Annonse
George Packer forklarer at Richard Holbrooke «viet tre år av livet sitt til en liten krig i et stakkarslig område, uten annen langsiktig betydning enn krigen i seg selv». Foto: AP Photo/Amr Nabil.
Kommentar

Vår type diplomat

Carl Bildt er tidligere svensk statsminister og utenriksminister. Les flere av hans synspunkt her

SYNSPUNKT: Packer forklarer at Holbrooke «viet tre år av livet sitt til en liten krig i et stakkarslig område, uten annen langsiktig betydning enn krigen i seg selv». Her må jeg innrømme at jeg ikke er helt upartisk. Mens vi arbeidet for å finne en løsning på den sørgelige konflikten i Bosnia (Packers «stakkarslige område») på 1990-tallet, ble jeg ganske godt kjent med Holbrooke. Og vi traff hverandre flere ganger etter dette, særlig i forbindelse med krigen i Afghanistan, som har vedvart nesten et tiår etter Holbrookes bortgang.

Holbrookes liv i offentlig tjeneste begynte på risåkrene i Mekongdeltaet i Vietnam tidlig på 1960-tallet, da USA forvillet seg inn i en krig de åpenbart ikke forstod. Holbrooke var på det tidspunktet en ung og svært ambisiøs utenrikstjenestemann, som arbeidet med landbruksutvikling. Han forstod raskt at virkeligheten «på bakken» var langt mer rotete enn hva beslutningstakerne i Washington DC var villige til å erkjenne.

I dag vil ingen betvile at Holbrookes fornemmelse var korrekt. Men Washington forfulgte likevel økt eskalering; de trodde at ustanselig bombing og høyere dødstall blant fienden ville løse konflikten. Samtidig var innsatsen mager med tanke på å etablere en troverdig stat som kunne forsørge seg selv etter krigens slutt. Heldigvis tok det ikke lang tid før unge amerikanere tok til gatene for å vise sin protest mot det som så ut til å være en meningsløs krig. Den amerikanske presidenten Richard Nixon og hans nasjonale sikkerhetsrådgiver, Henry Kissinger, forlot etter hvert dette katastrofale åstedet – så snart de fant et «sømmelig tidspunkt» – og rettet heller fokus mot maktspillet med Kina og Sovjetunionen.

Lærdommen fra Vietnamkrigen satt dype spor – i hvert fall for en stund. Selv om den amerikanske presidenten Ronald Reagan beordret en invasjon av Grenada i 1983, ble det ingen utvidet okkupasjon av landet. Og da den amerikanske marineflåten som var stasjonert i Beirut ble bombet, besluttet Reagan raskt å trekke seg ut av Libanon. Ingen ønsket flere hengemyrer; USA måtte holde beina tørre og heller rette blikket mot stormaktskonflikter.

Likevel er det ingen tvil om at Holbrookes liv og karriere sammenfalt med en epoke der Amerikas ambisjoner noen ganger overgikk landets evner

Men i etterkant av Den kalde krigen og Sovjetunionens fall, så det ut til at verdensbildet ble mer komplisert. Det internasjonale samfunnet kunne ikke ignorere kaoset i Somalia og folkemordet i Rwanda. Bosnia, med sine «antikke konflikter», var heller ikke mulig å overse. Alle håpet at problemene ville fordufte, men selvfølgelig gjorde de ikke det.

USA måtte derfor vike fra sitt forsøk på å være mer distansert. Konflikten i Bosnia krevde reelt diplomati. Den kunne ikke løses via bomber, men av diplomater som hadde forflyttet seg fra sølevannet i Mekongdeltaet til «tretoppene» i Washington. Holbrooke og den amerikanske presidenten Bill Clinton sin nasjonale sikkerhetsrådgiver, Anthony Lake, så behovet for vanskelige og smertefulle kompromisser. Til slutt sørget diplomatiet for fred i Bosnia, og Clinton – som ofte valgte en annen tilnærming til konflikter – ønsket det positive bidraget velkommen til sin presidentarv.

For Packer, er Holbrooke sin historie også en fortelling om «slutten på det amerikanske århundret». Med tanke på historisk korrekthet, vil jeg imidlertid påstå at denne delen av bokens fortelling er svært overdrevet. Likevel er det ingen tvil om at Holbrookes liv og karriere sammenfalt med en epoke der Amerikas ambisjoner noen ganger overgikk landets evner. Men selv i de tilfeller hvor USA ikke nådde sine mål, kunne utfallet blitt langt verre dersom de ikke hadde gjort en innsats.

Hvorvidt USA er gode på det Holbrooke ønsket at de skulle være gode på, for eksempel opprørsbekjempelse, kan man diskutere i det uendelige. Packer konkluderer med at de ikke er gode på dette, «fordi vi mangler kunnskapen og tålmodigheten». For få amerikanere,  argumenterer han, er villige til å «tilbringe nok tid ute i verden, til å forstå kjernen av konflikten». USA foretrekker at en krig skal være «rask og presis», fordi «vi liker våpenmakt mer enn vi ønsker å innrømme».

Frem til han kollapset på jobb i 2010, prøvde Holbrooke å bruke alt han hadde lært gjennom sin karriere i arbeidet med konflikten i Afghanistan. Men han løp fortsatt inn i de samme sperringene som hadde prydet Washington helt siden Vietnamkrigen. «Vi amerikanere», skriver Packer, «har aldri vært gode på å håndtere interne konflikter i andre land. Vi er elendige imperialister. Vi er for kaotiske og distraherte – for demokratiske. Vi har verken kunnskapen, den stabile makten, støtten i befolkningen, eller den makteliten som trengs for å styre et imperium».

På den måten, slik Our Man illustrerer, snubler Amerika videre. Krigen i Afghanistan fortsetter, selv om Trump-administrasjonen ser ut til å vente på et «sømmelig tidspunkt» for å forlate konflikten.

Bosnia er fremdeles et plaget sted. Politikerne som representerer landets tre nasjonaliteter er i konstant konflikt med hverandre, og prøver hele tiden å undergrave hverandre. Store deler av den unge befolkningen ønsker å forlate landet, i håp om en bedre fremtid i Tyskland eller andre land. Men til tross for at Bosnia ikke har blitt et nytt Sveits, lever befolkningen i et fredelig land. I løpet av de siste 25 årene, har færre folk blitt drept av etnisk vold i Bosnia, enn i forstedene til Paris.

For dette, må vi rette en stor takk til amerikansk diplomati, og spesielt til Richard Holbrooke. Hans innsats gjorde verden til et bedre sted. Og Packer har gitt oss et verdig minne over hans karriere og den historiske epoken som han utførte sitt arbeid i.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2018. www.project-syndicate.org

Stemmer utenfra

Dagens Perspektiv presenterer analyser og kommentarer fra eksperter, fagpersoner og politikere fra andre deler av verden.

Les flere stemmer utenfra her.


Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Stemmer utenfra

Dagens Perspektiv presenterer analyser og kommentarer fra eksperter, fagpersoner og politikere fra andre deler av verden.

Les flere stemmer utenfra her.


Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse