Politisk analyse: En dysfunksjonell regjering

Etter en kavete høst virket det denne uken som om regjeringssjefen hadde kontroll – både på politikken og på innvandringen. Rapportene fra grensestasjonen på Storskog viser at innvandringen fra Russland er i ferd med å bli kraftig redusert. Kontroller ved grenseoverganger i Danmark, Sverige og Norge kommer antageligvis til å minske innvandringen sørfra også. Tar man med at statsministeren på mandag fikk en avtale med samarbeidspartiene om neste års budsjett, og at hun i forrige uke fikk en enda bredere politisk avtale om asylpolitikken, skulle man tro at freden endelig kunne senke seg over statsministerens kontor.

Og det kan den på et vis. Erna Solberg vet etter denne høsten at hennes regjeringsgrunnlag er trygt – kanskje tryggere enn noen gang. Det er nemlig blitt et overordnet mål for flertallet på Stortinget å holde Fremskrittspartiet i regjering. Underhånden sies det fra mange partier at det i dagens situasjon ville være meget uheldig om Frp ble fristilt og kunne kritisere innvandrings- og integreringspolitikken fra utsiden. Da ville partiet stige enda fortere og høyere på meningsmålingene, og det ville nøre oppunder fremmedfiendtlige holdninger i befolkningen.

I mange partier pekes det i uformelle samtaler på andre europeiske land der høyrenasjonalistiske politikere sår tvil om rettighetene til reelle flyktninger og inspirerer direkte eller indirekte til vold mot innvandrere. Det er blitt et selvstendig mål på Stortinget å binde Fremskrittspartiet til ansvarlighetens mast.

Stor innflytelse

Resultatet er at Frp får stor innflytelse på politikken. Stortingsgruppen, anført av partinestleder Per Sandberg har de siste ukene erfart at den kan få gjennomslag for mer enn noen gang tidligere rett og slett ved bare å mumle om regjeringskrise. Det gjaldt åpenbart for asylavtalen, men det gjaldt ganske sikkert også for budsjettforhandlingene som ble avsluttet mandag. Fremskrittspartiet ville ikke ha økte bensin- og dieselavgifter og da fikk ikke partiet det. Økt elavgift og en ny flyseteavgift var lettere å svelge fordi velgerne i liten grad vil merke dem. Folk flest flyr ikke veldig mange ganger i løpet av et år, og strømprisene er for tiden så lave at energikostnadene blir overkommelige – selv med en avgiftsøkning.

Budsjettseire

De to avgiftsøkningene var noe av det som måtte til for å få Venstre med på årets budsjettavtale. Samarbeidspartienes behov for å få noen budsjettseire økte nemlig i takt med vissheten om at regjeringsprosjektet nå ser mer Frp-vridd ut enn før. Dette er årsakene til at det forrige helg var reell krisestemning på Stortinget. Selv om alle aktører visste at det ikke kunne bli regjeringskrise, var det på et tidspunkt lørdag formiddag ingen som helt så for seg hvordan man kunne unngå det.

Erna Solbergs problem er at den dynamikken som gjorde seg gjeldende forrige helg vil komme tilbake. Med jevne mellomrom vil Fremskrittspartiet og samarbeidspartiene få behov for å lage støy og å krisemaksimere.

Fremskrittspartiets behov oppstår fordi innelåsingen i regjering medfører en risiko for at partiet mister troverdighet i innvandrings- og integreringspolitikken. Selv om innvandringen kanskje går kraftig ned neste år, vil det være titusener av asylsøkere i mottak landet rundt – noe som kan irritere mange av Frps kjernevelgere. De vil ikke forstå at Frp kan være medansvarlig for en slik politikk.

Svaret fra Frps stortingsgruppe vil åpenbart være å skape situasjoner med jevne mellomrom der partiet får minnet velgerne om at man egentlig ville ha vært mye strengere. Allerede neste uke starter partiene bak asylavtalen nye samtaler om integrering. Frp vil kanskje være konstruktivt i starten, men så vil det komme forslag på bordet som det kan bli tøff kamp om på Stortinget.

Støy

Det forferdelige, sett fra Høyres og Erna Solbergs ståsted, er at Frps handlinger vil fremkalle tilsvarende handlinger fra den andre siden. Venstre og Kristelig Folkeparti vil få et selvstendig behov for å lage støy og konflikt rundt sine symbolsaker. For Venstre blir det kampen for en grønn avgiftsomlegging. Krf vet foreløpig ikke hvilke saker som skal settes på spissen.

Inntrykket utad vil være at det stadig er rot og uro rundt regjeringsprosjektet, og at det tas omkamper uten stans. Med korte og jevne mellomrom vil det bli sagt og skrevet at samarbeidet mellom de fire partiene ikke vil holde gjennom mer enn en fire-års periode. Det i seg selv er undergravende. «Alle» vil være enige om at statsministeren sitter trygt frem til valget i 2017, men at hun ikke har noen sjanse til å danne ny regjering etter valget.

Erna Solberg har overrasket før. Dessuten har denne høsten vist at stemninger blant velgerne og politiske logikker kan forandre seg radikalt på kort tid. Inntil videre vil selvfølgelig hun og Høyres ledelse klamre seg fast til håpet om endring.

Noe kan statsministeren påvirke selv. Hun kan endre sammensetningen av regjeringen og hun kan skape ny giv på noen politikkområder. Kanskje kan hun lære av det Jens Stoltenberg gjorde høsten 2008. Hans regjering lå elendig an på meningsmålingene og de tre rødgrønne partiene bruke mye tid og krefter på å ødelegge for hverandre. Stoltenberg skar igjennom: Lot SV ta dissens i asylpolitikken, bestemte at jagerfly skulle kjøpes fra USA, og overkjørte Sps motstand mot EUs tjenestedirektiv. I tillegg satte han daværende «superstatsråd» Bjarne Håkon Hanssen inn i det departementet der Ap visste at risikoen for velgertap var størst – nemlig helse og omsorg.

Skiftet

Om Solberg vil kopiere Stoltenberg, kommer ommøbleringen av regjeringen raskt. Skal miljøvernminister Tine Sundtoft sendes tilbake til Sørlandet, kommer skiftet antageligvis rett etter at Paris-møtet er ferdig. Det store spørsmålet ved en slik ommøblering er hva som skal skje med justisminister Anders Anundsen. Han er en helt for mange Frp’ere, mens Høyrefolk mener han har en vesentlig del av skylden for at regjeringen kom bakpå da flyktningestrømmen til Norge økte.

Blir han sittende, vil det bli tolket som enda en illustrasjon på at stortingsgruppen i Frp får det som den vil.