aslak bonde

Arbeider­partiets leder Jonas Gahr Støre talte til landsmøtet torsdag ettermiddag.

Det kan gå verre for Ap

Arbeiderpartiet er kanskje i ferd med å miste styringstillegget både lokalt og i rikspolitikken, skriver Aslak Bonde.

Publisert Sist oppdatert

Dermed oppstår det både en risiko for å havne under 20-streken i oppslutning, og å bli leder for en allianse som ikke kan samarbeide.

De fleste kommentarene i forkant av helgens Arbeiderpartilandsmøte har bygget på et ikke-uttalt premiss om at Ap vil forbli landets største styringsparti. Høyre kan gå forbi i noen meningsmålinger, slik det allerede gjør av og til. Kanskje også i valg, men da vil det være fordi Høyre gjør det ekstra bra – ikke fordi Ap kollapser. Spørsmålene om Jonas Gahr Støre dreier seg nesten utelukkende om hvorfor han ikke klarer å løfte partiet, ikke om hans eventuelle bidrag til å bremse eller akselerere partiets lange nedtur.

Underlig

Sett i et internasjonalt perspektiv er dette underlig. I flere andre europeiske land har de sosialdemokratiske styringspartiene kollapset. I Norden kan det i løpet av året hende at det blir sosialdemokratiske statsministere i alle andre land enn Norge, men det skjer i stor grad på grunn av alliansebygging, ikke fordi partiene har fått tilbake fordums prakt.

Den vanligste forklaringen på sosialdemokratiets nedgang er styringsslitasje, og at vi har fått en politisk offentlighet der det er sterke og ytterliggående synspunkter som vinner frem, mens det stadig blir mindre forståelse for nyanserte midten-holdninger, og vektlegging av det å ta ansvar. Den utviklingen gjør seg gjeldende her i landet også – selv om den ikke er like tydelig som i en del andre land.

Derfor er det relevant å se etter tegn som kan varsle en ytterligere og forsterket nedgang for Arbeiderpartiets oppslutning. De tegnene er nemlig der.

Meningsmålinger viser at Ap etter høstens lokalvalg i en del byer kan ende opp med å styre allianser der samarbeidspartnerne til sammen er større enn dem. En nasjonal meningsmåling tatt opp for NRK og Aftenpoten denne uken viste at det samme kan skje på Stortinget etter neste valg. Sp og SV samlet kan bli større enn Ap.

Store konsekvenser

Konsekvensene kan bli store. Frem til 2005 visste velgerne at en stemme til Ap var en stemme til en Ap-regjering. Partiet styrte alene, og politikken ble slik dets organer bestemte. Etter 2005 har velgerne vent seg til et rødgrønt alternativ der Ap har vært førende. Partiet har vært så stort at borgerne har kunnet ta det for gitt at regjeringen ikke rører det som sees på som de viktigste bærebjelkene i den norske konsensuspolitikken: Forsvar for EØS, NATO, pensjonsreform, handlingsregel, skattesystem og ulike forvaltningsregimer som foretaksmodellen i sykehussektoren.

Dersom lokalvalget og meningsmålingene viser at Sp og SV kan bli større enn Ap, oppstår det tvil om vernet av disse bærebjelkene. De to partiene kan eksempelvis presse frem nyorienteringer om EØS, om forsvarspolitikken og om viktige sider av forvaltningspolitikken (kommune- og regiongrenser for eksempel).

Dersom Rødt skulle komme på vippen vil det til og med oppstå tvil om venstresidens styringsdyktighet. Rødt vil radikalisere SV og gjøre samarbeid med Senterpartiet mye vanskeligere. Jonas Gahr Støre og hans etterfølgere kan komme i den situasjonen Høyres ledelse var fra 1986 til denne vinteren – nemlig at samarbeidspartiene mer eller mindre eksplisitt utelukker det brede samarbeidet som er nødvendig for å overta makten.

Mens Ap i alle år med forakt snakket om kaos på borgerlig side - alle borgerlige regjeringer frem til nå har brutt sammen på grunn av indre uenighet – kan Høyre overta den retorikken. Høyre kan også godte seg over at de to mellompartiene som konsekvent skapte problemer for borgerlig samarbeid ikke lenger gjør det, mens det oppstår et nytt reelt sentrumsparti på venstre siden av den politiske skillestreken.

Sps veivalg

Det er nemlig liten tvil om at Senterpartiet vil opptre med all den selvtillit som gode valgresultater vil invitere til. Etter kommune- og regionvalget vil vi se det ekstra tydelig: Sp vil forhandle om samarbeid i alle retninger i et bevisst arbeid for å få flest mulig ordførere. Slik opptrer Sp alltid og det er vanskelig å tolke partiets holdning på riksplan utifra de samarbeidskonstellasjonene som oppstår lokalt.

Likevel vil diskusjonen om Sps veivalg etter neste stortingsvalg dukke opp. Dersom SV/Rødt og MdG tvinger frem en radikalisering av et regjeringsprosjekt med Ap, kan det tenkes at Senterpartiet vil gjenoppstå som det reelle sentrumspartiet det en gang var. Sps ledelse vil true med å gå til høyresiden, dersom Ap lar de sterkt grønne og røde få for mye innflytelse.

Et stadig sterkere meningssprik mellom partiene på rødgrønn side kan slå ut både positivt og negativt for Ap. Det kan være at det akkurat er en diplomat-type som Jonas Gahr Støre som trengs i en situasjon der tilsynelatende uforenlige partier skal forenes. Han kan lykkes både i å få velgerne til å forstå at Ap bør ha en kritisk størrelse, og å øke sin personlige popularitet.

Men det kan også gå skikkelig galt. Dersom det ikke er noen spesielle grunn til å tro at Jonas Gahr Støre skal klare å få Rødt og Sp til å samles om det samme prosjektet, kan Ap miste styringstillegget sitt. Akkurat hva et styringstillegg er, er ikke så lett å definere. Det dreier seg om at Ap frem til nå alltid har fått en god del prosentpoeng ekstra i valgene fordi det er endel velgere som utelukkende er opptatt av trygg styring. De tenker ikke ideologi eller enkeltsaker, de ønsker at ledelsen av landet forblir slik den alltid har vært.

Uten et styringstillegg kan det gå virkelig ille for Ap. Da kan partiet bli detronisert fra sin historiske posisjon som det ene partiet som skiller seg ut fra alle andre. Det vil også oppstå diskusjoner om hvem som skal være statsminister i en eventuell rødgrønn regjering.

Erna Solberg vet hvordan det er å leve med en slik situasjon. I valgkampen i 2009 var Frp i lange perioder adskillig større enn Høyre. TV-kanalene, som alltid ønsker seg statsministerdueller, fikk store problemer og måtte veksle mellom Jens og Siv og Jens og Erna. Jens Stoltenberg og hans folk kunne kose seg med å fortelle velgerne at de visste hva de fikk, dersom de stemte på ham, mens de umulig kunne vite om det var Siv Jensen eller Erna Solberg som ble statsminister, dersom de ga sin stemme til et av deres partier.

Resultatet kjenner vi. Både Siv og Erna mislyktes, mens Jens beholdt makten.

I 2021 kan det motsatte skje og Erna kan få sitt andre gjenvalg. Hvis det skulle gå som veldig få tror nå: At Ap kollapser.

Powered by Labrador CMS