Hva er galt med nyhetene?

Alexandra Borchardt er seniorforsker ved Reuters institutt for journalistikk ved Universitetet i Oxford.

SYNSPUNKT. Det britiske folket er umettelige på Brexit-nyheter – det påstår i hvert fall dataanalytikerne. Men ifølge siste Digital News Report fra Reuters Institute, prøver 71 prosent av britene å unngå mediedekningen av Storbritannias forestående utmelding fra EU.

Dette misforholdet, som gjelder for en rekke områder, setter et stort spørsmålstegn ved nyhetsorganisasjoners økte bruk av datadrevne tilnærminger til det de rapporterer.

Bruken av dataanalyser har ført til at journalister og redaktører føler seg sikre på at de vet hva folket vil ha.

Og med god grunn: ettersom en stor andel av nyhetene leses på nettet, vet mediene nøyaktig hvilke saker leserne åpner, hvor mye de leser før de kjeder seg, hva de deler med vennene sine, og hvilken type innhold som frister dem til å abonnere.

Slike data tyder for eksempel på at leserne er interessert i ekstraordinær og undersøkende journalistikk, kostholdsråd og tips til personlig økonomi, og lettleste saker om kjærlighet og familieliv.

De foretrekker historier med en personlig vinkling – som beskriver et berørt individs skjebne – heller en rapporter om pågående konflikter i Midtøsten eller saker om hva som foregår på rådhuset. Og de trekkes mot sensasjonelle historier – som den amerikanske presidenten Donald Trumps skandaler og påfunn – ofte med såkalte klikktitler.

Men dersom redaksjonene faktisk gir leserne det de vil ha, virker det lite sannsynlig at nesten en tredjedel (32 prosent) av respondentene i Digital News Report, verdens største undersøkelse om digitale nyheter, ville rapportert at leserne stort sett unngår nyheter.

Men det var akkurat det de gjorde, og i løpet av de siste to årene har tallet gått opp ytterligere to prosentpoeng.

Den vanligste forklaringen på hvorfor folk unngår nyhetsmediene, ifølge de 58 prosentene som gjør nettopp det, er at det å lese nyhetssaker har en negativ effekt på humøret. Mange gir også uttrykk for at det gir en følelse av maktesløshet.

I tillegg synes kun 16 prosent at det er en ålreit tone i nyhetsdekningen, mens 39 prosent misliker stemningen.

Spesielt unge folk, ser ut til å ha fått nok av den negative vinklingen som lenge harblitt ansett for å være en sikker inngang for å tiltrekke seg lesere.

Slik negativitet skaper gjerne en følelse av avmakt. Mye tyder på at dette er særlig relevant for unge foreldre, som gjerne vil tro at den verden vi lever i er et godt sted for barna å vokse opp.

Samtidig føler yngre generasjoner at det å lese nyheter burde være mer underholdende og mindre strevsomt.

En mulig årsak til gapet mellom dataanalysene og folkets selvrapporterte forhold til nyhetsmediene, kan være en «guilty pleasure»-effekt: folk har stor appetitt for klikksaker, men vil helst ikke innrømme det – heller ikke overfor seg selv.

Så selv om de klikker på saker om nifse forbrytelser eller kjendisers skilsmisser, kan det likevel hende at de sier at de ønsker seg mer «kvalitetsnyheter».

Når redaksjoner frister lesernes de verste impulser, får det imidlertid store konsekvenser. Det er viktig at media ettergår det ansvaret enhver som utøver makt eller innflytelse har. Mediene er viktige for å mobilisere folkelig engasjement. Spesielt demokratier avhenger av at velgerne er velinformerte om sentrale saker. Nyhetsorganisasjoner har derfor et ansvar for å rapportere om seriøse emner – fra politisk korrupsjon til klimaendringer – selv om fortellingen er ubehagelig.

Det betyr likevel ikke at man skal avfeie lesernes opplevelse av at media ofte har en negativ vinkling. Tvert imot; hvis folk skal bli motivert til å konfrontere utfordringer som vil kunne påvirke livene deres, hjelper det ikke å få dem til å føle seg maktesløse.

Her kommer den såkalte løsnings-journalistikken inn i bildet.

Ved skape en balanse mellom å spre informasjon om hvilke utfordringer som må konfronteres og sanne historier om positive endringer, kan nyhetsorganisasjoner oppfylle det ansvaret de har om å både informere og skape endring.

Noen ganger vil det innebære å anerkjenne at den globale levestandarden faktisk har økt, hvis man ser det i et langsiktig perspektiv.

Å finne tilbake til leserne vil også kreve at media utvider sitt perspektiv.

I store deler av Vesten er det stort sett hvite, mannlige, middelklasse-journalister som bestemmer hva som skal dekkes og hvordan.

Dette begrenser medias evne til å representere mangfoldige samfunn på en rettferdig og presis måte.

Kun 29 prosent av respondentene i Digital News Report opplevde at temaene som ble dekket i nyhetsbildet var relevant for dem. For å øke denne andelen, pekte en felles studie utført av Reuters Institutt og Johannes Gutenberg University i Tyskland, på at man er nødt til å øke mangfoldet i redaksjonene.

Media er samtidig nødt til å gjøre en bedre jobb med å kontekstualisere og forklare nyhetene. Mens 62 prosent av respondentene i Digital News Report følte at media holder dem oppdatert på viktige hendelser, synes bare halvparten at de som formidler nyhetene gjør nok for å hjelpe dem til å forstå hva som foregår.

I en tid hvor nesten en tredjedel av folket synes at man rapporterer om for mange nyheter, er løsningen åpenbar; gjør mindre – bedre.

Det betyr å lytte til leserne og ikke bare studere dataanalysene. Det betyr å balansere gode nyheter med dårlige nyheter, og tilby oppklarende informasjon når det trengs. Det betyr også at forskjellige perspektiver må være representert.

Mediehus som ikke gjør disse endringene, vil fortsette å miste tillitt og relevans. Det er neppe en lur strategi for å overbevise leserne om at deres nyheter er verdt å betale for.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø.©Project Syndicate, 2019.www.project-syndicate.org