Annonse

dreamstime_l_47108939.jpg

UTVALGSKRITIKK: Utviklingshemmede i Norge får ikke oppfylt de mest grunnleggende menneskerettighetene, er komklusjonen fra det såkalte Rettighetsutvalget i rapporten «På lik linje». Foto: Dreamstime.

Utvalg​Norge bryter menneskerettighetene

I oktober i fjor overleverte det såkalte Rettighetsutvalget under ledelse av rådmann i Drammen kommune, Osmund Kaldheim rapporten «NOU 2016: 17 – På lik linje» til barne- og familieminister Solveig Horne.

Rapporten går nøye igjennom situasjonen for utviklingshemmede i Norge, og konklusjonen er nådeløs dersom den skal oversettes fra «NOU'sk» til norsk:

Utviklingshemmede i Norge får ikke oppfylt de mest grunnleggende menneskerettighetene. De diskrimineres i sektor etter sektor – det være seg innen skole og utdanning, i helsevesenet, på arbeidsmarkedet, på fritiden eller når det gjelder retten til et eget hjem.

Sentralt i utvalgets gjennomgang står Ansvarsreformen fra 1991 og FNs konvensjon om rettigheter for mennesker med funksjons- og utviklingshemminger.

I Norge representerer Ansvarsreformen et hovedskille i omsorgen for personer med utviklingshemming. Sentralinstitusjonene for personer med utviklingshemming ble nedlagt i tidsrommet 1991–1995. Utviklingshemmede skulle inkluderes i lokalsamfunnet, og leve et liv som folk flest.

– Man klarte å legge ned de store institusjonene, men vi ser at mange av de bofellesskapene som er kommet rundt om i kommunene mer og mer ligner institusjoner. Man kan si at utviklingshemmede etter Ansvarsreformen flyttet fra en stor institusjon til en liten en, sier leder av rettighetsutvalget, Osmund Kaldheim.

LES MER:

 

FN-konvensjonen

osmund-presse.jpg

RÅDMANN OG UTVALGSLEDER: Osmund Kaldheim er leder for Rettighetsutvalget og er rådmann i Drammen kommune.

I 2006 ble FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) vedtatt. Konvensjonen legger til grunn at alle mennesker har lik verdi, og at samfunnet har en plikt til å anerkjenne det menneskelige mangfold. Samfunnet må innrettes slik at alle, uansett fysiske og psykiske forutsetninger, får lik tilgang til de rettigheter som danner grunnlaget for et verdig liv, heter det i FN-konvensjonen.

Norge signerte konvensjonen i 2006, og ratifiserte den i 2013. Norsk politikk har lenge bygget på de samme verdier og mål som denne konvensjonen.

Osmund Kaldheim mener vi i Norge står lagt unna de målene FNs konvensjon for utviklingshemmede har satt seg, nemlig at utviklingshemmede skal bestemme over egen bosituasjon.

– I dag er de fleste utviklingshemmede avhengige av foreldrene sine, eller av et institusjonslignende tilbud om leilighet i bofellesskap fra kommunen, sier han.

Det dreier seg om at grunnleggende menneskerettigheter også skal gjelde for utviklingshemmede

Et annet poeng er at dersom du blir tildelt en leilighet i et bofellesskap i kommunal regi, kan du i prinsippet flyttes på når kommunen mener det er hensiktsmessig. Du er ikke akkurat herre i eget hus.

– Kommunene ser tjenestebehovet til den enkelte i sammenheng med bosituasjonen. Det gjør man jo ikke for andre grupper, påpeker Kaldheim.

– Poenget er at kommunene skal skille mellom bolig og tjenestebehov. Du har rett til å bo hvor du vil, men kan krav på enkelte tjenester uansett, framhever han.  

– Det dreier seg om at grunnleggende menneskerettigheter også skal gjelde for utviklingshemmede.

Ikke «dyrere»

Mange hevder at det blir veldig dyrt, dersom utviklingshemmede skal få bestemme hvor og hvordan de skal bo. Det argumentet kjøper ikke Osmund Kaldheim.

– De aller fleste utviklingshemmede har egen, stabil inntekt gjennom uføretrygd. Med egen betalingsevne, kombinert med støtteordninger fra Husbanken, vil det være fullt mulig for den enkelte å kjøpe sin egen bolig, mener Kaldheim.

– Uten at kommunene på noen måte må subsidiere boligkjøpet, legger han til.

Et argument fra kommunene er at større bofellesskap i nærheten til andre kommunale tjenester gjør  arbeidsdagen lettere for de ansatte og at tjenestene blir mer effektive, både med hensyn til kostnader og personalutnyttelse.

Osmund Kaldheim er ikke overbevist.

– For det første; menneskerettighetene er ikke laget for å gi stordriftsfordeler.

– Og bortsett fra at det strider mot grunnleggende menneskerettigheter, så tviler jeg på at bofellesskap gir så store besparelser som enkelte kommuner skal ha det til. I utvalget har vi forsøkt å finne dokumentasjon på dette, men det har vi ikke klart. Vi kan ikke dokumentere at det lønner seg for kommunene å bygge stort, sier utvalgslederen.

Menneskerettighetene er ikke laget for å gi stordriftsfordeler

Derimot kan det lønne seg for kommunene å spre individuelle tjenester på flere.

– Vi ser at man ofte deler ressurser som er tildelt én person på flere. Men det er jo ikke meningen. Tjenestene skal tildeles individuelt, påpeker Osmund Kaldheim.

Osmund Kaldheim og Rettighetsutvalget foreslår åtte løft «som er nødvendige for at utviklingshemmede skal få oppfylt sine menneskerettigheter på lik linje med andre».

Hvert av de åtte løftene inneholder flere anbefalte tiltak som sammen skal bidra til bedring. Utvalgets mener det både er nødvendig og realistisk å endre situasjonen for personer med utviklingshemming, slik at de kan delta i samfunnet på lik linje med andre. De fleste av utvalgets forslag kan løses innenfor eksisterende kostnadsrammer, heter det i utvalgsrapporten.

Frykter rapport ender «i skuffen»

Leder i Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Jens Petter Gitlesen er godt fornøyd med utvalgets rapport. Men han frykter at den blir «lagt i skuffen».

– Politikerne prioriterer ikke dette i det daglige. Det er ikke vi som sanker stemmer og oppslutning for den enkelte politiker, sier Gitlesen, som er redd for at NOU-rapporten vil drukne i alle de andre sakene som kommer i kjølvannet av valgkampen.  

– Dessuten er det statlige ansvaret veldig spredt over flere departementer.  Ingen har det overordnede ansvaret, påpeker Gitlesen.

Vil ta boliggrep

Det gjenstår å se om Giljesen får rett. Utvalget er i alle fall både tydelig og konkret – både i sin beskrivelse og i forslagene de kommer med. Blant annet foreslår de å opprette et eget fagorgan med primæroppgave å følge opp politikken for utviklingshemmede – nettopp for å ta tak i dette med spredt sektoransvar og politikere fulle av «fine ord og lite handling».

Når det gjelder boligspørsmålet foreslår utvalget flere konkrete tiltak. Og situasjonsbeskrivelsen er drepende for norske kommuner: «Utvalget mener at den økte etableringen av store bofellesskap er i konflikt med de politiske målsettingene om at om at utviklingshemmede skal bo i mest mulig vanlige boliger, i ordinære bomiljøer».

«Satsingen på å løse boligbehovet gjennom kommunale bofellesskap og samlokaliserte boliger i kommunal eie fører til at utviklingshemmede bor på en annen måte enn befolkningen for øvrig», konkluderer Rettighetsutvalget.

 

Annonse
Annonse
Annonse