Portrettet: Jacob Lund - Vår mann i Torino

Kommunikasjonsverktøy. Det er hva dette handler om. .
Han hadde sagt ordet for femte gang denne ettermiddagen. Jacob Lund messet om DnB NORs engasjement i idrett og kultur med nær 100 årlige millioner kroner. Sponsorsjefen gestikulerte ivrig, lovpriste arbeidsplassen - her var store ord. Det var på tide å bringe ham ut av fatning.

- Så si meg, Lund. Hvilket forhold har du til muskelkjempen Torkel Ravndal?

- …(Stillhet)

- Lund?

- Å, fy faen… Pfff. Kor faen…Pfff. Kem i helvete…?

Mange kronor: Idrettspamper i den vestlige verden har det gjerne med å framstå som middelaldrende, overvektige, kjederøykende og generelt usunne menn. Jacob Lund er intet unntak. Som idrettsobjekt ville han nærmest ha vært usponselig. Men det er muligens Lunds minste bekymring. Nå er det olympiske leker i Torino som kretser i hodet på ham. Et stevne som arrangeres hvert fjerde år verden over til idrettens fremme. Fritt som det jo er for kommersielt press skal de 16 dagene fylle de idrettsglade ungdommene med hellensk ånd. Som DnB NORs meget profilerte sponsorsjef klarer Lund likevel å skvise seg inn med et par merkantile budskap. Han skal holde hoff midt i matfatet, i en innleid villa minutter fra de viktigste arenaene. Ikke det at Jacob Lund er usynlig resten av året. Finansselskapet er blant de største aktørene på det norske markedet, med de nevnte 70 millioner sponsorkroner til idretten hvert år, og 30 millioner til kultur. Jærbuen/bergenseren Jacob Lund har siden 1992 bygd opp denne delen av virksomheten først via Vital, og siden 1997 som sponsorguru for hele DnB NOR-konsernet.

Med sin betydelige portefølje, enorme bekjentskapskrets og genuine interesse er han blitt en sentral maktperson for de som vil opp og fram i idrett og kultur. Selvfølgelig hater han denne benevnelsen selv. «Jeg har ikke makt, men innflytelse.» Ja, ja, ja. Han er på fornavn med de fleste, landslagstrenere avbryter treningene for å hilse på ham - og han har så mange reisedøgn i året, at det er tett på at hans tålmodige kone håndhilser og presenterer seg ved navn hver gang de møtes.

Nå er det norske landskapet også blitt for lite. Nylig ble det kjent at konsernet skal sponse svenskenes absolutte yndlinger, Tre Kronor. Ishockeylandslaget, for uinnvidde. Her skal det ifølge VG pøses inn 20-25 millioner kroner de neste fire årene.

- Den absolutt største, enkeltstående avtalen jeg har vært med på, sier Lund.

- En egen glede for en nordmenn å rappe svenskenes nasjonalhelter?

- Det er jo det. Jeg vil ikke si rappe. Men det gir en glede å lande såpass kompliserte sponsoravtaler i et annet land. Det er ikke hverdagskost at en norsk bedrift går inn i et annet land og tar så omfattende sponsorater. Dette gjør vi for at vi har tenkt å gjøre Sverige til vårt nye hjemmemarked på sikt. Vi har allerede 200 ansatte der borte. Og så er jo dette nasjonalhelligdommen til Sverige. Jeg tror de fleste nordmenn skjønner hvor stort hockey er i Sverige. Det er en slags blanding av skiskytterlandslaget, fotballandslaget og håndballandslaget i Norge.

- Men hvordan kan man like ishockey? Jeg mener, det er jo helt umulig å se ballen.

- Det sitter jo en million svensker og ser på hver eneste kamp. Og selv om pucken - det heter puck - går fort, så er det veldig spennende å følge spillet. Det er fart, mye dramaturgi og ekstremt mye action. I Norge har vi aldri fått dette til, ikke på langt nær fått samme status. Jeg hørte en replikk under forhandlingene: «dette er den eneste idretten nordmenn unner svensker å vinne i». Fordi de utgjør ingen trussel for oss.

- Det kommer til å stå DnB NOR på 108 kvadratcentimeter på brystet, sier Lund stolt.

- Blir det plass til kongens kroner da?

- De kommer til å stå rett under. Og så hele ryggen da, hele ryggflata 50 x 20 centimeter. Det blir stort.

Laks & lus: I idretten er DnB NOR sponsor for friidrettslandslaget generelt og spydkasteren Andreas Thorkildsen spesielt. Underbrukene Vital har skilandslaget, Postbanken fotballandslaget og Cresco skilandslaget.

- Dermed har vi fire av de største publikumsidrettene i Norge, sier Lund.

- Men hvordan er den praktiske virkningen av sponsing? Blir TV-seeren etter et OL-gull så oppglødd, at han går inn rett på nettet og bestiller livsforsikring fra Vital?

- Ikke akkurat slik. Vi ser på sponsing som et kommunikasjonsverktøy. Vi får kommunisert en samfunnsaktørrolle ut over det rent kommersielle ved å være deltaker i det beste som finnes av norsk idrett. Og kultur. Vi er tunge der også. Ibsen-året, Nationaltheatret, Operaen, Riksteatret, Den Nationale Scene - you name it. Vi tar med kunder og ansatte på arrangementer. Hele tida måler vi effekten. Våre målinger fra skiskyttersatsningen viste at vi måtte ha betalt rundt 22 millioner for å få en eksponering vi har betalt ti for. Og da får du ikke engang innholdet i merkevaren. Bare logoen. Vi ser på dette som en omdømmebygging.

Alle markedsanalyser viser at folk velger en merkevare ut i fra hva de oppfatter som positivt. Hvis du står i en fiskebutikk i Bergen og skal ta en laks fra Hallvard Lerøy, og det ligger en annen laks fra Ole Olsen Laks & Lus - så kan det hende at laksen fra Olsen er bedre, men du assosierer den andre med noe positivt. Og da er det ikke noe tvil om hva du velger. Det er dette vi gjør.

Skiskytterne er og blir Jacob Lunds spesielle hjertebarn. Dag Vidar Hanstad har i boka «Fullt hus» beskrevet hvordan Lund og Vital i midten av 90-tallet kom inn i idretten da den var på sitt mest febersyke. Talentene var ikke å få øye på, de som gikk for Norge imponerte ingen og grenen hadde «all time low rating» på TV. Vital sikret seg de første sponsekontraktene etter Lillehammer-OL, til hva mange i dag vil karakterisere som en røverpris. Totalrammen på fireårsavtalen ble forhandlet ned til 2,5 millioner kroner. Men da lå det en gulrot for løperne som het Nagano, der en gullmedalje i olympiaden ville gi 100.000 i sponsorbonus, og 50.000 og 25.000 for de neste trinnene ned. Senere er avtalen blitt reforhandlet flere ganger. Etter Nagano ble det en ny fireårsavtale, denne gang skrudd opp til 13 millioner kroner - og i 2004 inngikk Vital og skiskytterforbundet en avtale fram til 2010 - med en totalverdi på 64 millioner kroner.

- Hemmeligheten bak din suksess er altså å ta folk når de ligger nede?

- Det der er det mange som har lurt på. Det er altså slik ... Jeg følger veldig godt med på idretten. Og kanskje har jeg litt intuisjon. Og sjefer som har trodd på meg. Etter Lillehammer fulgte jeg veldig godt med. Bak de gamle og umotiverte løperne så jeg de unge og sultne i startgropa. Jeg møtte Ole Einar og Liv Grethe som 18-åringer, Frode Andersen som 19-åring, Hallvard Hanevold som 22-åring. Der så jeg noe.

- Du grep fatt i dem før de ble modne og fikk vett til å tenke?

- Du kan se det i øynene deres at de kommer til å bli gode. Merker det på hele utstrålingen. Se på Trine Hattestad, Vebjørn Rodal. Måten de kommuniserer til deg på. De vil bli best. De kommuniserer gjennom blikket: «Jeg gir meg ikke før jeg blir best!»

- He! Nå kom jeg på en liten historie. For få år siden var det to beachvolleyjenter som aldri fikk tak i meg. Nina Håkedal og Ingrid Tørn. De hadde mast og mast, lagt inn melding på melding. Jeg hadde mye annet å gjøre og ikke svart. Så tropper de bare opp på Bristol hvor jeg sitter i middag, og de framfører sitt ærend. Da jeg gikk fra den middagen tenkte jeg: «fyttirakkern, for en innstilling. Disse kommer langt». Den gang var de urangerte, altså dårligere enn de 200 beste i verden. Men de ville bli best og ba om midler for å bli det. Første året var de på noen-og-trettiende plass, året etter på par-og-tjuende plass og i år er de nummer 12. Jeg tror de blir olympiske mestre i Beijing i 2008, sier Jacob Lund og glimter lurt.

- Det er innstillingen det kommer an på.

Nettverket: Det er for øvrig ingen sensasjon at Jacob Lund sitter på Bristol. Når han ikke er hjemme hos kone og to barn i Skien/Bergen hvor han bor, eller er ute på reise - er Hotell Bristol i Oslo hjemmebane. Her holder han også hoff flere ganger i uka. Middagsklubben teller ulike medlemmer som Fridtjof Wilborn, Ellen Horn, Kjell Kristian Rike, Bente Erichsen, Per Ravn Omdal, pluss, pluss, pluss fra idrett og kultur.

- Det er riktig at disse er innom fra tid til annen og spiser middag sammen med meg. Og mange andre. Dessverre er det som oftest jeg som blir sittende igjen med regningen.

- Nettverksarbeid synes å væ …

- Jo da, nettverket bruker jeg nok når det er nødvendig. Slike middager er viktige for dynamikken i min jobb. Men jeg skjønner hvor du vil. Du tenker på det der med makt, ikke sant?

- Gjør nok det.

- Æh, det er ikke så mye å snakke om, synes jeg. Det er ikke et begrep jeg vil være assosiert med. Det er nok mange som ønsker kommentarene mine, eller våre. Men jeg bruker alltid engasjementet til konsernets beste. Jeg utøver aldri makt på vegne av meg selv.

Jacob Lund tenker da kanskje på den natta på hotellet Vier Brunnen Hof i Anterselva i 1996? Da han ble sittende til morgengry med Anders Besseberg, lederen for det internasjonale skiskytterforbundet og NRKs Kjell Kristian Rike for å stake ut kursen videre for deres hjertebarn.

- Ja, den historien der, ja. Jo da, vi satt der - og det ble drukket mer enn et glass rødvin, for å si det slik. Vi ble sittende for å diskutere utviklingen av idretten. Det var en fantastisk natt, hvor vi snakket om hva som skulle til for å få seerne tilbake til skjermen igjen. Der og da tegnet vi ned, på serviett, de første skissene som etter hvert ble til fellesstarten i skiskyting. Det var en del promille involvert, men Besseberg tok i alle fall notatene med seg videre. Etter prøve-OL i Nagano mellomlandet flyet i Novosibirsk i Sibir. Der prøvde de ut fellesstarten for første gang.

- På flyplassen?

- Nei, det ble arrangert et showrenn i byen. Og det fungerte som faen. I år er det OL-øvelse for første gang. Men den kombinasjonen i Anterselva i 96 var heldig. Der var Rike med kreativiteten sin, jeg med pengene og Besseberg med makta til å gjennomføre ideene.

- Får du mange gode ideer i fylla?

- Jeg går ikke på fylla. Livet mitt er sosialt, men fyll er det ikke. Ikke i nærheten av. Men den kvelden husker jeg som veldig spesiell. Det er ikke mulig å kombinere denne jobben med fyll.

- Det går også rykter om at du har tatt deg av vanvittig mange barregninger for det norske pressekorpset opp gjennom årene?

- Noen. Det er fordi journalister generelt er altfor dårlig betalt, sier Lund og buldrer ut ei latterkule.

- De burde hatt mer ferie og høyere lønn.

- Men hvorfor hadde dere en journalist på lønningslista for å følge skiskytterne på midten av 90-tallet?

- Dette trodde jeg var glemt. Men det er helt korrekt. Etter Lillehammer i 94 var det ikke noen medieinteresse rundt skiskyting. Vi fikk tak i en lidenskapelig interessert journalist, for overhodet å få noe omtale. Han leverte maskinskrevne saker sendt på faks til løpernes lokalaviser, sier Lund og rister på hodet. Lar oss forstå at vi her er inne i de dystreste tidene i norsk skiskytterhistorie.

- Men når det gjelder det etiske ved dette, mener jeg at det er opp til hver enkelt journalist å vurdere hvor grensen går. Jeg har mitt eget etiske regelverk å forholde meg til.

Med Ravndal i hælene:

- Du som har så mye makt. Kan ikke du få gjort noe med snørret til Ole Einar Bjørndalen? Det ligger jo klistret over hele ansiktet hans etter hver eneste målpassering. Mannen ser jo ikke ut.

- Nei, men det gjør ikke jeg heller. Det utrolige skjedde etter sprintseieren i Salt Lake City at Ole Einar kom rett bort til meg etter målpassering, for å gi meg en klem. Da var det mye snørr. Han tørket alt over på skuldrene mine. Den jakken har jeg aldri vasket.

- Den henger på desinfiseringsrommet ennå?

- Den er ei jakke jeg alltid skal ta vare på.

- Men slike snørrmengder er da dårlig PR?

- Det er ikke dårlig PR at folk yter sitt ytterste. Det er ikke alle som ser like godt ut når de passerer mål. Verken journalister, jeg eller andre.

- Ligger det en slags protest mot toppidretten i å være i så dårlig form som du er?

- Jeg har aldri vært overtrent. Jeg har heller aldri vært sjuk og aldri vært skadet. Det er noen rare menneskelige greier i at jo mer du trener, jo mer sjuk blir du. Så jeg har valgt å holde meg skadefri og sykdomsfri. Og da har jeg holdt treningsgrunnlaget på et moderat nivå. Men det tar jo jævla lang tid å bygge opp en kropp som min. Dessuten er det veldig dyrt.

- Hvilket forhold har du til Torkel Ravndal?

Det er her lufta går ut av Jacob Lund. En stripe av skrekk ruller over ansiktet, slik det bare kan gjøre hos folk som har hatt verdens sterkeste mann etter seg.

For å ta det fra begynnelsen: Den nå avdøde Torkel Ravndal var på 60-70- og 80-tallet en muskelentertainer i den tyngste vektklassen. Av den typen som kunne løfte biler, små låver, ti barn om gangen og paller med murstein. Han var så fysisk rik, at når han sto og spente brystkassa si, kunne du sette et glass med øl oppå. Dette reiste Torkel Ravndal Norden rundt for å vise fram. Og det var dette Jacob Lund utfordret, aldeles ufrivillig. Vi lar resten av historien komme fra primærkilden.

- På Vigrestad på Jæren var det et aktivt vektløftermilje. Selv var jeg aldri noe kjempetalent. Men jeg deltok mye i organiseringsarbeid. Tidlig på året i 1972 arrangerte vi et kvalifiseringsstevne til OL i München. Jeg var stevneleder og fikk en telefon fra Rogalands Avis, som lurte på om det var riktig at Torkel Ravndal skulle være med. På samme tid var nemlig Ravndal på Jæren-turné i et slikt hallelujatelt, sammen med fakiren Samson og en dansk stripperske.

- Nå var det slik at Ravndal hadde leid lokaler av oss året før, uten å gjøre opp for seg. Jeg var totalt uten medieerfaring på den tida. Derfor sa jeg rett ut da avisa spurte, at nei, vi tåler ikke trynet på Ravndal her. Dessuten er han bare en showmann og på ingen måte kvalifisert til å delta. Så våkner jeg neste dag til følgende førsteside i Rogalands Avis: «Jacob Lund sier: Vi tåler ikke trynet på Ravndal og Samson».

- Ravndal var lynende forbanna. Og han begynte å lete etter meg. Først dukket han opp under forestillingen til Sirkus Løewe for å se om jeg var der. Så tok han baksiden av sine showplakater og skrev: «Jacob Lund - wanted dead or alive. Kontakt Torkel Ravndal.» Disse kjørte han rundt om på Jæren med, og hengte opp på lyktestolper. En kamerat av meg kjørte bak og tok dem ned. Så dukket han opp hos mor og far. Men jeg hadde fått tips på forhånd og hadde kommet meg unna.

- Hvor var du?

- Jeg lå gjemt hos en kamerat. Ingen visste hvor jeg var. Jeg var så redd at jeg visste knapt hvor jeg var selv. I tre-fire dager var jeg oppe på loftet der, og bevegde meg rundt med den ytterste forsiktighet. Han fikk aldri tak i meg. Men vi snakket heller aldri sammen siden, sier Lund og puster ut.

Lonely rider: Men bortsett fra rasende muskelmenn var det lite underholdning på Jæren da Jacob Lund vokste opp der.

- Vigrestad var et veldig polarisert samfunn på den tida. Enten så gikk du på klubbhuset og drakk brennevin, eller så gikk du på bedehuset og drakk altervin.

- Hvor store var sjansene for at du kunne ha vært evangelist i dag?

- Veldig små. Men jeg gikk i samme klasse som Enevald Flåten (forstander i Livets Ord i Bergen. Ble frelst en dag han sto og støvsugde, sier historien. Red.anm).

- Jeg husker Enevald på en positiv måte. Men vi har ikke vært i nærheten av meninger eller tankemåte siden. Jeg må si jeg var og er skeptisk til mye av det jeg så på Jæren av gudstroen. Det var mye fanatisme og oppgitthet. Selv hadde jeg den utfordring at far var en profilert ordfører. Det var vanskelig å balansere i dette miljøet. Så jeg ble litt sånn «lonely rider» og stakk til Giskehallen på Sandnes helt for meg selv på lørdagskvelden. Der var det et litt annet miljø enn jærfylla, og der trivdes jeg.

Lund flyttet til Bergen som 17-åring, som kan være noe av forklaringen på hans merkverdige dialekt i dag. Det er en slags Vestlands-cocktail, som blandet med tempo, engasjert stemmebruk og en diksjon ubrukelig for radio, samlet kommer ut som en geysir av et kommunikasjonsverktøy.

Før Vital/DnB jobbet Lund som informasjonssjef i Bergen Lysverker. Men opprinnelig er han utdannet til historiker.

- Hva ville historikeren Jacob Lund sagt om Jacob Lund?

- Forhåpentligvis at han ga en del tilbake. Da jeg begynte med denne virksomheten, ble sponsing oppfattet som penger ut av vinduet. Noe som sjefen liker å leke seg med. Det ble oppfattet som halvlugubert. Ikke minst var de tradisjonelle reklamebyråene opptatt av å stigmatisere sponsing. Jeg tror jeg er en av de som har vært med å profesjonalisere dette og satt sponsing i et kommunikasjonsmessig system. Nå er det blitt til en vekstnæring av en annen verden. Da vi begynte med dette i 1992 var den eneste sponsorstøtten 50.000 kroner til Bækkelaget idrettslag. Og nå er vi snart oppe på 100 millioner. Det betyr at jeg må ha gjort noe riktig.

- Men historikeren ville kanskje også sagt at det fantes sindigere jærbuer enn meg.