Annonse
Leder

Kirkeskatt for folket

Den norske kirke er for så vidt klar over at det ikke blir bare enkelt når statskirkens dager er talte og kirken skal styre seg selv. Etter at Israelsfolket kom seg ut av Egypt, måtte de vandre 40 år i ørkenen før de tok seg inn i det lovede land. Det spørs om det finnes et lovet land for en kirke med røtter 500 år tilbake i historien i en tid preget av sterke endringer.

Den norske kirke står langt opp til livet i problemer. Det mest alvorlige er synkende oppslutning. Omlag 40.000 har meldt seg ut i år, antall døpte går radikalt ned flere steder, det er også færre som gifter seg i kirken og oppslutning om kirkelig gravferd er også synkende. I deler av Oslo er den såkalte folkekirken en sagablott for lengst. Bare rundt halvparten av Oslos befolkning er medlem av Den norske kirke. 23 prosent er medlemmer av et annet tros- eller livssynsamfunn. Det er på landsbygda det meste er som før. I de store byene er folkekirken i fritt fall.  

Søndag oppheves de formelle båndene mellom stat og kirke etter nesten 500 års samliv. Den norske kirke står nå like fritt som alle andre kirkesamfunn til å ordne sine indre anliggende. Det blir slutt på at prester er ansatt i staten og at bispedømmeråd kan ses på som offentlige forvaltningsorganer.

Lik støtte per medlem

Men fortsatt skal vi ha en luthersk folkekirke. Det står i grunnloven. Samtidig vil staten behandle alle trossamfunn likt. Det kommer i dag til uttrykk ved at andre tros – og kirkesamfunn får den samme støtte per medlem som Den norske kirke. Nå er denne konstruksjonen i ferd med å rase sammen. Når Den norske kirke får 40.000 færre medlemmer på ett år og støtten er den samme, betyr det at støtten per medlem øker. Neste år betyr det økt støtte til trossamfunnene på 73 millioner kroner. Alt tyder på antallet medlemmer i Den norske kirke vil synke framover. Det gir en kostnadsvekst som politikerne ikke vil akseptere. Medlemstallet i andre trossamfunn vil fortsetter å vokse. Denne medlemsveksten vil om 15 år føre til 112 millioner i økte årlige kostander for Oslo kommune, viser beregninger som byrådet har fått foretatt. Kulturbyråd i Oslo, Rina Mariann Hansen, sier til Klassekampen i dag at hun frykter kostnadene vil løpe løpsk. Hun krever at finansieringsordningen endres.

Kulturdepartementet jobber med saken. I vår legges det fram et forslag til hvordan trossamfunnene skal finansieres. Tiden er overmoden for en real opprydning. Staten bør kreve inn en livssynsavgift per medlem og overføre denne til det enkelte trossamfunn. De som ikke er medlem av et tros- eller livssynssamfunn bør betaler det samme. Disse midlene kan brukes til «kultur og verdiskapende arbeid» som skjer i statlig regi. I dag er støtten på om lag 1000 kroner per medlem. Den kan settes noe ned, for trossamfunnene bør ha anledning til å søke om aktivitetsstøtte fra kommunen på lik linje med andre organisasjoner. Hvis kirkesamfunnet har en egen ungdomsorganisasjon, kan de få støtte via Landsrådet for norske ungdomsorganisasjoner, for eksempel. I tillegg kan kirkesamfunnene drive innsamlingsvirksomhet, endatil forretningsvirksomhet om de tror det gir penger i kassen. De må også legge til rette for at de mest aktive medlemmene vil bidra med betydelig høyere årlige beløp enn medlemsavgiften. Arv bør også kunne bli en viktig inntektskilde. Poenget er at trossamfunnene i langt sterkere grad enn i dag må satse på at medlemmene finansierer den lokale virksomheten.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland mangler ikke mot, men hun er opptatt av sin eget omdømme i et valgår. Så det kan være hun ender opp med kun å flikke på en ordning som er moden for skraphaugen. Hun kan definere en del av det Den norske kirke holder på med som «nasjonalt kulturarbeid» og bestemme at midlene til dette ikke skal regnes med i støttegrunnlaget for de andre trossamfunnene. Da kan hun med et grep få støtten til andre trossamfunn redusert. Hun skal imidlertid trå varsomt for ikke å bli anklaget for å bryte prinsippet at staten gir lik støtte til alle trossamfunn. Og hun løser ikke problemet med fallende medlemstall i Den norske kirke ved å gjøre det på denne måten.

Tiden er overmoden for Helleland til å ikle seg «modighetskappen» sin og utfordre politikere og kirke til å innse at en medlemsfinansiering av Den norske kirke er den eneste farbare vei fremover.

Den norske kirke vil holde fast på årlige bevilgninger fra stat og kommune. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Både kirkeledelsen og mange politikere er redd for at langt flere vil melde seg ut dersom en legger opp til betaling for kirkemedlemskapet i form av en kirkeskatt. Den liberale fløyen er mest bekymret.  

Folkekirken fortsetter

– Vi står overfor den største organisatoriske endringen av Kirken siden reformasjonen, sier direktør i Kirkerådet, Jens-Petter Johnsen til NTB. Det har han rett i, men staten har ikke våget å gi kirken økonomisk frihet. Den norske kirke har heller ikke ønsket det. Derfor har Kristin Mile, generalsekretær i Human-Etisk Forbund (HEF) et poeng når hun sier at vi egentlig ikke har fått et reelt skille mellom stat og kirke så lenge Grunnloven sier at Den norske kirke er Norges folkekirke, og at den skal understøttes av staten.

At grunnloven henviser til kristen tro og kulturtradisjon er greit nok. Det handler om å vedkjenne seg sine røtter og definere en basis for de verdier en vil forplikte seg på. Langt mer problematisk er folkekirkebegrepet. De som står utenfor folkekirken, må leve med et annerledesstempel som i økende grad virker påfallende når antallet «annerledesmedlemmer» øker og antallet folkekirkemedlemmer vil fortsette å synke.

Linda Hofstad Helleland kan fortsette å ivre for en kristen kulturtradisjon, men dette bør ikke lenger knyttes til Den norske kirke som organisasjon. Tiden er overmoden for Helleland til å ikle seg «modighetskappen» sin og utfordre politikere og kirke til å innse at en medlemsfinansiering av Den norske kirke er den eneste farbare vei fremover.

For Den norske kirke vil det være en fordel om en får et radikalt brudd med dagens stat- og kommunekirke. Dobbeltorganiseringen av Den norske kirke med en statlig og kommunal del, er svindyr. Det er titalls millioner å spare. Linda Hofstad Helleland bør ikke la denne muligheten passere. Hun bør skrive seg inn i kirkehistorien som en aldri så liten organisatorisk reformator.

Annonse
Annonse