Annonse
Magne Lerø

Ansvar uten straff

For å bli dømt kreves det bevis for at en personlig har gjort seg skyld i brudd på en bestemmelse i straffeloven. Hvis det er tvil, skal en ikke dømmes. Verken tingretten eller lagmannsretten er i tvil om at Yara har gjort seg skyldig i grov korrupsjon i Libya og India. Retten er heller ikke i tvil om hvem som er skyldig. Det er juridisk direktør Ken Wallace. Det er kun ham av de fire tiltalte som har fått en fellende dom.

«Toppsjef uten ansvar», skriver Eva Grinde i en kommentar i Dagens Næringsliv i dag. Det er en misvisende tittel. Thorleif Enger kan ikke fri seg for ansvar. En av hans nærmeste medarbeidere har drevet med bestikkelser i stor målestokk. Styret i Yara vedtok i 2014 en bot for korrupsjon på 295 millioner kroner. Styret var muligens i tvil ettersom det den gang ikke var bevist at de hadde basert seg på bestikkelse for å vinne viktige kontrakter. I dag kan styret konstatere at de fattet en riktig avgjørelse den gang.

Engers ansvar

Thorleif Enger gikk av som konsernsjef i 2008. Korrupsjonen skjedde mens han var sjef. Hadde han fortsatt vært sjef i Yara, ville han fått sparken som konsernsjef fordi han utvilsomt har hatt ansvar for det som har skjedd. Yara ville ikke vært tjent med ham som toppsjef etter at disse sakene ble rullet opp.

Det skal mye til å bli dømt etter straffeloven. Det skal fint lite til for at en konsernsjef i et stort børsnotert selskap må ta ansvar ved å trekke seg. Det holder med en telefon fra styrelederen med beskjed om at selskapet er tjent med en ny toppsjef. Da er det bare å kvittere ut fallskjermen og hoppe.

Thorleif Enger er selvsagt strålende fornøyd med å ha blitt frikjent. Men hans ære som sjef er ikke gjenopprettet. Han har sviktet som toppsjef. Der og da har neppe Enger hatt en opplevelse av at han har foretatt seg eller dekket til tvilsomme transaksjoner. Han har stolt på at Ken Wallace har gått så langt som det er mulig å gå for å skaffe seg innpass og kontrakter i land der korrupsjon er utbredt. Han har imidlertid ikke sett behovet utover egne revisorer for å passe på at selskapets juridiske direktør holdt seg innenfor lovens grenser.

Det er «å gjøre» som er avgjørende. «Å ikke vite det en burde vite» er ikke straffbart. «Å vite uten å stoppe» ser visst heller ikke ut til å være straffbart

I ettertid innser nok Enger at han burde sørget for å forvisse seg om at selskapets etiske regelverk ble fulgt opp i praksis. Men å agere ut fra mistanke om at ens nærmeste juridiske rådgiver er korrupt, er meget krevende. Enger har vist Wallace tillit. Han burde gitt ham sparken.

Samfunnsinnsats

I DN i dag hevder professor Mads Andenæs ved Universitetet i Oslo at aktoratet nesten har en umulig oppgave i tunge økonomiske straffesaker fordi de tiltalte setter inn så tungt juridisk skyts.

– Forsvarets rolle er å gjøre saken så komplisert som mulig. Det er ikke lett å være aktor. For forsvaret dreier jobben seg å bryte saken ned i så mange enkeltheter som mulig, skape mange ledd og så tvil om leddene. Et godt forsvar med nok ressurser vil ha en veldig god sjanse til å vinne frem. Det er rett og slett et spørsmål om å ha nok ressurser. Det vil være tungt for en jury å straffedømme en tiltalt som har gjort en stor samfunnsinnsats, sier Andenæs. 

Det er en merkverdig argumentasjon. Mener han at Engers advokat, Ellen Holager Andenæs, har jobbet for mange timer med saken eller at hun er så mye dyktigere enn påtalemaktens prossesfullmektig? Det er forøvrig ren synsing fra professor Andenæs' side å hevde at en jury vil vegre seg for å straffedømme en tiltalt som har gjort en stor samfunnsinnsats.

Det er grunn til å minne om at Kjell Inge Røkke spikret paller i tre uker bak lås og slå. Han ble dømt for å ha trikset til seg et skippersertifikat på ulovlig vis. Ellen Holager Andenæs var Røkkes forsvarer. Forsvar kan hun, men hun er ikke i stand til å utføre juridiske mirakler.

Nestleder i Økokrim, Hedvig Moe Øren, tar til orde for å avskaffe juryordningen i tunge økonomiske straffesaker. Hvorfor skal vi ikke ha jury her? Er det verre for en kompetent jury å dømme om en er skyldig i mord enn i korrupsjon?

Ikke falle for fristelse

Yara-saken bør Økokrim ta lærdom av. Det må slås ned på korrupsjon, men Økokrim må ikke falle for fristelsen til å ta ut tiltaler ut fra ønsket om å statuere et eksempel og ta egne grep for å få korrupsjons-uvesenet til livs.

Når et selskap gjør seg skyldig i korrupsjon, skal de ilegges en betydelig foretaksbot. Det bør normalt føre til at toppsjefen får sin straff ved at han mister jobben. Før noen skal tiltales, må det finsikting til.

Det er slik påtalemyndigheten har tenkt i bedragerisaken mot Oslo Katolske Bispedømme. Det er tatt ut tiltale om bedrageri mot daglig leder, mens biskop Bernt Eidsvig går fri. Eidsvig har visst mer enn nok til å kunne stoppe praksisen med å oppgi polske katolikker som medlemmer basert på at de sto oppført i telefonkatalogen. Saken ble endatil drøftet i rådet som han leder for, og der ble det besluttet av praksisen skulle opphøre. Men den fortsatte. Det er «å gjøre» som er avgjørende. «Å ikke vite det en burde vite» er ikke straffbart. «Å vite uten å stoppe» ser visst heller ikke ut til å være straffbart, mener påtalemyndigheten i saken mot katolikkene.

Annonse
Annonse