De pengesterke dominerer frivilligheten

Utviklingen av frivillighetsnivået i Norge er i ferd med å gjøre frivillighet til et elitefenomen: De med god inntekt og høy status jobber mest frivillig. Samtidig er de store, frivillige organisasjonene i ferd med å bli mindre avhengig av medlemskontingenter og store medlemsbaser og mer avhengig av pengesterke givere og legater.

Med stiftelser som Fritt Ord, Cultiva, Gjensidige-stiftelsen, Kavli-fondet og Sparebankstiftelsen har pengesekken vokst enormt de siste tiårene sammenlignet med den gammeldagse myten om "Legatet for fyrvokteres og fiskernes barn"og andre typer smålegater.. I dag finnes det rundt tre tusen stiftelser er pengeutdelende, som ifølge forskerne Håkon Lorentzen og Line Dugstad delte ut 1,1 milliarder kroner i 2009.

For knappe to uker siden ble den aller nyeste og aller største norske stiftelsen kjent, da eiendomskongen Olav Thon kom i søkelyset for å ha brukt sine 26 milliarder til å etablere en stiftelse som skal støtte gode saker og viktig forskning.

Omtrent samtidig ble den nye tenketanken Agenda - med støtte blant annet fra filantropen Trond Mohn og LO – etablert som stiftelse.

En viktig forutsetning var den nye stiftelsesloven fra 2005, som etablerte et eget overvåkingsorgan for å sørge for at legatmidler går dit de skal.

Norge mer filantropisk

– Den frivillige innsatsen dreies fra tid til penger. Det ser ut til at det norske organisasjonssamfunnet tar opp i seg trekk fra en angloamerikansk filantropitradisjon, konkluderte forsker Dag Wollebæk ved Institutt for Samfunnsforskning i rapporten "Frivillighet i Norge", som oppsummerer fem års forskning på denne sektoren.

Den "norske modellen" på feltet er folkebevegelsesmodellen – med store organisasjoner, mange medlemmer, store årsmøter og bred sosial mobilisering. Disse er i dag på hell, samtidig som forskerne og organisasjonene ser en økning i pengegaver til frivilligheten, flere passive medlemskap og ad-hoc-organisasjoner og -aksjoner fremfor aktive medlemmer i brede medlemsorganisasjoner.

Norge har ti millioner organisasjonsmedlemskap, og over 100.000 lag og foreninger. Til sammen legges det inn 115.000 frivillige årsverk i året i Norge – et tall tilsvarende nesten to prosent av landets BNP. Per innbygger er vi her størst i verden, sammen Sverige, og rett foran Nederland og USA.

Likevel donerer vi også. Ifølge organisasjonen Frivillighet Norge, som organiserer frivillige foreninger, gir nordmenn rundt 4-5 milliarder kroner til frivilligheten hvert år. I tillegg gir staten støtte på tilsvarende beløp til frivillige organisasjoner.

Ameikansk giver-modell

Men vi gir ikke like villig som amerikanerne. I 2010 gav amerikanere i USA 290 milliarder dollar til veldedige saker. Det tilsvarer minst to prosent av landets nasjonalprodukt. De har også 590 milliarder dollar i stiftelser, og amerikansk historie er full av kjente eksempler på store filantroper som har opprettet seg organisasjoner og stiftelser i sitt navn. Bill Gates, Ted Turner, George Soros og Michael Dell er noen av vår samtids navn. Carnegie, Ford, Kellogg, Rockefeller og Bloomberg er noen av de historiske.

For det er mer enn summene som skiller USA og Norge på dette punkt. Forfatterne Noryn MacDonald og Luc Tayart de Borms beskriver det som to ulike modeller for frivillighet, i boka "Filantropi i Europa". Her definerer de den "anglosaksiske filantropi-modellen" og den "nordiske medlems-modellen" (se tekstboks). I begge er det frivillige liv en motvekt til det offentlige, men i USA er det mer vekt på deres kritikerrolle og motmakt, mens det i den nordiske modellen er mer fokus på samarbeid med myndighetene og frivillighet som et "supplement" til offentlige tiltak.

Tilhengerne av en anglosaksisk filantropisk modell mener den sørger for mer penger til formålene enn finansiering gjennom skatt gjør, og at modellen sørger for at midlene forvaltes bedre av private ildsjeler enn av et fordyrende byråkrati.

Krever skattefradrag

Generalsekretær i Frivillighet i Norge, Birgitte Brekke, synes ikke Norge er på vei mot "noe amerikansk", men heller mot en fornying av sin egen modell.

– I Skandinavia er de fleste foreninger startet og drevet av menigmann, de har lav kontingent og lav terskel for å begynne. Barne- og ungdomsfrivilligheten i Skandinavia er spesielt viktig for å forklare høy frivillighet, sier hun, og minner om at den høye frivilligheten, som i seg selv er like stor som to prosent av BNP, er Norges arvesølv, og viktig å hegne om, også gjennom politikk.

– Uten at frivilligheten tas vare på, vil den erodere av seg selv, sier Brekke, som blant annet krever forenkling av byråkratiet overfor organisasjonene. Det er ett av de 11 krav som Frivillighet Norge formulerte på sitt landsmøte 5. desember. Regjeringens signaler om økt satsing på frivillighet og mindre byråkrati ønskes velkommen av sektoren selv. Også den freske styrelederen i Frivillighet Norge, Sturla Stålsett, har uttalt seg positivt om regjeringens signaler, og stiller seg bak kravet om mindre byråkratisering.

– Tiden som frivillige organisasjoner benytter til søknader og rapportering, må både forenkles og begrenses, sier Stålsett.

Et annet krav fra frivilligheten var å øke skattefradragsgrensen for bedrifter for gaver til organisasjoner til 100.000 kroner og at fradragsgrensen for privatpersoner heves til 25.000 kroner. Litt drahjelp har frivilligheten fått, men regjeringen måtte presses til handling fra sine partnere på Stortinget: I avtalen om statsbudsjett for 2014 mellom regjeringspartiene og KrF og Venstre ble grensen hevet fra 12.000 til 16.800 kroner - et påslag som ikke lå inne i regjeringens opprinnelige budsjettforslag.

Politikken avgjør

Forsker Kristin Strømsnes ved UNI Rokkan-senteret i Bergen, som har frivillighet som et av sine spesialfelt, tror politikken vil være med å legge premisser for hva slags frivillighet Norge vil få:

– Regjeringen har jo signalisert at de ønsker mer frivillighet. En endring som er varslet er jo økningen av den øvre grensen for skattefritak for gaver til frivillige organisasjoner. Det blir interessant å se hvordan dette slår ut, men en mulighet man kan tenke seg er at man får en vridning bort fra medlemskap og mot større innslag av pengegaver til frivillig sektor, og slik sett forsterker den utviklingen vi allerede ser, sier Strømsnes.

Samtidig som de pengesterke sponser, er det også de pengesterke som jobber mest frivillig. Dag Wollebæk peker på at mens kollektive folkebevegelsene tradisjonelt rekrutterte svært bredt sosialt, er det de ressurssterke som i størst grad klarer å orientere seg i det nye organisasjonssamfunnet.

– Personer med lav sosial status svarer oftere enn andre at de ikke deltar mer fordi ingen har spurt dem, eller de ikke vet hvor de skal begynne, skriver han i rapporten.

Lavinntektsgrupper, og personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet faller derfor mer systematisk utenfor. For ti år siden var lavstatusgrupper de som deltok mest når de først deltok.

En årsak kan rett og slett være at de med høyest inntekt lettest kan ta seg "råd" til å jobbe gratis.

Pengegavene øker

Wollebæks kollega, statsviter Karl Henrik Sivesind ved Institutt for Samfunnsforskning, påpeker samme trend, selv om han avviser noe hamskifte innen sektoren.

– En større andel av husholdene gir pengegaver. Andelen går opp fra 51 til 75 prosent fra 1997 til 2009. Men det er ikke noe skifte av modell, sier Sivesind til Ukeavisen.

– Vi ser imidlertid eksempler på at idrettslag som satser tungt heller vil øke foreldrebetalingen fordi inntektene fra frivillig arbeid monner lite. Da må man også se i øynene at det bare er barna til foreldre med høye inntekter og sterk vilje til å satse på barnas idrettskarriere som blir med videre, legger han til. Dette kan være en grunn til bekymring, da dugnadsarbeid har den positive siden at det virker integrerende, også fordi de som ikke har råd til høyere innbetalinger kan «bøte» på dette ved å bidra med tid, fremholder Sivesind.

– Det er et økende problem at foreldrefrivilligheten blir brukt til inntektsbringende tiltak og ikke til å bidra til barnas aktiviteter, og ofte gjør de frivillige i dag arbeid som ikke gir mulighet til å bygge nettverk eller ha sosialt samvær. Da forsvinner jo viktige bivirkninger av det frivillige arbeidet. Hvis det frivillige arbeidet attpåtil kaster lite av seg økonomisk, er det forståelig at mange heller vil betale for å slippe, sier Sivesind. Han påpeker at det i Danmark og Sverige er det mer stabilitet og ingen økning i sosiale forskjeller blant frivillige.

– Kanskje er det noe med å bli rike raskere enn våre naboland som gjør noe med oss i Norge, sier han.

Frivilligehten daler

Regjeringen har sagt at den vil satse mer på frivilligheten. Da har den dårlig tid. Antall frivillighetstimer i Norge er på vei ned.

– Den frivillige innsatsen i Norge har nådd et foreløpig metningspunkt. Etter et blaff av økt korttidsfrivillighet mellom 1997 og 2004, har kortidsfrivilligheten gått tilbake. Det skjer samtidig som grunnfjellet i organisasjonssamfunnet, de som gjør en betydelig frivillig arbeidsinnsats på over en time i uka, blir mindre, konkluderer rapporten "Frivillighet i Norge".

Andelen av befolkningen som utfører frivillig arbeid gikk ned fra 58 prosent i 2004 til 48 prosent i 2009. De som utfører frivillig arbeid, gjør mindre av det: Det er færre av dem som gjør et omfattende frivillig arbeid i dag enn for fem og tolv år siden. Når den samlede, frivillige innsatsen er stabil, skyldes det rett og slett befolkningsvekst.

– Norge har en vital frivillig sektor som holder seg godt i internasjonal sammenlikning. Men, målt i sysselsetting og driftskostnader, har sektoren ikke vokst like raskt som den norske økonomien som helhet, skriver Wollebæk i rapporten.

Wollebæks kollega avdramatiserer situasjonen en smule:

– Hvis vi inkluderer såkalt virtuell frivillighet, altså tilrettelegging for andres deltakelse gjennom design av web-sider eller moderering av diskusjon, er antall timer frivillighet i året ganske stabilt fra 1997 til 2009, også om vi tar befolkningsøkningen med i betraktningen, sier Sivesind.

Han peker også på at ildsjelene fortsatt drar mye av lasset: De som gjør mer en 2,5 timer frivillig arbeid i uka i snitt har økt sin andel av de frivillige arbeidstimene fra 70 til 74 prosent.

– Norge har, sammen med Sverige, den høyeste andelen av frivillige i befolkningen i verden og vi er på topp fem når det gjelder antall timer frivillig innsats i året, sier han.

– De virkelige grunnene til bekymring for frivillig sektor i Norge er økte sosiale skjevheter blant frivillige og at unge menn tar en lang frivillighetspause, samt at innvandrere ikke involveres i styrer og verv i organisasjonene, mener han.