denne tryggheten er en kvalitet det ikke virket som om han hadde i samme grad for noen år siden.

Toppsjefen-score - Jens Stoltenberg

  • Oppnår gode resultater over tid: 7,0

  • I stand til å gjennomføre omstillinger: 6,0

  • Nytenkende, kreativ, pådriver for innovasjon: 7,0

  • Kommuniserer tydelig, gjør seg strategisk forstått internt: 7,5

  • Er besluttsom, kan bruke makt om nødvendig: 6,5

  • Løser konflikter på en konstruktiv måte: 6,5

  • Skaper motivasjon, innsatsvilje og lagånd. Får det beste ut av medarbeiderne sine: 7,5

  • Bidrar til å gi organisasjonen et positivt omdømme i offentligheten: 8,0

  • Har høy integritet, etisk bevissthet, er verdiorientert: 8,0

  • Har sosial teft, et realistisk selvbilde, inviterer til nærhet, forstår seg på mennesker og kommer godt ut av det med de fleste: 9,0

  • Antall poeng totalt (av 100 mulige): 73,0

General uten styring?

Mange av dem Ukeavisen Ledelse har snakket med, har merket seg at sjefen for Stoltenberg-II-regjeringen ikke har grepet inn offentlig i forhold til de mange avvikende utspillene som er kommet fra ulike politikere tilknyttet det rødgrønne samarbeidet. Det har variert fra offentlig uenighet mellom regjeringsmedlemmer om hva EUs tjenestedirektiv betyr i praksis for Norge, og til SVs gatedemonstrasjoner rettet mot utenrikspolitikken til den regjeringen de selv er med i. Men ikke alle trekker de samme konklusjonene.

– Han overlater tydelig til Halvorsen og Haga å holde kustus i egne rekker. Jeg tror det er smart, så lenge de sprikende utspillene kan ses på som begynnervanskeligheter. Skjer det samme om et år, vil vi nok se en annen reaksjon fra sjefen. Det er neppe uklokt av ham å ha riset liggende ubrukt bak speilet en tid, for da smeller det desto høyere den dagen han velger å ta det frem, mener en samfunnsforsker.

– Det har vært en anklage mot ham i høst at han har vært for usynlig, og at Jonas Gahr Støre er den som har profilert regjeringen mest. Jeg tror dette har vært lurt. Jeg tror Stoltenberg bevisst har gitt folk en pause. Det ble så mye Jens i valgkampen at jeg tror det har vært riktig av ham å ligge litt lavt en periode, istemmer en politisk journalist.

Dette er en oppfatning ikke alle deler. En lederrekrutterer sier at han oppfatter Stoltenbergs «sprikende staur» som et begynnende strukturproblem.

– Det er mulig han ikke har våget å markere seg med den tyngden og besluttsomheten som han burde. Det han da risikerer, er at regjeringen etablerer en bedriftskultur som aksepterer offentlig uenighet. Her ser det ut som om vi har en situasjon hvor spillereglene enten ikke er avklart, eller ikke er kommunisert. Begge deler er ille, for det er viktig at en leder i en ny situasjon forteller veldig tidlig hvilke regler som gjelder.

Lederutvelgeren ser dette som et tegn på at de tre partiene har vært så fokuserte på samarbeid om felles standpunkter at de har ikke tatt den organisasjonsmessige utfordringen like alvorlig. – Jeg sitter nå med inntrykk av at Jens Stoltenberg ikke har kontroll. Du kan jo vise meg den konsernlederen i en stor bedrift som ville godtatt at divisjonssjefene løp på fri eksos, hver for seg, og i alle retninger.

Det siste synet deles, kanskje ikke så forbausende, av politikere med føttene i den forrige regjeringens leir.

– Han skyr konflikter, derfor er han tilbakeholden med å ta kommando. Det blir som om sersjantene skulle ta kommandoen over hver sin tropp, mens generalen marsjerte i front uten å se hva som skjedde bak ham. Du får ingen sterk hær hvis du tillater en slik taktikk, mener den nylig avgåtte stortingsrepresentanten.

En annen måte å se den samme situasjonen på, er å tolke det dit at generalen er nøye med å velge hvilke kamper han skal kjempe internt.

– Dette vil endre seg når de virkelig viktige sakene kommer på banen. Han vil nok la SV bestemme over barnehagene, men han vil ikke la dem få herje like fritt med Barentshavet, fastslår en samfunnsviter med ettertrykk.

Les mer:

Magne Lerø kommenterer Jens Stoltenberg som toppsjef: Med teft for det gode omdømmet

Foto
Fornøyde regjeringsforhandlere tidligere i høst. Både Kristin Halvorsen og Åslaug Haga skrøt veldig av Jens Stoltenberg da Soria Moria-prosessen var over. Foto: Jarl Fr. Erichsen/Scanpix

Lytter til partiet

Det er bred enighet om at Jens Stoltenberg ikke er en partileder som presser igjennom sine synspunkter på tvers av stemningene i partiet.

– Han lytter til partiorganisasjonen, og det må han selvsagt, for med to andre partier i regjeringen er det desto viktigere å ha ryggdekningen for de kompromissene han selvsagt vil måtte inngå, sier en samfunnsforsker.

Foll som har fulgt ham tett over noen år mener å vite at han ikke var like flink til å ta signaler første gang han var statsminister. Da prøvde han å selge «fornyelsen av Norge» som prosjekt. Det er noe Tony Blair har klart i Storbritannia, men som aldri har slått til i samme grad her til lands.

– Jeg tror Arbeiderpartiets forsøk på å modernisere offentlig sektor grodde frem fra en mindre krets. Det var ikke noe som hele partiet sto bak, og jeg tror ikke Stoltenberg selv fanget opp signalene fra resten av partiapparatet i den grad han burde.

– Onde tunger har tidligere hevdet at Jens Stoltenberg velger sine rådgivere blant de medlemmene av Arbeiderpartiet som ligner mest på Jens Stoltenberg?

– Det er i så fall en kritikk det ser ut som om han har lyttet til. «Direktørvennene», enten det var Siri Bjerke eller Grete Faremo eller andre som noen mente satt i «ventestillinger» i næringslivet, fikk jo ikke plass i regjeringen. Jonas Gahr Støre ble den eneste fra det sjiktet som fikk en ministerpost, og ham er det ikke så mange som er misfornøyd med. Stoltenberg er åpenbart mer opptatt av å lytte til hele partiet nå, og derfor tror jeg at hans nærmeste statsråder og rådgivere har mindre direkte innflytelse enn hva utenforstående tror.

Resultatet er en regjering som er valgt ganske tradisjonelt. Borte er ikke bare de «gamle vennene», men også de store overraskelsene, slik Anne Holt og senere Victor Norman var det. Og når det kommer en litt uventet statsråd uten røtter i rikspolitikken, som Anne Grete Strøm-Erichsen, så dreier det seg likevel om et erfarent menneske med lang og solid politisk fartstid.

En politisk kollega som uttalte seg om Stoltenberg forrige gang vi skrev om ham i toppsjef-sammenheng, karakteriserte ham som «en så dårlig skuespiller at alle så det på lang avstand, og særlig når han opptrådte på fjernsyn». Hvis den karakteristikken stemmer, er det kanskje ikke så rart at han fremstår som tryggere og stødigere i dagens situasjon, hvor han har både et parti, en koalisjon og en valgseier i ryggen.

Powered by Labrador CMS