Chavistenes siste krampetrekninger?

Denne analysen ble publisert i mai 2017.

Det er ikke lett å ha oversikt over det som skjer i Venezuela for tiden. Det skjer daglige sammenstøt mellom politi og demonstranter. Bare i løpet av den siste uka er det meldt om rundt 40 drepte, fra begge sider. Noen er blitt drept under plyndring, andre mens de demonstrerer. Politiet skyter tåregassgranater rett inn i folkemengdene, stikk i strid med instruksen. En tidligere politimann, som sjøl har reist fra landet fordi han ble betraktet som illojal, forteller meg at politiet skal skyte i minst 45 graders vinkel oppover. Han er forferdet over brutaliteten som vises og det han får meldinger om fra venner og familie. Han er glad han er i Colombia nå.

Vold i gatene

Sjøl om det har vært brutale sammenstøt mellom politi og demonstranter også i tidligere år, er det nå strammet til. Heller ikke demonstranter skyr volden. Politi blir ofte møtt med steiner og molotovcocktails.

Både twitter og andre sosiale medier flommer over av rykter. Den fengslede opposisjonslederen Leopoldo Lopez skal ha blitt forgiftet i fengslet like før helga. Da hans kone og mor oppsøkte militærfengslet han skulle ha blitt overført til, fikk de ikke besøke ham. De fikk heller ikke snakke med ham. Lopez har vært isolert den siste måneden. Ingen var 100 prosent sikker på hans skjebne, sjøl om det er vist video av ham. Først søndag kveld etter 35 dager i uvisse kunne kona hans, Lilian Tintori, bekrefte at han var i livet og hadde det etter forholdene bra.

Samtidig ryktes det at president Nicolas Maduro er flyktet til Cuba.

Det er garantert ikke sant. Ikke ennå.

Imens fortsetter protestene.

Les mer:

• Tidligere minister frykter full borgerkrig
• Tusenvis av kvinner demonstrerte mot regjeringen

Askeladden inn fra venstre

Da Hugo Chavez først kom til makta i 1998 var Venezuela et land i dyp politisk og økonomisk krise. Landet, som er helt avhengig av olje, opplevde tidenes laveste oljepris som justert for inflasjon tilsvarer bare 17 dollar fatet i dag. Bruttonasjonalprodukt per innbygger tilsvarte det man hadde tidlig på 1960-tallet. Det hadde også vært to kuppforsøk tidligere på 90-tallet, et av dem sto Chavez sjøl for i 1992. Han ble løslatt i 1994, og kunne altså være med i presidentvalget fire år senere. Der ble han valgt med overbevisende 56 prosent av stemmene.

Hugo Chavez innebar noe nytt, for ikke bare Venezuela, men også for store deler av hele Latin-Amerika. Vanligvis velger man presidenter som tilhører den politiske eliten. I Venezuela hadde man tidligere skiftet litt mellom å kunne velge presidenter fra to forskjellige grupper.

Chavez kom imidlertid fra et helt annet sjikt av folket. Ikke fra de aller fattigste, likevel var bakgrunnen hans «uhørt» for de som var vant til å bestemme. I 1998 var det heller ikke mange som hadde lyst på politisk makt. Oppmøtet ved valget var også labert, med 63 prosent.

Få ga Chavez noen særlig sjanse til å bli sittende særlig lenge. Realiteten ville også innhente mannen som hadde fått kapteins grad i militæret og svermet litt for revolusjonshelter som Karl Marx, Lenin, Mao og ikke minst Simon Bolivar.

LES MER:

• Roar Nerdals analyse etter Chaves' død i 2013: Chavismen dør ikke med Chavez

Oljeoptimismen

Det er en ting som har større betydning enn alle verdens ideologier i Venezuela: Nemlig oljeprisen. Fra høsten 1998 til høsten 2000 mer enn fordoblet den seg. Da den sank fram mot 2002, ble Chavez styrtet ved et kupp. Det varte bare to dager før Chavez igjen satt på tronen. Også denne gang hadde Chavez flaks med oljeprisen. Fra 2002 til 2008 tredoblet den seg, og Chavez vant valg etter valg. Samtidig strømmet pengene ut fortere enn de ble tjent. Mye av dette gikk til forskjellige sosiale programmer, som helse og skole. Men inflasjonen var faretruende høy, også sammenlignet med andre land i Latin-Amerika.

På grunn av disse programmene og en stadig mer offensiv kritikk mot USA, ble Chavez venstresidenes kjæledegge. Ikke bare i Latin-Amerika, men også for deler av venstresiden i Europa, og ikke minst i Norge.

Sør-Amerika var på 1960 og 1970-tallet styrt av USA-støttede militærdiktaturer. Unntaket var Venezuela. Etter militærdiktaturene kom nyliberalistiske tankegods med privatiseringer som førte til at ulikhetene bare ble forverret på et kontinent der forskjellene allerede var størst i hele verden.

Først kom Chavez i Venezuela, deretter Lula da Silva i Brasil, før Evo Morales i Bolivia og Rafael Correa i Ecuador pluss venstreperonistene i Kirchner-paret (Nestor og Cristina) i Argentina og sosialdemokraten Michelle Bachelet i Chile.

Men det endte opp som en flau bris.

I Brasil og Argentina har høyresiden tatt over. Bachelet sliter i Chile. Men aller verst er det i Venezuela der flere mener at Nicolaz Maduro, mannen som tok over etter Chavez’ død i 2013, har innført et nytt diktatur.

Ikke bærekraftig

Ganske tidlig så man at Hugo Chavez hadde autoritære trekk. Likevel lot man seg forføre av retorikken og de tilsynelatende gode resultatene han oppnådde i fattigdomsbekjempelsen. En tidligere journalistkollega med lang fartstid i landet fortalte meg at han var enig i alt Chavez sa. Men uenig i alt det han gjorde.

Til tross for stigende oljepris, gikk oljeproduksjonen stadig ned. Det statlige oljeselskapet PDSVA ble tømt for kompetanse, mens bemanningen ble tilnærmet tredoblet. Stadig høyere inflasjon ble møtt av priskontrollerende tiltak som forverret prisstigningen. Privat virksomhet ble lagt ned. Importen økte.

Om man sjekker litt grundigere, var heller ikke fattigdomsbekjempelsen spesielt imponerende. Andre land i regionen som Brasil og Peru kunne vise minst like gode resultater. Til tross for at Venezuela altså sitter på noen av verdens største oljereserver og kunne fra naturens side ha vært et minst like rikt land som Norge.

Mens den gamle eliten i stor grad tok med sine formuer til Miami, oppstod en ny elite: Boliburguesia. Lederne i den bolivariske revolusjonen hadde overtatt palassene og SUV-ene. Og skal man tro amerikanske myndigheter og Interpol, har store deler av lederskapet i Venezuela fingrene langt nede i narkotika-fatet.

Økonomisk mareritt

Korrupsjonen er endeløs. Inflasjonen er hyper.

Og da oljeprisen stupte i 2014, endte det med mageplask. Plutselig hadde de ikke råd til å importere mat lenger. Gjennomsnittsvekten per venuzelianer skal ha falt flere kilo. Fattige venezuelanere er vant til å stå i kø. Nå står de i køer der det er nesten ingenting av basisvarer å kjøpe. Studier viser at fattigdommen nå er verre enn før chavistene kom til makta for snart 20 år siden.

Mange kjøper forklaringen om at alt skyldes oljeprisens fall. Men relativt sett er den i dag høyere enn den var i tiåret før Chavez kom til makten, og i skrivende stund 30 dollar mer enn da han vant valget i 1998 (justert for inflasjon).

Sovjet-styre?

I fjor ønsket folket å bruke sin konstitusjonelle rett til å be om nyvalg. Det skjedde etter at opposisjonen vant en klar seier i parlamentsvalget. Maduro, som har full kontroll over høyesterett og valgstyret, saboterte dette. I år skal det være regionsvalg. Neste år er det presidentvalg. Lite tyder på at den utøvende makt planlegger å gjennomføre dette.

Isteden planlegger Maduro å kalle inn til en grunnlovsforsamling. Ifølge dagens grunnlov, som Chavez fikk vedtatt i 1999, kan ikke dette skje før det er blitt holdt folkeavstemning først. Maduro mener at bare en ny grunnlov vil skape ro i landet. Nå er ikke detaljene kjent. Men Maduro har antydet at delegatene til en slik grunnlovsforsamling skal velges via representanter for arbeiderklassen, de forskjellige sosiale programmene, representanter for kooperativer og kollektiver og fra kommunene. Altså i stor grad fra de bastionene chavistene fortsatt kontrollerer. Dette minner om Lenins modell da han uttalte «all makt til sovjetene» for 100 år siden.

Folket protesterer og vil ha direktevalg av president nå.

Bankerott

Mens folk mangler mat og medisiner, sørger Venezuela for å holde kreditorene fra Wall Street på avstand. I finansmiljøet i USA veddes det også på om når landet går bankerott (default.)
Så langt har ikke Venezuela misset sine avdrag. Men det koster dem dyrt. Her har de pantet olje og andre aktiva til både kineserne og russerne.

Det statlige oljeselskapet PDSVA eier videreforedling- og bensinleverandøren Citgo i USA. Store deler av dette selskapet har de nylig pantsatt til russiske Rosneft. Feiler Venezuela i å betale tilbake dette, så kan altså russerne plutselig få innpass i et så strategisk viktig selskap for USAs infrastruktur.

Dette kan være med å forklare hvorfor Citgo sponset Donalds Trumps innsettelsessermoni med en halv million dollar og hvorfor de nå har hyret inn Trumps kampanjeleder for å drive PR for Venezuela i USA.

Fredelig løsning?

Men fins det en fredelig løsning for Venezuela?

Seniorforsker Davis Smilde ved Wola (Washington office of Latin-America) er blant dem som kjenner Venezuela fra innsiden og som vitenskapsmann. Han svarer slik når jeg spør ham:

– Det er vanskelig å forestille seg at dagens politiske ledelse i Venezuela bare lar seg overkjøre. Fra deres perspektiv har de alt å tape. Ikke bare makt, men også personlige formuer og til og med deres egen frihet. Det gjør situasjonen ekstra vanskelig. Flere i dagens politiske og ikke minst militære ledelse knyttes opp mot narkotikakriminalitet og andre alvorlige lovbrudd.

Smilde mener at ikke alt er helt håpløst. Han mener at dersom man fortsetter å stemme med føttene i gatene i Venezuela og samtidig møter et internasjonalt press, kan det føre til intern splittelse hos den styrende eliten. Et slik press og frykten for at de uansett ikke greier å beholde makten, kan altså tvinge Maduro & Co til forhandlingsbordet. Men det er vanskelig å tenke seg at de vil tillate nye valg og dermed gi fra seg makta uten at de får noe i motytelse. For eksempel at de ikke skal rettsforfølges verken i Venezuela eller internasjonalt.

– Det kan kanskje åpne opp politiske endringer som kan føre til økonomiske lettelser. Men å gjenoppbygge Venezuela vil uansett ta lang tid, sier Smilde.

I verste fall tror Smilde at Maduro gjennomfører den planlagte grunnlovsforsamlingen og innfører en korporativ leniniststat finansiert av oljen. Om Venezuela greier å dempe protestene innad og bli et mer stabilt land, kan i så tilfelle et hardt press fra USA føre til at andre land Latin-Amerika i ren solidaritet samler seg rundt Venezuela.

– Det er en reell mulighet. I så tilfelle kan Venezuela forbli et udemokratisk land i mange tiår framover, sier Smilde.

Intern splittelse?

Latin-Amerikaforsker Leiv Marsteintredet ved Universitetet i Oslo mener det ikke er sannsynlig at Maduro gir seg uten press og garantier.

– Regimet vil nok ha forhandlinger først, deretter valg. Opposisjonen ønsker valg først, sier han. Marsteintredet tror heller ikke det vil skje noen store endringer på maktforholdene før det eventuelt skjer en splittelse mellom regjeringen og de millitære, eller internt I voldsapparatet som består av politi, sikkerhetsstyrker og militære.

Fortsatt virker det som Maduro har kontroll over apparatet. Men det er kommet signaler om at enigheten er noe skjør. Riksadvokaten har uventet gått mot noen avgjørelser. Det er også kommet sterk kritikk fra aktører som tidligere var regnet som støttespillere for chavismen og Maduro.

– Symbolsk har dette betydning, men foreløpig er det ikke de rette folkene. Får militæret garantier mot senere represalier kan derimot mye skje. Ingen garantier er 100 prosent sikre. Dette vet selvsagt også mange i militæret, og gjør en overgang til demokratiske valg vanskelig. Internasjonalt press er også viktig, uten at jeg tror det gjør spesielt stort inntrykk på chavistene, sier Marsteintredet.

Roar Nerdal

Roar Nerdal er frilansjournalist og bosatt i Salvador i Brasil. Han har i 15 år skrevet om politikk og næringsliv i Latin-Amerika.

For 30 år siden sluttet han som arbeider ved ÅSV/Hydro. Han har fulgt Hydro tett som journalist i Brasil de siste 15 årene og besøkt Barcarena fem ganger.

Les mer fra Nerdal:

• Brasil er fortsatt i gjørma
• Chavistenes siste krampetrekninger
• Rio-OL – nesten klar for festen

---