Granske-skandalen

Romjulens mest substansielle innenriksnyhet kom fra Justisdepartementets lovavdeling tredje juledag.

Den var blitt bedt om å vurdere habiliteten til to av medlemmene i utvalget som er nedsatt for å granske NAV-skandalen.

Konklusjonen ble at de to, jusprofessorene Finn Arnesen og Jens Edvin Skoghøy, er delvis inhabile fordi de var med på å avsi en Høyesterettsdom i 2012.

Delvis inhabilitet

Saken dreide seg om en mann som svindlet systemet fordi han mottok trygd uten å opplyse om at han også jobbet.

I Høyesterettsdommen ble det referert til at han i deler av denne perioden bodde i utlandet uten å informere NAV om det. For Høyesterettsdommerne på den tiden var ikke selve utenlandsoppholdet viktig.

Det er så vidt nevnt i en sak som ble oppfattet å dreie seg om tradisjonell trygdesvindel. Arnesen og Skoghøy mener selv at de er habile fordi de ikke oppfatter at de har deltatt i en rettsforhandling der trygdemottagernes utenlandsopphold var et reelt tema.

Lovavdelingen er uenig og viser til at utenlandsoppholdet faktisk inngår som en del av grunnlaget for domfellelse.

Derfor er den kommet til at Arnesen og Skoghøy ikke kan delta i granskingsutvalgets vurdering av Høyesteretts mulige mangelfulle lovtolkning i denne saken.

Forøvrig mener lovavdelingen at de to professorene er habile.

Arbeids- og sosialdepartementet har lagt mer vekt på habiliteten enn den delvise inhabiliteten, og har kunngjort at den ikke vil gjøre endringer.

Dermed står vi igjen med et granskingsutvalg der det for alltid vil hefte tvil ved flere av deltagerne, og der det er vanskelig å forstå hvor grensene for den delvise inhabiliteten går.

Et sentralt spørsmål i NAV-skandalen er hvordan det er mulig at rettssystemet fra laveste til høyeste instans aldri tok seg bryet med å sjekke sammenhengen mellom folketrygdloven og EUs regelverk for fri flyt av trygdeytelser.

Det er pussig om Arnesen og Skoghøy mener at de er habile til å drøfte dette spørsmålet generelt når de er erklært for inhabile i en av de spesifikke sakene.

Det er heller ikke betryggende at lederen og et av medlemmene i granskingsutvalget har startet sitt arbeid med å gjøre en feilvurdering om egen habilitet.

Juridisk sett er det umulig å snakke om galt og rett i en habilitetsvurdering, men i denne saken er det faktisk Justisdepartementets lovavdeling som har skrevet fasiten.

Troverdighet

Så kan det innvendes at Arnesen og Skoghøy er fremragende jurister og at disse humpene i starten vil føre til at de blir enda mer opptatt av å gjøre en god og uangripelig jobb som granskere.

Dessuten er NAV-skandalen så omfattende at det nesten er umulig å finne kompetente folk med tilstrekkelig avstand til alle de instanser og miljøer som må legges under lupen.

Innvendingene er gyldige, men ikke spesielt gode. Når statsråd Anniken Hauglie så tydelig har sagt at NAV-saken er en skandale, og at det er helt avgjørende å få snudd alle steiner for å finne ut av hva som gikk galt, må man kunne forvente at det brukes mer tid og krefter på å undersøke alle forhold som kan undergrave granskernes troverdighet.

Det kunne for eksempel vært gjort forsøk på å få norsk-lesende granskere fra Danmark, Sverige eller Finland inn i utvalget.

Når spørsmålet om habilitet først ble satt på spissen, hadde det også vært mulig å snu.

Utvalget har knapt startet sitt arbeid.

Det er viktig å understreke at habilitetsspørsmålet i stor grad dreier seg om troverdighet.

Når granskingsutvalget til sommeren skal legge frem sin rapport, kan det risikere at en for forståelsesfull konklusjon vil bli bortforklart med at Arnesen og Skoghøy er en del av et skyldbelastet fagmiljø og at de aldri har sett de fulle konsekvensene av hele sakskomplekset.

Dersom utvalgets konklusjon blir veldig krass, kan det bortforklares med at de to delvis inhabile vil vise for all verden at de likevel kan være strenge og se medlemmer av sin egen stand fra utsiden.

Dersom regjeringen hadde fått anledning til en omstart, er det høyst sannsynlig at granskingsutvalget ville ha vært annerledes. Kanskje ville det også ha vært oppnevnt av Stortinget.

Opposisjonspartiene foretrakk en stortingsledet gransking da spørsmålet var til drøftelse, men de satte ikke hardt mot hardt.

De sørget i stedet for at de ikke fikk noe medansvar for oppnevnelsen av utvalget. Erna Solberg sitter nå alene igjen med skylden for at granskingen av NAV-skandalen har kommet skjevt ut.

Komitéleder som syndebukk

På Stortinget er det også grunn til å tro at mye hadde vært gjort annerledes, dersom man hadde hatt muligheter for å restarte prosessen.

I slutten av neste uke blir det to dagers høringer basert på den redegjørelsen Hauglie ga til Stortinget noen dager etter at NAV-skandalen ble offentlig kjent.

Høringene skal ledes av komitéleder Dag Terje Andersen som i sin tid var arbeids- og sosialminister.

Da NAV offentliggjorde sin egen gransking av trygdeskandalen, ble departementet under Andersens ledelse pekt ut som en av syndebukkene.

I 2009 forsøkte nemlig NAV aktivt å få hjelp av Arbeids- og sosialdepartementet til å tolke EUs nye trygderegler, men departementet sa nei.

To ganger viste det til at NAV burde klare den tolkningsjobben selv.

NAVs interne gransking peker på denne manglende hjelpen fra departementet som en mulig årsak til at det aldri ble oppdaget at den norske folketrygdloven var i strid med et EU-regelverk som faktisk er en overordnet del av norsk rett.

Stortingsrepresentanter kan aldri bli inhabile, og en samlet kontrollkomité har blitt enige om at de bare skal ha høringer om det som Hauglie redegjorde for i Stortinget.

Det betyr at komitéen i utgangspunktet ikke vil gå lenger tilbake i tid enn til Hanne Bjurstrøms statsrådstid i 2011 og 2012.

Samtidig vil det på bakgrunn av NAVs interne gransking være rart å stille spørsmål om 2011 når det hevdes at den egentlige feilen oppsto i 2009.

I så fall kan kontrollkomitéen komme i den situasjonen at den må kalle inn sin egen leder til nye høringer.

En slik situasjon burde ha vært unngått. Stortinget hadde i høst et valg om å opprette en egen komité for å granske NAV-skandalen.

Kontrollkomitéen kunne også ha valgt å avgrense den kommende høringen til de siste årenes hendelser. De kunne ha nøyd seg med å se på alt som ble gjort og ikke gjort etter at alarmen gikk i trygderetten.

Så kunne de store spørsmålene om årsaken til skandalen vente til granskingsutvalget får gjort seg ferdig med sitt arbeid.

Men ingenting av det skjer. Stortinget er som regjeringen: Når man først har begynt å gå langs én vei, skal det veldig mye til for å snu.