Annonse
Donald Trump og Xi Jinping møttes 29. juni under G20-møtet i Osaka. Foto: REUTERS/Kevin Lamarque/File Photo / NTB Scanpix
Analyse

Det kommende bruddet mellom USA og Kina

SYNSPUNKT Nouriel Roubini er en internasjonal kommentator og analytiker.

NEW YORK – Hovedkilden til usikkerhet i dagens globale økonomi, er den spirende, sino-amerikanske kalde krigen.

Utfallet av denne konflikten vil påvirke samtlige forbruker- og investormarkeder, og ha innvirkning på inflasjon, pengepolitikk og skattemessige forhold rundt om i verden.

En eskalert spenning mellom verdens to største økonomier kan utvilsomt medføre global tilbakegang og en påfølgende finanskrise innen 2020, selv om den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve, og andre større sentralbanker forfølger aggressive, kvantitative lettelser.

Mye er derfor avhengig av om dagens uenigheter blir til en varig tilstand av økonomisk og politisk konflikt.

En eventuell våpenhvile kan sørge for at prisene fryses på dagens nivå, og at den kinesiske teknologikjempen Huawei slipper unna de brutale sanksjonene Trump har innført. Men dersom de ikke lykkes i å enes om en avtale, kan det skape en progressiv eskalering av konflikten, som til slutt vil kunne «balkanisere» hele den globale økonomien.

Snikksnakk eller ekte krig?

Det finnes tre overordnede scenarioer for hvordan denne situasjonen kan utvikle seg, fra nå og frem til slutten av 2020, når USA avholder nytt presidentvalg.

En mulighet er at Trump og Xi enes om en slags midlertidig ordning, og således legger til rette for at det kan forhandles frem an avtale mot slutten året. Med tanke på handelspolitikk, ønsker USA at Kina kjøper flere amerikanske varer, reduserer tollsatser og tollfrie barrierer, åpner opp for utenlandsk investering i flere finans- og servicesektorer, og at de – av hensyn til valutaveksling – forplikter seg til å opprettholde en stabil og transparent valuta.

Innen teknologisk utvikling, krever USA at Kina styrker den immaterielle eiendomsbeskyttelsen, at de fjerner kravet om overføring av teknologi til kinesiske selskaper når amerikanske (og øvrige) selskaper gis tilgang til markedet, og at de slår hardt ned på bedriftsrettet cyberspionasje og tyveri.

Alle de nevnte punktene kan inngå i en midlertidig avtale, der USA gir dispensasjon til kinesiske teknologiske selskaper som bruker amerikanske komponenter, halvledere og software, i en viss tid fremover. Det ville lagt en betydelig demper på Huawei, uten å send dem rett i døden.

En annen mulighet er at det i løpet av de neste seks til 12 månedene, oppstår en fullskala kald krig innen handel og teknologi. Etter å ha mislykkes i å gjenoppta forhandlingene, ville USA og Kina raskt inntatt divergerende posisjoner (med eller uten våpenhvile).

USA ville innført nye tollsatser på den resterende nettoverdien av kinesiske varer, som utgjør om lag 300 milliarder dollar. Trump-administrasjonen ville også gått løs på Huawei og andre kinesiske teknologibedrifter, og hindret dem i å kjøpe bestanddeler og software fra amerikanske selskaper.

Kina ville på sin side prøvd å beskytte landets økonomi via makroøkonomisk stimulus. Samtidig kunne de hevnet seg på USA ved å bruke midler som overgår tollsatser, for eksempel utvisning av amerikanske selskaper. Det er mulig at Huawei kan overleve i det kinesiske markedet, men det ville bremset den globale utstrekningen.

Dette scenarioet innebærer også økt geopolitisk og militær spenning. Man kan ikke utelukke muligheten for at det kan oppstå konflikter i Øst- eller Sør-Kina-havet, Taiwan, Nord-Korea, Xinjiang, Iran eller Hong Kong.

Til slutt; den tredje muligheten er at Kina og USA ikke lykkes med en handels- og teknologiavtale, men at de forfølger en hurtig eskalering.

De to supermaktene er troendes til å gradvis skalere opp konflikten, heller enn hoppe inn i en fullskala handels- og teknologikrig.

USA kan innføre nye tollsatser, men holde dem under 10 prosent, og bare fornye midlertidige unntak som tillater at Huawei og andre kinesiske selskaper fortsatt kjøper amerikansk-produserte bestanddeler, og likevel beholde muligheten til å stamme inn for Huawei etter eget ønske.

Forhandlingene ville fortsatt pågått, men USA ville i realiteten hatt vetorett over Huaweis bud til den globale økonomien når et gjelder utvikling av 5G og andre nøkkelteknologier.

Gitt at Trump når som helst kunne satt en stopper for selskapet, er det sannsynlig at kinesiske ledere ville unngått en kraftig hevnaksjon, men heller intervenert for å minimere den økonomiske skaden.

Gullhår-situasjonen

Akkurat nå er det tredje scenarioet mest sannsynlig, ettersom Kina driver et ventespill frem mot november 2020, for å se om USA velger en mer forutsigbar president.

Enhver forhandling etter G20-møtet vil derfor trolig trekke ut i det uendelige, uten noen reelle tegn til fremgang . Trump-administrasjonen vil i mellomtiden ønske å legge ekstra press på Kina, men uten å lukke flere dører.

Det vil derfor være lurt å ikke innføre mer en 10 prosent toll på den resterende verdien av amerikanske eksportvarer til Kina (omtrent 300 milliarder dollar). USA kunne alltids økt satsen til 25 prosent, men da med forhøyet risiko for økte priser på varer som Trumps egne velgere med lav inntekt er avhengig av.

Uten en handelsavtale, er det sannsynlig at den samme modulerte eskaleringen også vil skje på teknologifronten. Siden kinesiske selskaper allerede står på utrygg grunn, kan USA overbevise europeiske land og andre allierte om å ikke imøtekomme Huaweis tilbud eller innvilge dem lisenser med tanke på 5G og forbrukerprodukter, og dermed undergrave Huaweis markedsfordeler.

Det ville gitt USA et par år til å finjustere egne nasjonale foregangsbedrifter innen 5G og relaterte teknologier, og gitt dem et forsprang innen utviklingen av 6G.

En kontrollert eskalering har også potensielle politiske fordeler for både Trump og Xi. Trump vil ikke risikere at demokratene beskylder han for at han lot seg beseire eller kue av Kina. Samtidig er det sannsynlig at en vedvarende usikkerhet rundt den uløste konflikten, vil trigge USAs sentralbank til å sette ned renten i løpet av juli – senest i september.

Disse kuttene kan nå 150 basispoeng hvis spenningen begynner å rive i bedriftenes selvtillit. Men hvis konflikten håndteres på en god måte, kan det faktisk hende at USA kan unngå økonomisk tilbakegang.

Hvorvidt aksjemarkedet opplever en korreksjon, med nedgang på minst 10 prosent, eller kun et sidelengs skifte, avhenger av en rekke ulike faktorer, inkludert investorenes selvtillit, veksttrender og pengepolitiske tiltak.

Finanspolitiske tiltak kan ikke utelukkes verken i USA eller i andre større, nasjonale økonomier. Trump kan for eksempel prøve å forhandle frem en avtale med demokratene i Kongressen om budsjettet for landets infrastruktur, eller han kan forsøke å redusere tariffinntektene blant politisk sårbare grupper.

Xi drar også fordel av en «kontrollert krigføring». Saboteringen av den kinesiske økonomien kan tross alt hindres via skattemessige og finanspolitiske stimuli – og ikke minst ved å svekke den kinesiske valutaen Renminbi (i forhold til dollaren).

Regjeringen kan også bedrive en moderat hevnaksjon, blant annet ved å true med å innføre restriksjoner – uten å forby – eksport av sjeldne jordmetaller, som brukes i en rekke høyteknologiske produkter. I tillegg kan myndighetene gjøre livet svært vanskelig for de flere hundre amerikanske selskapene som har investert eller etablert virksomheter i Kina  – uten fullstendig boikott – men via en rekke kutt og fornærmelser.

… Ikke et reelt valg  

Siden både Kina og USA vet at de risikerer en flere tiår lang rivalisering, kan det hende de bestemmer seg for at det – i nærmeste fremtid – ikke er verdt å risikere en fullskala konflikt og påfølgende global tilbakegang.

For at to de supermaktene skal tåle en langvarig kald krig, med den de-globaliseringen de vil trenge for å beskytte egne forsyningskjeder, er det nemlig mye de er nødt til å forberede.

Men dette scenarioet er svært ustabilt, og etter et par måneder kan det lett forvandles til det første eller andre skisserte scenarioet. Hvis både Kina og USA er motiverte av bekymringer knyttet til vekst og stabilitet i finansmarkedene, kan det hende de klarer å løse de umiddelbare uenighetene.

Dette vil igjen kunne legge til rette for en midlertidig avtale, og således utsette spørsmålet om hvordan man skal håndtere en eventuell økt rivalisering og en ny, kald krig.

Begge landene er i prinsippet tjent med en avtale. Derfor hadde markedene innstilt prisnivået i henhold til det første scenarioet, frem til forhandlingene kollapset i mai.

Når det gjelder USA, vil en avtale med gode betingelser kunne styrke selvtilliten både blant forbrukerne og bedriftene, og dermed øke veksten, men samtidig redusere risikoen for inflasjon som følge av økte tollsatser.

Tidspunktet for en potensiell avtale er også av betydning. Slik situasjonen er nå, vil den vedvarende usikkerheten føre til at Sentralbanken – på en eller annen måte – løsner opp pengepolitikken. For eksempel; hvis vi tar utgangspunkt i at Trump og Xi gjenopptar forhandlingene, og at de varer til sent på høsten eller tidlig vinter, ville sentralbanken vært nødt til å kutte styringsrenten med minst 50 basispoeng.

Da kunne Trump-administrasjonen kanskje godtatt en avtale. Men fordi effekten av pengepolitiske lettelser tar tid, måtte sentralbanken stått «på vent» frem til november 2020. De ville nemlig vært forsiktig med å endre kurs igjen før presidentvalget, for ikke å bli beskyldt for å agere med politiske baktanker.

Gitt denne rekkefølgen på ting, er det ingen tvil om at Trump øker sjansen for å vinne presidentvalget.

Sentralbanken ville låst rentekutt som sikkerhet, og en ny avtale ville beskyttet aksjemarkedet og selvtilliten blant investorene. Men, dette kan selvfølgelig bare skje ved ren tilfeldighet. Trumps «avtalekunst» inneholder tross alt ikke slik langsiktig, multidimensjonal tenkning.

Med tanke på Kina, vil en avtale i det minste kunne forhindre videre skader på landets økonomi, spesielt i teknologisektoren. Regjeringen hadde fått enda noen år til å forberede seg på en lengre konflikt knyttet til handel, investering, kunstig intelligens, 5G og politisk dominans i Asia.

Kineserne tenker ofte langsiktig, og de er mer enn klar over faren ved «Tukydids felle» – den selvoppfyllende profetien som oppstår når en etablert makt blir utfordret av en voksende makt, og de går til krig mot hverandre.

Likevel er det åpenbart at de trenger mer tid til å forberede seg. Et stort sjokk allerede nå, ville vært hardt for Kina å svelge, særlig hvis det hindret landets langsiktige nasjonale utsikter.

Og tro det eller ei; Trump så faktisk ut til å åpne døren for våpenhvile under G20-møtet, i det han twitret at det vil bli iverksatt viktige forberedelser med tanke på et forestående møte med Xi.

Det kan imidlertid fortsatt mislykkes, selv om begge parter eventuelt later som at de kom til en slags enighet. Uten substans i en avtale fra G20-møtet – kun påklistrede smil og stive håndtrykk – kan de påfølgende forhandlingene raskt feile, og føre til en gradvis eskalering av handels- og teknologikrigen.

Tukydids returnerer

Et mer sannsynlig hendelsesforløp er dessverre at det tredje scenarioet – med en kontrollert handels- og teknologikrig – på vil ende i det andre scenarioet, med en fullskala konfrontasjon.

Det er på ingen måte sikkert at man vil enes om en Sino-Amerikansk handels- og teknologiavtale i løpet av de kommende månedene. Grunnleggende uenigheter mellom de to partene, førte til at forhandlingene brøt sammen i mai.

Selv om både amerikanerne og kineserne kan klare å se bort ifra enkelte uenigheter, vil USA fortsatt kreve lovpålagte forpliktelser fra Kina sin side, og Kina vil fortsatt anse slike krav som et overtramp mot landets nasjonale overlegenhet.

Kineserne er svært sensitive for alt som likner på den imperialistiske innblandingen som svekket Kina i det nittende århundret. Og verken Trump eller Xi har råd til å tape ansikt.

Ettersom ordkrigen har eskalert de siste månedene, har spenningene rundt handelspolitikken smittet kraftig over på teknologisektoren. Før var handel og teknologi helt adskilte områder, men nå er de uløselig sammenkoblet. Det gjør det enda vanskeligere å finne en løsning.

Kineserne kan ikke godta en avtale som ikke redder Huawei, men nå som Huawei har blitt et forhandlingskort, vil de i Trump-administrasjonen og Kongressen som er bekymret for nasjonal sikkerhet, tvinge Trump til å innta en hard linje.

Begge parter ser ut til å tenke at den andre vil gi etter først. USA antar for eksempel at de kan påføre Kina større grad av økonomisk smerte, enn det Kina er i stand til å gjengjelde, fordi amerikansk eksport til Kina (verdt 130 milliarder dollar) kun utgjør en liten andel av Kinas eksport til USA (verdt 560 milliarder dollar). Kina har derfor mer å tape når det gjelder tollsatser.

Men, som vi allerede har sett, handler denne konflikten om langt mer enn tollsatser, og Kina har flere måter de kan hevne seg på.

I tillegg til å innføre nye tollfrie barrierer, kan de slå hardt tilbake mot amerikanske bedriftskjemper som avhenger av kinesiske forsyningskjeder og forbrukermarkeder, og samtidig tillate en svekket valuta.

Dersom spenningen eskalerer fort, kan de også ty til å dumpe noen av sine mange aksjeporteføljer av amerikanske statsobligasjoner; de har faktisk begynt å redusere  aksjeporteføljen av slike amerikanske midler allerede.

Det kan også hende at amerikanerne undervurderer kostnadene ved konflikten. I henhold til det offentlige narrativet har de nye tollsatsene kun medført moderate virkninger for veksten og inflasjonen i USA.

Men de siste økonomiske analysene tilsier noe helt annet, ettersom både den amerikanske og globale økonomien avtar. En av årsakene til at Sentralbanken begynte å vurdere forebyggende rentekutt – som sannsynligvis vil innføres i juli – kan ha vært at de er bekymret for om tollsatsene svekker USAs økonomi mer enn det man opprinnelig antok.

For å gjøre situasjonen enda verre, så har ikke USA i nærheten av like mange verktøy for å respondere på makroøkonomiske sjokk, sammenlignet med Kina. I tillegg til omfattende stimuli og valutaavskrivninger, kan kinesiske myndigheter stenge private og offentlige bedrifter ute etter eget ønske.

USA må derimot basere seg på mer tradisjonelle pengepolitiske og skattemessige verktøy, som er svært begrensede allerede. Og mens Trump må bekymre seg for nyvalg, har Xi avskaffet grensen for hvor lenge en president kan bli sittende, makten har få begrensninger, og han rår over et bredt apparat av sosial kontroll, inkludert den kinesiske brannmuren for digital sensur.

«No deal»

Derfor er det mye enklere for Kina å tenke langsiktig når det gjelder de politiske utsiktene. Og det er nettopp det Xi har gjort, ved å annonsere «en ny lang marsj» – en referanse til Folkets frigjøringshær sin lange og smertefulle retrett under den kinesiske borgerkrigen.

Han forbereder den kinesiske befolkningen på en lang kamp ved å heise det kinesiske flagget og støtte oppunder nasjonalismen. På den måten vil det være lett å minne kineserne om at «de må lide i dag for å skinne i morgen», dersom en fullskala kald krig bryter ut.

Det kan hende at Xi faktisk håper på en fullskala økonomisk krise, for å kunne bruke det til å svekke Trumps sjanser i presidentvalget. En ny demokratisk president – selv en som aksepterer realiteten av en mer ustabil Sino-Amerikansk rivalisering – vil nesten helt sikker være en mer konstruktiv og ærlig motstander for Kina.

Xi tenker muligens at en eskalering er den raskeste veien til et regimebytte i USA.

Xi er imidlertid ingen absolutt hersker. Selv om han kontrollerer mesteparten av maktinnflytelsen, er det fortsatt grupperinger i Kommunistpartiet som kan vende seg imot han dersom han ikke opprettholder en aggressiv holdning overfor USA.

Xi er ikke i en posisjon hvor han kan akseptere en avtale der verken han eller Kina taper ansikt eller makt. Hvis Amerikas mellomlange og langsiktige mål er å begrense Kina, slik Trump-administrasjonens nasjonale sikkerhetsstrategi tydelig slår fast, kan ikke Xi imøtekomme USA på en måte som styrker deres agenda – heller ikke på kort sikt.

I et overordnet perspektiv, kan det derfor være mer hensiktsmessig for Kina å starte en fullskala konflikt allerede nå, enn å gi USA en taktisk fordel de to neste årene.

Faren er at Trump også kan foretrekke en delvis eller fullskala handels- og teknologikrig, fremfor en svak avtale. Trump vil bli anklaget for å blidgjøre Kina og forråde amerikanske arbeidere – av både demokrater og forståsegpåere fra høyre-fløyen – dersom han kommer med noen nevneverdige innrømmelser.

Selv om han ikke kan sikre en god og fordelaktig avtale, kan han i det minste opprettholde en tøff fremtoning. Blant de som når inn til Trump, er nasjonale sikkerhets-fanatikere som tror at Kina er så sårbart at et økonomisk sjokk kan skape en politisk kollaps – om ikke et regimebytte.

Dette er et farlig spill, fordi det kan føre til handlinger gjør den kalde krigen om til en varm krig. Bare nærværet av slike ekstreme stemmer i Trumps omgivelser, gir inntrykk av at administrasjonens intensjon er å kontrollere Kina – koste hva det koste vil.

Verre er det at disse fanatikerne har fått overtaket, ettersom «den voksne» forlot rommet for lenge siden. Utenriksminister Mike Pompeo, nasjonal sikkerhetsrådgiver John Bolton, fungerende forsvarsminister Patrick Shanahan, og visepresident Mike Pense, fremstår alle som Kina-fanatikere. Og situasjonen er intet bedre når det gjelder rådgiverne innen handel og økonomi.

Vage signaler

Hvor står vi nå? Hvis både Xi og Trump synes det tredje scenarioet virker attraktivt, vil ingen av dem være villige til å møtes på halvveien. Det gjør det andre scenarioet – en fullskala handels- og teknologikrig – til det mest sannsynlige utfallet, selv om en kontrollert eskalering er ustabil.

Hvis Trump og Xi ikke lykkes i å enes om en våpenhvile eller en midlertidig avtale for Huawei, er det sannsynlig at USA innfører 10 prosent toll på den resterende verdien av kinesisk eksport (verdt omtrent 300 milliarder dollar). Hvis det skjer, er vi allerede i startfasen av det tredje scenarioet.

På den andre siden; hvis Trump og Xi opprettholder et vennskapelig møte og enes om en våpenhvile, vil USA mest sannsynlig holde tilbake de nye tollsatsene. Da befinner oss i et tidlig stadium av det første scenarioet.

Det øker sannsynlighet for at de to partene enes om en avtale. Men det tredje scenarioet – en bratt eskalering av dagens konfrontasjon – er fortsatt det mest sannsynlige utfallet, etterfulgt av en fullskala konflikt.

Hvordan dette ender blir bare spekulasjoner, men en eskalerende handels- og teknologikrig er – i mine øyne – mer sannsynlig enn en eventuell avtale.

(Red.anm: Denne kommentaren er skrevet i forkant av G20-møtet i Osaka. Under dette møtet inngikk USA og Kina en midlertidig våpenhvile i handelskrigen). 

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2018. www.project-syndicate.org

Annonse
Annonse