Annonse
Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie i høringen om trygdeskadalen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.  Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Synspunkt

Den upartiske gransker – finnes han?

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.

SYNSPUNKT. Er alle som har inntatt, eller landet ned på et standpunkt av direkte, indirekte eller perifer betydning for «NAV-saken», å anse som ugild?

Hvilket kunnskaps- og/eller erfaringsbaserte grunnlag forventer man i så fall at en kvalifisert gransker av NAV-skandalen skal besitte?

I denne tredje i en serie rettspolitiske artikler her i DP var ambisjonen å holde seg unna NAV skandalen. Men, siden stadig flere problematiserende, vidløftiggjørende juridiske innlegg om to av NAV-granskernes habilitet florerer, må (dessverre) også denne tredje rettspolitiske artikkelen dreie seg om «NAV-saken».

Kanskje er det nå på tide å la granskningsutvalget, med alle sine kvalifiserte og habile medlemmer, få en sjanse til å vise at de er oss tilliten verdig? Og dessuten; at vi respekterer deres egen og justisdepartementets LOV-avdeling sine habilitetsvurderinger.

For dem som ennå lurer: Habilitet dreier seg om tillit, troverdighet, og egen vurderingsevne. Og om hvordan (vi) andre vurderer din upartiskhet i «saken», eller til «saken».

Habilitet avgjøres med andre ord, dels av loven, dels av et godt faglig skjønn, og dels av egen vurderingsevne. En evne som også bør omfatte din sosial- retts-politiske fingerspiss-følelse.

For de få av oss som ikke til daglig går rundt med Norges Lover under armen, ei heller skriver innlegg om NAV-saken annenhver dag, skader det vel ikke å få repetert kort, habilitets-begrepets juridiske betydning.

Her følger Lovdatas innledende setninger om «habilitet» (min understrekning):

 «Regler om habilitet: At en person er “inhabil“ eller “ugild“ innebærer at det foreligger omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til hans eller hennes upartiskhet. Hvis slike forehold foreligger, forutsetter reglene om habilitet at vedkommende ikke skal delta i behandlingen og i avgjørelsen av den konkrete saken.»

Ja, hva skal man så tilføye, disse forstandige juridiske formuleringer? Det måtte være at særs juridisk kompetente, og samfunnsengasjerte borgere som Arnesen og Skoghøy, både på egen kjøl, og av regjeringens LOV-avdeling har blitt vurdert som godtagbare NAV-granskere.

Det burde vel være nok?

Eller skal man la habilitetsdiskusjonen fortsette, stadig mer problematiserende og juridifiserende.

Allerede nå synes diskusjonen å ha havnet i en runddans med akademisk/rettsvitenskapelig ord- og begrepsbruk hvor det lett kan ende med at man til og med skal etter-gå departementale rettsbyråkrater og holde regjeringsadvokatens jurister i sømmene, for om mulig å finne «omstendigheter» som trekker i tvil, også deres habilitet – til å vurdere granskernes habilitet?

Det skal dog sies til lovens og jussens forsvar at habilitetsspørsmålets rettslige forankring er et nødvendig utgangspunkt for å kunne bedømme tillit, troverdighet og upartiskhet.

Og la det derfor være tillatt å mene – at loven og forarbeidene kanskje kan forstås slik, at man noe enklere kan betraktes som habil, ved at man er en av flere i et (gransknings)-utvalg, enn om spørsmålet om habilitet ble stilt om en person som var satt til å utføre en enmannsutredning, eller tildelt et spesielt ansvar for saksbehandlingen, og dermed med adgang til å utforme premissene i «saken»

Uansett hva man mener kvalifiserer for å bli betraktet som habil eller ikke, og uansett hvilken offentlig-rett professor man i denne NAV-saken påberoper seg meningen til, (A Frihagen, T Eckhoff, E Smith, B M Høgberg, eller professor emeritus Erik M Boe for denne sakens skyld), vil det til syvende og sist dreie seg om tro og tvil om vedkommende er «til å stole på» når han avgir sine «uavhengige» eller antatt upartiske» vurderinger.

Man kan i denne NAV saken nå være fristet til å si: Gi granskerne en sjanse til å vise at de er tilliten verdig.

Og videre, til de i akademia som ennå mener to av granskerne er inhabile: Pass på så dere ikke trekker for forhastede slutninger om hva dere tror NAV saken bør vise oss, og som dere delvis bruker som premiss for å vurdere to av granskernes egnethet som granskere.

For det må helst ikke bli slik at kvaliteten og troverdigheten i granskernes antatte konklusjoner om NAV’s, departementets og domstolens eventuelle skyld og ansvar blir bedømt ut fra hva man på forhånd har ment om granskernes habilitet?

I sin lederartikkel rett før jul; «Forvirring om habilitet og tillit» skriver Magne Lerø blant annet: «Når tillitstenkningen er på vei ut av politikk og forvaltning, kan det blir mer kaos om vi lager flere lover og mer byråkrati for å finne ut av habilitetsspørsmål.»

Helt enig. Og la meg tilføye: Desto flere rettvitenskaplige vurderinger, og desto færre retts-politiske helhetsvurderinger, desto mer usikkerhet skapes om hvilke «omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til hans eller hennes upartiskhet».

La ikke rettspolitikken, rettsfølelsen og den sunne fornuft miste sin plass i det offentlig juridifiserte rom. En rettsfølelse er i høy grad å betrakte som et reelt hensyn i «saken», både i juridisk og folkelig forstand. I alle fall når «saken» gjelder tillit og troverdighet.

Annonse
Annonse