Annonse
 Trond Giske (A) under trontaledebatten.  Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Synspunkt

Grensene for anstendig oppførsel finnes ikke i en paragraf

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.

SYNSPUNKT. Hverken likestillings- og diskrimineringsloven, straffeloven, Redaktørforeningens veileder, Vær varsom plakater, eller Parti-vedtekter, med regler om upassende atferd, kan definere eller fastsette klare grenser for om en varsler har vært utsatt for uanstendig og/eller trakasserende oppførsel eller ikke. Og godt er det.

Det bør være grenser for hva det er hensiktsmessig å regelfeste.

Selv i en diskusjon om anstendig oppførsel, sluses diskusjonen raskt inn i omfattende, og juridifiserte hjemmels-diskusjoner.

Atferd som i realiteten dreier seg om personers subjektive opplevelser om hvordan ens atferd virker inn på andre, ender fort opp i alvorlige og kompliserte juridiske diskusjoner om lovhjemler og lovanvendelse.

Utgangspunktet i en varsler-sak kan være juridisk.

Det gjelder å få konstatert at den det varsles om, har en selvfølgelig rett til å bli behandlet i henhold til lovfestede rettssikkerhetsprinsipper, herunder retten til samtidig imøtegåelse av påstander fra motparten.

Beskyldninger om trakassering og upassende atferd i varslingssaker bør derfor i noen «saker» gå noen avklarende runder i den juridiske verden.

Imidlertid, i den mye omtalte Giske-saken synes nå representanter for redaktørforeningen, forlagsbransjen og advokat- bransjen, å være vel mye fokusert på jussen og paragrafene, enn på partenes subjektive opplevelser av avmakt og ubehag over den situasjon media-omtale og bok-lanseringer har skapt.

Sakens alvorlige sider bør derfor ikke ende opp med en oppramsing fra debattantenes side, av hvilke lover, instrukser, veiledere og vær-varsom plakater som gjelder, og hvem som står nærmeste de juridiske «sannheter» eller de tilgjengelige fakta.

Graver man seg for langt ned i søket etter den rette juridisk betydning av de mange lovers ord og uttrykk, om anstendig oppførsel, mister offentligheten lett av syne hva denne saken i stor grad gjelder for folk flest: Den minner oss om at slike saker alltid har to sider, og at det gjelder å ha et såpass utviklet sosialt gangsyn, at man passer på å opptre overfor andre, med den respekt og verdighet, det høver seg et voksent menneske.

Den allmenne rettsforståelse som slike enkle slutninger hviler på, bør med andre ord kanskje få en litt større plass i diskusjonen.

Når et menneske føler seg forulempet på en eller annen måte, synes det i overkant juridifiserende og problematiserende, å henvise til fire-fem lover, ditto instrukser og veiledere, for å forklare folk meningsinnholdet, og lovligheten av å bruke ord og uttrykk som trakassering eller atferd i krenkende hensikt.

I mange varslings-saker kommer jussen til kort. Det dreier seg som regel om saker, med påstand mot påstand. Saker som det hverken finnes gode juridiske eller salomonske løsninger på.

Selv ikke de beste arbeidsretts- eller likestillings- og diskriminerings- lov advokater vil rimeligvis kunne påberope seg et rettferdig resultat i saker der faktum og sannhet i så stor grad som i varslings-saker, er basert på følelser og subjektive opplevelser.

Bruken av det juridiske språk må derfor ikke få lov å dominere helt. Det må ikke hemme eller binde den frie meningsytring i saken.

Selv ikke et partipolitisk oppnevnt gransknings-utvalg med juridisk ekspertise, eller et tilsyn for høy moral, vil kunne yte partene en gjensidig opplevd rettferdig, og fair behandling.

Og skulle man, på juridisk grunnlag, komme fram til at en atferd er upassende eller trakasserende, så er det ikke dermed sagt at atferden er straffbar.

Juridiske eksperter på ytringsfrihet skal blant annet ha sagt (i tilknytning til omtalte sak) at det slett ikke er klart at «juridiske» uttrykk brukt i lov alltid skal oppfattes som påstander om noe straffbart. Så vet vi det.

Hva oppnås egentlig med en juridifisering?

Er det varsleres troverdighet, tolket i et presse-etisk, eller et forlags-etisk perspektiv debattantene er opptatt av å få belyst?

Det sentrale for media og forlag må vel være å innrømme at sannhetens mangfoldighet tilsier at også deres egen versjon av sakens mange sider også preges av en subjektivitet og av utvalgte fakta-biter.

Når man samtidig vet hvordan sannheten, fakta- og bevisvurderingen kan skifte i en rettssal, kan man spørre seg: Hvem, i en varsler-sak, vil kunne anse seg som vinner eller taper, ved å gjøre spørsmålet om upassende atferd, ene og alene til et juridisk spørsmål, om paragrafer og riktig hjemmelsgrunnlag? 

Etikken erstatter dessverre ikke jussen

Det å veksle inn jussen med etikken er antakelig heller ikke løsningen i slike saker.

En ting er, med loven i hånd, å kunne vise til en paragraf, med en påstand om at partens atferd må anses som ulovlig.

En annen ting er, i en mildt og forsonende tone og uten loven i hånd, å kunne påpeke at din handling er uetisk og dermed høyst upassende. Og la det bli med det.

Et slikt tenkt saks-forløp vil nok for mange fremstå som tilhørende det forrige århundre.

 Likevel. Det kan vel ikke skade å supplere de juridiske grep med de moralske, i slike saker?

Selv om de fleste av oss vet at etikken så langt fra er å anse som allmenngyldig i dag, bør den kunne nevnes som et selvstendig vurderingsgrunnlag for anstendig atferd.

Etiske leveregler tolkes riktignok forskjellig. De er også rettsliggjort (skrevet inn) i hundrevis av lover, ikke minst i menneskerettslovene.

Bestemmelser om rettssikkerhet, ytringsfrihet, likeverd, diskriminering, og personvern for å ha nevnt noen som også sier noe om anstendig og høvelig oppførsel.

En konklusjon kan da være at spørsmålet om anstendighet, knyttet til varsler-instituttet, både kan betraktes i et moralsk/etisk, og i et juridisk perspektiv.

Begge perspektiver bør ivaretas.

Det blir en fattig, lov-teknisk, og en svært ensidig juridifisert debatt om varsel-instituttet, hvis den nærmest uten unntak, kun skal dreie seg om hjemmelsgrunnlag og paragraf-rytteri.

Det være seg i en lov, en forskrift, en Vær- varsom-plakat plakat eller i partiets vedtekter.

Annonse
Annonse