Annonse
Noen ganger stemmer ikke kartet med terrenget, heller ikke i byråkratiet, påpeker artikkelforfatteren. Foto: Paop | Dreamstime.com
Synspunkt

Når kart og terreng ikke stemmer

Vigleik M. Aas er jurist og HR-sjef i Nordland fylkeskommune.

Og gjør man seg slike erfaringer, så bør de jo deles, slik at ens omgivelser også kanskje kan dra nytte av dem.

For å komme fram til poenget, så må jeg tillate meg å være litt privat, og dele med dere en historie utenfor jobbsammenheng.

Jeg hadde en onkel som gikk bort i fjor. Han vokste opp på en liten gård i Nord-Norge, men endte til slutt opp i Bergen hvor han levde siste delen av sitt liv. Han hadde et ønske om at han etter sin død skulle bli kremert og at asken skulle spres for vinden i fjellet som var utmarka til hjemgården. Dette ble det søkt om til Fylkesmannen som innvilget søknaden, og det ble planlagt en liten seremoni for gjennomføring av askespredningen.

Ettersom han var en mann med både stor slekt og mange venner så ble det til slutt en hel liten flokk med folk som ønsket å være med på dette. Det skulle komme reisende slekt og venner fra «hele» landet, til og med én som tok turen helt fra Palestina.

Så ville det seg slik at enken etter min onkel helgen før seremonien fikk en forverring av en kneskade. Dette gjorde at hun så mørkt på å klare å ta seg opp på fjellet for egen maskin, slik planen var. Heldigvis går det en traktorvei hele veien opp. Derfor sendte jeg på vegne av henne en søknad til kommunen om dispensasjon fra forbudet mot motorisert ferdsel i utmark, hvor jeg forklarte situasjonen og behovet for å få kjørt en bil opp traktorveien cirka én kilometer inn i marka. Søknaden ble sendt på et forbilledlig velfungerende elektronisk skjema på kommunen sine nettsider. Saksbehandler i kommunen tok kontakt allerede dagen etterpå og var for så vidt positivt innstilt til søknaden.

Men hun kunne fortelle at myndigheten til å gi en slik dispensasjon fra forbudet mot motorisert ferdsel ikke er delegert til administrasjonen, men må behandles politisk av Planutvalget. Og de skulle ikke ha møte før uken etter at seremonien skulle skje.

Med kort tid til rådighet så gikk jeg like greit rett til topps og kontaktet ordføreren direkte for å høre om ikke han kunne bruke sin myndighet til en ekstraordinær hasteavgjørelse, tatt i betraktning sakens spesielle karakter. Også ordføreren er en hyggelig mann, med stor sympati for sakens formål, men mente at han nok ikke hadde en slik fullmakt til å ta hasteavgjørelser.

Dermed startet en ringerunde som sendte meg til en rekke personer både hos kommunen, politiet, statsadvokaten, fylkesmannens miljøvernavdeling og til slutt helt opp til assisterende fylkesmann for å finne ut av hvordan dette kunne løses.

Felles for dem alle var at de hadde stor forståelse for behovet, og alle var enige i at dette var en «fillesak» som burde kunne løses enkelt. Men ikke én av dem var villige til å selv skjære igjennom saksbehandlingsreglene og gi en engangstillatelse til kjøring.

Det manglet imidlertid ikke på kreative forslag til hvordan jeg kunne omgå regelverket.

For eksempel ved å få med grunneier på kjøreturen og hvis han tok med ei sag(!) så kunne det gå som skogsdrift.

En enkel løsning på saken kunne være å få Planutvalget til å ta søknaden ved elektronisk fjernmøtebehandling. Dette viste seg imidlertid å være problematisk siden grunnlaget for søknaden var et vondt kne, som jo er en helseopplysning, som derfor ikke kunne sendes som epost. Hva som var viktigst for enken; å få være med å bringe sin mann til sitt siste hvilested, eller at ingen skulle få vite at hun hadde et vondt kne, var ikke et vurderingstema.

Fører ikke saksbehandlingsreglene oss fram til et rimelig resultat, må man ta en fot i bakken, og spørre: Finnes det ikke en alternativ vei?

Saken endte til slutt godt; fredag til lunsj, dagen før seremonien, kom endelig tillatelsen vi trengte. Det ble tilslutt en fin og verdig seremoni der oppe i fjellet.

Så, hvor vil jeg hen med denne historien?

Å skalle hodet inn i byråkrativeggen på denne måten har åpnet opp for noen refleksjoner.

Jeg er selv advokat og har jobbet mange år i byråkratiet både i stat, kommune og fylkeskommune, og har følgelig rimelig bra oversikt over hvordan ting fungerer. I tillegg er jeg velsignet med frekkhetens nådegave, så jeg tar ikke fem øre for å kontakte hvem som helst for å tale min sak. Når jeg likevel får en sånn byråkratikrasj, og bare med nød og neppe og i siste time får kranglet igjennom et positivt vedtak, hvordan er det da for en som ikke har slike forutsetninger?

Er det slik at mange av borgerne i dette landet i møtet med byråkratiet må gå med uforrettet sak fordi en mur av saksbehandlingsregler står i veien?

Saksbehandlingsregler er til for å skape forutberegnelighet, og sikre god og objektiv behandling av en sak fram mot et rimelig resultat. I de fleste tilfeller gjør de også det.

Men å følge saksbehandlingsregler er ikke et høyere mål i seg selv. Saksbehandlingsreglene skal være vårt kart fram mot målet. Men av og til, i noen tilfeller, stemmer ikke kartet og terrenget overens. Fører ikke saksbehandlingsreglene oss fram til et rimelig resultat, må man ta en fot i bakken, og spørre: «Finnes det ikke en alternativ vei?».

En klok mann sa til meg en gang: «Husk på at lovene i dette landet har blitt skrevet med de beste intensjoner». Politikere er vanlige folk, som tross ulike politiske ståsted vil det beste for innbyggerne.

Så må vi også tolke lovene de har laget i beste mening, til beste for innbyggerne.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Annonse

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Annonse