En mulig oljerekyl?

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE: Tidligere har det på denne plass vært skrevet at Frps strategi nå er å være et litt mer oljevennlig parti enn alle andre. Spådommen var at Frp ville manøvrere slik i Stortinget at det ble stående som næringenes eneste bestevenn.

Det har ikke skjedd. De andre partiene har ikke tillatt partiet å ta en slik rolle. De har alle blitt med på politiske tiltak som næringen selv har vært godt fornøyd med, og det ble ikke mulig for Frp å kreve mer enn oljenæringen selv ønsket.

Brems på grønt skifte

Konsekvensen i politiske tiltak er at vi har fått en ny forvaltningsplan for Barentshavet som foreløpig ikke begrenser oljeselskapene i å gjøre det de ønsker i nordområdene, og vi har fått en redningspakke for leverandørindustrien som ga næringen vesentlig bedre rammevilkår. Stortingsflertallet lager et midlertidig skattesystem som favoriserer oljeinvesteringer. Mot slutten av 2020-tallet kan vi risikere at kapital, arbeidskraft og teknologi som skulle ha vært brukt på grønne prosjekter ikke er tilgjengelige, fordi vi frem til 2023 skal føre en politikk som binder disse ressursene til olje- og gassprosjekter.

Enkelt sagt: To store nederlag for alle de politikerne og organisasjonene som har etterlyst større fart på det grønne skiftet. Det er blitt tydelig for all verden hvor makten i samfunnet ligger.

Samtidig er det alt for enkelt å si at regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gitt etter for lobbymakten. Man kan like gjerne si at de gjør akkurat det velgerne forventer av dem. Det går jo ingen strøm av velgere fra disse store partiene til de som står på utsiden og krever en mer offensiv klimapolitikk. Alt tyder på at et stort flertall av velgerne ønsker at vi fortsatt skal hente ut petroleumen fra havbunnen. De verdsetter også partier som gjør det som er nødvendig for å sikre eksisterende industriarbeidsplasser landet rundt.

Teoriene om kreativ destruksjon, at en stor krise i leverandørindustrien vil tvinge frem grønn nytenking, passer best i de miljøene der man ikke har noen befatning med industrien og alle de lokalsamfunnene som nyter godt av industriens ringvirkninger.

I striden om forvaltningsplanen i nord er det uenighet om hva den egentlig dreier seg om. Fastsetter man en sone for hvor iskanten går av hensyn til naturen, eller skjer det også fordi man vil berge klimaet? Det siste gjør man, om man trekker iskantsonen så langt sørover at den hindrer oljeselskapene i å utvikle nye prosjekter.

Dersom sonen går så langt nord at den tillater selskapene å gjøre alt det de foreløpig ønsker seg, blir det riktigere å se på denne planen som et viktig ledd i arbeidet med å verne naturen.

Det er det siste som skjer i Stortinget denne våren. Kampen om iskanten, som blant andre Venstre i fjor høst lanserte som det store stridsspørsmålet innad i regjeringen, er blitt redusert til en ganske så ordinær vernekamp med så stort rom for kompromisser at hele Stortinget – med unntak av SV, MdG og Rødt – stiller seg bak den.

Skuffet AUF

Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF, er skuffet over at det ble slik og lederen har allerede varslet at det blir omkamper om iskanten. AUF vil dra grensen så langt sør at den får reell betydning også for olje- og gassvirksomheten. Dersom myndighetene ikke åpner nye leteområder, blir det fortere stopp på norsk olje- og gassaktivitet.

AUF ønsker seg også andre klimapolitiske gjennomslag i det nye partiprogrammet som skal vedtas på Aps landsmøte til våren. Akkurat slik verden ser ut nå, er det ikke sannsynlig at de vil få andre seire enn de LO og partiledelsen tillater, men stemningen i landet kan være ganske annerledes neste vår.

Da kan det hende at alle de mer eller mindre tverrpolitiske avtalene om koronahåndtering og redningspakker i stor grad har avpolitisert alle de spørsmålene vi snakker om nå. Selv om arbeidsledigheten fortsatt vil være større enn normalt, så vil det være vanskelig å drive valgkamp på ledighetspolitikk fordi partiene i stor grad har vært enige.

Da kan det hende at klimaspørsmålet igjen kommer mot toppen av den politiske dagsorden. AUF vil kunne argumentere med at mye av Aps klimatroverdighet gikk tapt med de to oljeforlikene denne våren, derfor må programmet for neste stortingsperiode være desto mer offensivt. I tillegg vil MdG og SV kanskje være såpass sterke at Ap ikke lenger kan ta deres støtte i regjeringsspørsmålet for gitt.

I en slik tenkt situasjon vil det oppstå diskusjoner om oljenæringen som tidligere alltid har vært avvist med tesen om at næringen må ha forutsigbare rammevilkår. Neste år kommer forutsigbarhets-argumentet til å være mye dårligere.

Risikoen oljebransjen løp ved å kreve så store endringer denne våren er nettopp at den ga fra seg forutsigbarhetsargumentet. Det er nå gjort store endringer i skattesystemet på bakgrunn av et prisfall som foreløpig ser ut til å ha vært høyst midlertidig. Oljeprisen nå er stort sett over 40 dollar fatet, og selskapenes forutsigelser om fremtidig oljepris er knapt blitt endret som en følge av de siste månedens krakk.

Grønnere etter valget neste år?

Da de parlamentariske lederne for regjeringspartiene, Frp, Sp og Ap presenterte oljepakken for mediene mandag ettermiddag, sa praktisk talt alle at de ikke skulle legge seg til en vane med å justere skattesystemet hver gang oljeprisene går kraftig opp eller ned.

Men det er akkurat den veien de beveget seg inn på. De klimaaktivistene som jobber for varige endringer både i leterefusjonsordningen og i avskrivningsreglene, kan nå si at det er blitt en praksis i Stortinget å justere regelverket dersom det er stort behov for det. Dersom det blir et grønnere stortingsflertall etter valget neste år, kommer det behovet til å melde seg veldig fort.

Da kommer det også til å bli en diskusjon der det blir helt umulig for oljenæringen å forsvare seg mot påstander om at de får subsidier. Både finansdepartementet og de grønne politikerne har ment at skattesystemet lenge har subsidiert oljeselskapene, men de er blitt møtt med argumenter om blant annet diskonteringsrate, oljeprisfremskrivninger, negativ terminskatt og mye annet som har gjort debatten særdeles utilgjengelig.

Etter denne uken er følgende klart: Vi skattebetalere skal finansiere ni av ti kroner i de kommende olje- og gassinvesteringene. Når fortjenesten på disse investeringene kommer, får vi mye tilbake i skatt, men ikke alt. Av hver tikrone disse prosjektet tjener, går mer enn to av dem til oljeselskapene og bare åtte til oss skattebetalere. Det kan vanskelig kalles noe annet enn en ren subsidie til oljeselskapene.

Eller for å si det slik de grønne politikerne vil si: Nå er det åpenbart at oljeselskapene har fått et nytt sugerør ned i statskassen. Det er det ikke sikkert flertallet av velgerne liker.