Jan Ketil Arnulf: Utdanningen er døende, leve dannelsen!

Jan Ketil Arnulf er professor ved Forsvarets Høyskole og Handelshøyskolen BI.

SYNSPUNKT. Selvhjelpsboka er i alle fall død: Innføringsnivået i de aller fleste fag og ferdigheter dekkes best av språkroboter, YouTube-videoer og andre fritt tilgjengelige nettressurser.

Nylig gikk jeg gjennom 110 fagfellevurderte forskningsartikler om bruk av kunstig intelligens (KI) i psykoterapi for å snakke om temaet i et kurs. Så langt er fasiten at KI kan tilby mye nyttig, lett tilgjengelig og god hjelp, selv om det er et stykke igjen til ekspertisen. Språkrobotene kan gi gode, faktabaserte råd som overgår generelle innføringsbøker.

Det er fortsatt mange som klamrer seg til «alt det KI ikke kan», og ler manisk av alle feilene de greier å klemme ut av ChatGPT eller Claude. Men katten er ute av sekken. Studenter og elever har skjønt det. De sier rett ut at de ikke lenger oppfatter skolen som en kilde til kunnskap. Skolene er bare en kilde til vitnemål og diplomer. Kunnskapen er lett tilgjengelig på nettet, og ikke bare det: Pedagogikken er bedre på nettet. Du får svar på det akkurat du lurer på, på akkurat den måten du trenger svaret.

Men ekspertisen trengs

Ekspertise, derimot, lever i beste velgående. Studenter, lærere, arbeidsgivere og arbeidstakere trenger den ekspertisen som kommer etter slitsom kamp med begynnernivået. Så hvordan bygger vi ekspertise dersom innføringskurset og nybegynnerfasen er i rask endring?

Dette spørsmålet er ikke abstrakt eller hypotetisk. Aneesh Raman, en analytiker fra LinkedIn, sier at de allerede ser at nybegynner-jobbene driver og forsvinner fordi arbeidsgivere kan bruke KI til svært mange av de jobbene som nybegynnere gjør. Jeg har hørt spesialister i medisin og jus klage over at assistentleger og advokatfullmektiger gjør det dårligere enn språkrobotene. Robotene er dessuten billigere og jobber døgnet rundt. Dette er en trussel for skoler og lærlinger i dagens situasjon, for hvor skal erfaringen komme fra hvis arbeidsgivere og brukere ikke vil betale for arbeidskraften til nybegynnerne?

Samtidig skal vi være glade for mulighetene det gir folk. Kvalifisert rådgivning kommer nærmere de som trenger rådene mest – pasienter, klienter og ikke minst studenter. Sanseproblemer, dysleksi og ADHD er mindre hindringer i utdanning enn før, fordi teknologiske hjelpemidler til avansert tankearbeid flater ut konkurransen, med mindre noen forbyr digitale hjelpemidler i skolen.

Utvidet mentalitet

Svaret på dette er verken å demonisere teknologien eller gi opp og late som om den ikke finnes. I stedet må vi forstå fenomenet som Andy Clark kaller «utvidet mentalitet», eller på engelsk, «extended mind»: Etter at vi oppfant skriveverktøy, har mennesket aldri tenkt med hjernen alene. Menneskets hjerne har ikke tenkt i «naturtilstand» på minst 7000 år, vi må bare forstå det. Vi tenker med kulturelle og teknologiske tankeverktøy. Dette er ikke annerledes.

Problemet er bare at vi fram til nå har lastet ned våre tankeverktøy gjennom en prosess vi har kalt «utdanning», ofte på bekostning av «dannelse». Vi har tatt for gitt at all tidlig aktivitet i et fag er ensbetydende med å programmere hjernen mens man prøver å skjønne jobben. Denne opplæringsfasen har vært nødvendig, og vi har ikke skilt mellom å gjøre nybegynnerarbeidet og den dybdelæringen som finner sted mens man driver med det.

Hvor mye er klokken?

Mitt favorittspørsmål for tiden er «hvor mye er klokken»? Den som greier å svare på det vil, uten å skjønne det selv, gjøre bruk av sumerisk matematikk etablert for 5000 år siden. Denne matematikken, som var basert på et 60-tallssystem, var perfekt for å gjøre planetenes baner, og dermed tiden, om til en geometrisk beregningsmodell. Det er vanvittig komplisert, men folk flest tenker aldri over hvorfor det er 24 timer à 60 minutter à 60 sekunder i døgnet. De er fornøyde med å rekke fram på jobben i tide.

Det ville sikkert vært noen sumeriske matematikere som hadde ristet vantro på hodet over at barn og unge går rundt med en dings på armen og roper klokkeslett til hverandre som om det var opplagt. De har jo ikke satt seg inn i den dypere mystikken i universet? Men det går altså an og ingen lurer på det, selv ikke etter at urmakerne ble en truet art.

Mentale modeller

Det er akkurat i denne sonen vi må begynne å re-orientere oss. Vi må begynne å skjønne vår egen mentale fungering for å forstå hvordan vi skal eksistere sammen med teknologien. Dette er en dannelsesreise, ikke et utdanningsprogram. Studenter og skoler må samarbeide om å utvikle mentale modeller for å forstå hva «utvidet mentalitet» betyr i praksis. De svarene vi ikke har, må vi finne. Skolene har ikke noe valg, de må tilby studentene å mestre teknologien.

Dette betyr ikke nødvendigvis at all læring skal være digital. Jo mer teknologien ivaretar seg selv, jo mer bør fokuset være på menneskene. Det har vi kanskje godt av?