Annonse
Foto: Dreamstime
Synspunkt

Meningsløshets-stress og pseudoarbeid

Sondre Risholm Liverød er psykologspesialist.

SYNSPUNKT. Mange offentlige etater er infisert av en malplassert mistillit som gir rom for byråkrater og mellomledere, hvis eneste oppgave er å påse at andre ikke sluntrer unna.

For å vise at de har gjort jobben sin, pålegger de alle ansatte å dokumentere alt de gjør, noe som er så tidkrevende at det hindrer folk i å gjøre jobben sin.

Som psykolog gjør jeg jobben min fordi mennesker interesserer meg. Det er kanskje avleggs å snakke om at man er kallet til et bestemt yrke, eller at man gjør jobben sin fordi den er meningsfull.

Jeg mistenker at meningsløshets-stress er en kilde til utbrenthet hos mange.

Ikke alle jobber er på denne måten, men helsepersonell, lærere, skuespillere og forfattere er eksempler på yrkesgrupper som ofte opplever at arbeidet er moralsk viktig i seg selv, og ikke bare fordi man får betalt. 

Jeg utdannet meg, engasjerte meg og opparbeidet meg en kompetanse jeg var stolt av. Deretter begynner jeg å jobbe i et system som tviler på min integritet.

Min opplevelse er at systemet ser meg som en «homo økonomikus», altså en liberalistisk metodisk antakelse om at mennesker er rasjonelle, men late. De vil helst gjøre så lite som mulig og tjene så mye som mulig.

Derfor må man holde oppsyn med hva de foretar seg, evaluere dem, måle dem og stille krav til effektivitet, og effektiviteten må dokumenteres.

På grunn av denne mistilliten bruker jeg nesten halvparten av min tid på meningsløse arbeidsoppgaver eller pseudoarbeid - oppgaver som ligner på arbeid, men som egentlig ikke flytter noe som helst i den virkelige verden.

Pseudoarbeidet må likevel gjøres for at helsebyråkrater skal akkumulere måltall de kan putte inn i excel-ark som skal dokumentere kvalitet.

Siden det er vanskelig å dokumentere god kvalitet i arbeid av mellommenneskelig karakter, må man finne andre parameter å måle på, late som om disse målene indikerer kvalitet, og deretter skrive rapporter som ingen leser.

Siste tilskudd til denne tragedien er de såkalte pakkeforløpene i psykisk helsevern. Pakkeforløpene forsterker det tykke laget av administrasjon og byråkrati som ligger over alt vi foretar oss i psykisk helsevern, og det fører til at jeg nesten bruker mer tid på å dokumentere det jeg gjør, enn å gjøre det jeg kan. Det oppleves som en fornærmelse mot min faglighet.

Nordmenn har en lang tradisjon for å stole på hverandre. Tillit er den faktoren som gjør at vi gang på gang kåres til et av verdens lykkeligste land.

Du kan miste en lommebok i Oslo, og sjansen for at du får den tilbake er stor. Det skjer ikke i andre deler av verden. Vi har en kultur bygget på tillit og derfor de beste forutsetningene for et arbeidsliv hvor arbeidsgiver og arbeidstaker kan stole på hverandre.

Likevel har vi importert styringssystemet New Public Management fra Storbritannia hvor de er langt mindre tillitsfulle enn det vi er.

Dette har gitt oss ettersyn, målinger, registreringer, og tusenvis av spørsmål som skal stilles, dokumenteres og rubrikker som skal krysses av, og hvis ikke vi kan krysse av, må vi journalføre hvorfor.

Vi er i ferd med å overmannes av pseudoarbeid fordi ingen tør å si at homo økonomikus representerer en feilslått mentalitet.

Når jeg har hevdet dette, har til og med «ledelses-lojale» kollegaer insinuert at jeg er naiv som tror at mennesker også kan være styrt av sin samvittighet, faglige stolthet og ønske om å gjøre en god og meningsfull jobb for de som trenger oss.

Ved poliklinikken blir jeg målt på hvorvidt jeg skriver en epikrise i løpet av samme dag som pasienten forlater mitt kontor. Hvis jeg sitter med livsnødvendige opplysninger som fastlegen må ha, så sender jeg en rapport sporenstreks, men som regel er det ikke noe som haster.

Isteden bruker jeg min tid på å møte andre pasienter, men da kommer jeg dårlig ut på kvalitetsmålingene. Hvorfor er det dårlig kvalitet å prioritere mennesker fremfor papirarbeid?

Dette er bare ett av utallige eksempler på hvordan vår tid overstyres, beslaglegges og infiseres med pseudoarbeid. Jeg er ikke alene om å oppleve dette som meningsløst, og det avstedkommer en særegen form for stress. Det er en følelse av å gjøre noe unødvendig på bekostning av noe meningsfullt.

Jeg mistenker at meningsløshets-stress er en kilde til utbrenthet hos mange.

Faktum er at psykisk helsevern tidvis får kritikk for utilfredsstillende arbeid, og det er det sannsynligvis flere årsaker til.

Noe handler om at vi står til halsen i pseudoarbeid og derfor mangler kapasitet. Det finnes selvfølgelig også dårlige behandlere, men jeg er usikker på om vi kan korrigere for deres udugelighet ved hjelp av detaljstyring og kontrollregimer.

Patty McCord i Netflix skrev en artikkel i Harvard Business Review hvor hun sier at dersom man ansetter dyktige fagfolk, vil 97 % av dem gjøre jobben sin på en utmerket måte.

Likevel bruker de fleste virksomheter enorme mengder ressurser på HR-tiltak og prosedyreverk for å hindre at de siste 3 % gjør noe dumt eller ikke gjør jobben sin.

Dette medfører en betydelig forsinkelse og opphopning av pseudoarbeid for alle de ansatte, og det er nettopp denne typen tiltak hundrevis av byråkrater holder på med i helseforetakene, men du kan stoppe dem, Bent Høie.

Stol på oss, så får vi tid til å behandle flere med bedre kvalitet. Kan ikke du, Bent Høie, bli mannen som la pakkeforløpene på hylla og innførte en tillitsreform som hjalp oss å avbyråkratisere helsevesenet og redusere mengden pseudoarbeid.

Jeg kjenner ikke skolevesenet fra innsiden, men mistenker at Iselin Nybø og Jan Tore Sanner med fordel kan gjøre noe lignende innenfor utdanningssektoren.

Annonse
Annonse