– Det har gått ­inflasjon i bruken av ordet stress

«Jeg er så stressa». Slike utbrudd er fast inventar i samtaler rundt lunsjbordet, på t-banen og når vennegjengen samles. Det er den nye folkesykdommen.

Per definisjon er stress en fysiologisk eller psykologisk tilstand, ofte utløst av en ytre fare, som gir oss en følelse av å være under belastning. Situasjonen setter kroppen i alarmberedskap, noe som har sikret menneskenes overlevelse gjennom årtusener.

Psykolog og filosof Ole Jacob Madsen mener imidlertid at stress har endret seg fra å være en midlertidig prøvelse og lidelse, til å bli noe vi hele tiden bærer med oss og skal overvinne.

Stresset skifter kurs

Ole Jacob Madsen er psykolog og førsteamanuensis ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han er bekymret for at stress er i ferd med å miste sin opprinnelige betydning. Han mener at det har gått inflasjon i bruken av ordet stress.

– Nesten hva som helst omtales som stress, sier han, og trekker frem et eksempel på den originale betydningen av begrepet stress.

– Tenk deg et stort skip under ytre krefter av hardt vær og vind. For mannskapet handler det da om å overleve de timene det står på som verst. Før tenkte man altså at stress handlet om midlertidige, mer dramatiske situasjoner enn det man gjør i dag.

– Hva mener du at vi legger i begrepet i dag?

– I dag snakker man mer om at stress er noe latent i psyken som alltid kan stige til overflaten. Det er noe psykologisk som man bærer på, i stedet for at det forårsakes av ytre krefter. Og det gjør noe med ansvarsforståelsen. Tidligere var det noe man ble midlertidig rammet av utenfra. Men nå får individet permanent ansvar for aktivt å holde det nede – borte fra livet. Det er i seg selv stressende.

Forskyver ansvaret

Ole Jacob Madsen legger til at stressbegrepet er et medisinsk-psykologisk begrep som passer bra inn i individualismens tidsånd, der man har ansvar for egne seiere og nederlag.

Han viser til den økte bruken av stressmestringskurs og mindfulness i arbeidslivet som eksempler på hvordan ansvaret for opplevelsen av stress har blitt overført fra kulturen til individet.

Mindfulness kan på norsk oversettes til «oppmerksomt nærvær», og inkluderer gjerne en eller annen form for oppmerksomhetstrening der man øver på å bli oppmerksom på ubehagelige tanker, følelser og fornemmelser, men lar dem passere. Mindfulness-trening brukes blant annet i håp om å redusere stress, ut fra en antagelse om at den som er stresset forsøker å kontrollere eller unngå ubehagelige tanker og følelser.

– I USA har man fått begrepet McMindfulness; det beskriver tendensen til at store selskaper som Google og Microsoft tilbyr de ansatte mindfulnesskurs for at de skal lære seg å takle arbeidssituasjonen bedre. Selskapene kan på den måten fremstå som noen som tar ansvar for de ansattes helse og velvære – de er humane – men samtidig gjør de det på en måte mulig for selskapet å slippe unna ansvaret selv, sier Madsen.

– Men kan man ikke tenke seg at slike kurs faktisk representerer en form for omsorg for de ansatte?

– På slike kurs lærer man absolutt nyttige mestringsstrategier. Men ansvaret for å håndtere ulike stressende momenter på arbeidsplassen overføres til enkeltindividet, samtidig som at ledelsen fritar seg selv for ansvaret. Individet må lære seg å håndtere situasjonen slik den er, fremfor at ledelsen går inn og tar sin del av ansvaret når det gjelder å ta tak i de grunnleggende utfordringene.

Stress ned!

Ole Jacob Madsen gjenkjenner denne typen ansvarsoverføring også når det gjelder større samfunnsfenomener. Han refererer til Dana Becker, en psykoterapeut som har arbeidet mye med kvinner og engasjert seg i likestillingsspørsmålet i USA. Hun er kritisk til hvordan man har fått en egen stressmestringsindustri kun for kvinner, med alt fra medisiner til yoga og mindfulness. Ifølge henne vil imidlertid ingenting av dette kunne endre på forholdet mellom menn og kvinner, fordi det implisitte budskapet fortsatt er at kvinnene selv må ta ansvar for å ikke bli stresset. De må passe på å stresse ned slik at de ikke maser unødvendig på ektefellen, kjefter på barna eller ender opp med søvnløse netter i frykt for å ikke klare å prestere både på jobb og på hjemmebane.

– Dette er en diskurs som egentlig bare virker undertrykkende og i liten grad tillater å problematisere likestillingsspørsmålene mellom menn og kvinner, påpeker Madsen.

Stress på repertoaret

Psykologen og filosofen registrerer også at vår tid er kjennetegnet av en utbredt sykdomsdiskurs, eller sykeliggjøring, der stress er en del av repertoaret vårt og noe som kommer fort til bevisstheten. «Jeg blir stressa».

Madsen tror at prestasjonspresset alltid har vært tilstede, men at det ikke ble tematisert på samme måte tidligere. I tillegg ser han det i sammenheng med den individualistiske agendaen i samfunnet; siden du selv skal få lov til å bestemme hva du ønsker å bli og gjøre, kan det lett oppleves invaderende å bli utsatt for press fra utsiden.

– Tenk tilbake for noen hundre år siden. De som jobbet som hushjelp hadde lange dager med hardt arbeid, ofte med høye krav og et stort tidspress. Men jeg tror likevel ikke de ville tenkt på det som stress. Det fantes ikke noe alternativ. Stress er frihetens pris.

Press er lik stress?

Prestasjonspresset er et annet begrep vi hører mye om. Er dét det samme som stress? Eller kan vi være utsatt for press uten å føle stress?

Madsen sier at det burde være sånn; altså at man burde kunne oppleve stress uten å bli stresset så lenge man har rimelig grad av mulighet til å mestre det.

Patrick Anthony Vogel, professor emeritus i klinisk voksenpsykologi ved NTNU, legger til at det er komplekse mekanismer som utspiller seg her, men sier seg enig med Madsen i at det burde være mulig å bli utsatt for press uten å bli overveldet av stress.

– Bare tenk på laghopp-konkurransen i årets OL, der Norge stakk av med gullmedaljen. Robert Johansson – som skulle utføre det siste hoppet – hadde jo et enormt press på seg for å levere. Det var store konsekvenser forbundet med å mislykkes. Men bak alt dette hadde han bred erfaring og en sterk tro på egne evner. Det presset han var utsatt for endte derfor ikke i en følelse av uoverkommelig stress eller angst. I stedet ble presset et positivt stress som skjerpet han og forbedret prestasjonen, sier Vogel.

Iboende stress

Å oppleve en akutt stressende situasjon er i seg selv ikke farlig. Kroppen vår er fantastisk på den måten; adrenalinet gjør kroppen i stand til å kjempe med nebb og klør for å overleve, og noradrenalinet bringer oss sakte men sikkert tilbake til vår gamle selv. Vi kan oppleve å bli redde, men det går stort sett over.

Det mer langvarige stresset kan derimot være farlig. Når kroppen er i alarmberedskap over lengre tid, frigjøres stresshormonet kortisol, og det kan ha helseskadelige konsekvenser. Man blir både mentalt og følelsesmessig sliten av å være i en slik tilstand over lengre tid.

– Det er vel dette stresset som vi konstant bærer med oss som er det farlige? Den langvarige påkjenningen?

– Det er jo nesten et paradoks, ja. En interessant tanke og problematisk i seg selv. Mange både snakker og forstår seg selv som stresset. Og en del ender faktisk opp med å bli det da. Det blir en slags selvoppfyllende profeti.

Patrick Anthony Vogel forteller at noen mennesker er mer sårbare enn andre for å oppleve en høy – og til tider kanskje overveldende – grad av stress.

– Man tenker seg blant annet at en høy skåre på personlighetstrekket nevrotisisme utgjør en slik sårbarhet.

En høy skåre på nevrotisisme er ofte forbundet med en tendens til å bli lett bekymret, til å gruble, til å være sårbar overfor kritikk fra andre, samt at man ofte er usikker på seg selv.

– Men så må man huske på at det er store forskjeller i hvor mye hver enkelt person tåler. Det er stor normalvariasjon også blant de som skårer høyt på nevrotisisme, føyer Vogel til.

Stress avler stress

For en person som lider av angst, vil frykten for angsten være angstens «næringskilde». Ved å stadig unngå situasjoner som vekker angsten, vil angsten vokse seg større og større. Vil liknende mekanismer slå inn når det gjelder stress? Ole Jacob Madsen er usikker.

– Det er vanskelig å vite, jeg vet ikke om det vil være akkurat de samme mekanismene som trer i kraft. Men i et begrep som flink pike-syndromet, så ligger det jo en frykt for at kravene og stresset skal få en sånn makt over deg at det blir invalidiserende. Frykten for å ikke klare å prestere optimalt fører til en opplevelse av å være stresset, og på den måten kan man jo tenke seg at nettopp frykten for dette stresset blir stressets egen kilde til næring.

– Men hvis man lever i en langvarig stresstilstand, slik mange opplever. Hva kan man gjøre?

– Jeg pleier alltid å være reservert mot å gi råd og tips. Men jeg tenker jo at dette også er et signal om at en del prosesser i samfunnsutviklingen som økt akselerasjon, effektivisering og individualisering har en menneskelig pris som vi må snakke om utover de enkelte sykdomshistoriene. Samtidig har man alltid et egenansvar for å lære seg selv å kjenne og å sette egne grenser, sier Madsen, som viser til at hvor godt man tolererer stress varierer fra person til person. Det én person opplever som positivt stress, kan for en annen oppleves svært ubehagelig. Derfor har hver og en et ansvar for å vite noe om hvordan de reagerer på stress og å lære seg å regulere det. Å vite noe om sin egen toleranse for stress, blir på den måten noe man bør ha tenkt igjennom først, en betingelse, før man stiller spørsmål ved og er kritisk til hvordan kulturen, for eksempel arbeidsplassen, overfører ansvaret for stresset til individet.