Nok å love skifte

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | Torsdag la Senterpartiet frem sitt alternative forslag til statsbudsjett for neste år, og det oppsto enda en uenighet på rødgrønn side. Heretter skal ikke Sp bare være et parti mot økte avgifter. Det skal også senke skattene. Trygve Slagsvold Vedum sa til Dagbladet at det er «helt misforstått» at venstresiden skal være for mer skatt.

Alle de andre rødgrønne partiene har da misforstått. Er det ett slagord som har forenet de rødgrønne frem til nå, er det at de vil ha mer fellesskap. Det kan man nok få på andre måter enn ved å gjøre offentlig sektor større, men den mest naturlige måten å gjøre det på, er ved å ta inn mer skatter og/eller avgifter til stat og kommune slik at man kan finansiere mer offentlig fordelt velferd.

Selv om Arbeiderpartiet for noen uker siden overrasket ved å gi et avgiftsløfte som skal gjelde for hele neste stortingsperiode, så har Ap åpnet for at det samlede skatte- og avgiftsnivået kan gå litt opp fra der det er nå. SV, Rødt og MdG går til valg på mye størrre skatteøkninger.

Ord på gullvekt

Senterpartilederen veier sine ord med gullvekt når han snakker md Dagbladet om skattelette. Han gir inntrykk av at Sp er blitt et skatteletteparti. Det inntrykket bekreftes ved at partiet neste år vil kreve inn nesten tre milliarder kroner mindre i skatt og avgift enn det regjeringen har foreslått. Samtidig er 2021 et unntaksår på grunn av koronakrisen. Sp sier ingenting forpliktene om skattenivået i årene som skal følge. Vedum er også omhyggelig med å ta med formuleringen «for vanlige folk» når han lover skattelette i årene som kommer.

Dermed sier han egentlig ikke noe annet enn Ap og SV. Deres skatteøkninger skal gjelde for de med høye inntekter, og også for Ap og SV er det et mål at de med lave inntekter skal betale mindre skatt.

En nøye og velvillig tolkning av de rødgrønne partienes retorikk er det veldig få som er opptatt av å foreta. Dagens regjeringspartier vil nå gripe fatt i de «nye» uenigheten som er oppstått blant opposisjonspartiene, mens Senterpartiet ikke vil ha noe imot at det blir fremstilt som et friskere skatteletteparti enn Høyre og Frp. Det er fra de to partiene velgerne skal hentes.

Sps kraftige vekst

Og fra Arbeiderpartiet selvfølgelig. Det store dramaet på rødgrønn side nå er at Senterpartiets kraftige vekst på meningsmålingene i ganske stor grad går på bekostning av Ap. Selv om det på gjennomsnittet av målingene fortsatt er tre prosentpoengs forskjell på de to, er trenden slik at det ikke behøver å gå lang tid før Sp er størst av de to partiene.

Med mer enn ni måneder igjen til valget burde ikke det bety så mye. Dersom Ap-ledelsen trenger å trøste seg selv og sine egne, kan den gå til valgforskeren Bernt Aardal sin hjemmeside. Der finner man historiske meningsmålingsgrafer som viser at 10 prosentpoengs fall og vekst i løpet av et halvår slett ikke er uvanlig, Både Høyre, SV og Fremskrittspartiet har hatt perioder der de nesten er blitt halvert i løpet av halvåret før et valg.

Trøsten er fattig. Det problematiske for Arbeiderpartiet er at meningsmålingene nå gir grunnlag for diskusjoner som i seg selv kan være skadelige. Først og fremst gjelder det statsministerspørsmålet.

Min analyse er at Jonas Gahr Støre fortsatt er den eneste aktuelle statsministerkandidaten på rødgrønn side. SVs leder, Audun Lysbakken, gjorde det forrige helg klart at han ikke vil støtte Vedum. MdGs landsstyre kommer denne helgen høyst sannsynlig til å bekrefte at det i neste års valg vil legge blokkuavhengigheten på hylla og gå inn for en Ap/SV/MdG-regjering – noe som betyr at Une Bastholm også vil peke på Gahr Støre som statsminister.

Det behøver ikke å bety mye, dersom Sp og Ap tilsammen blir så store at de kan danne regjering alene. Men det vil bety litt. En Sp/Ap-regjeringen vil neppe ha rent flertall i det nye Stortinget, og da blir det nødvendig å hente støtte fra MdG/Rødt/SV. Den støtten blir mye lettere å hente, dersom statsministeren heter Støre og ikke Vedum. Venstresidens politikere ser i økende grad på Senterpartiet som et sentrumsparti med sterke høyrepopulistiske utglidninger.

En slik nøktern analyse bidrar lite til å dempe statsministerdebatten. Dagens regjeringspartier har stor interesse av å holde den vedlike, fordi den passer perfekt til retorikken om kaos på rødgrønn side. Lenge har det vært uklart hva slags politikk de rødgrønne vil føre, nå er det også uklart hvem som egentlig skal utfordre Erna Solberg.

Når det gjelder politikk, har høyresiden mange gode argumenter. Miljøpartiet de Grønne og Rødt på den ene siden har veldig lite til felles med Senterpartiet. På noen områder står de i direkte motsetning til hverandre. Det er på ett vis en selvfølge – partiene er til for å representere ulike interesser og holdninger. Det spesielle med rødgrønn side nå er at man ikke kan vite hvor tyngdepunktet i en ny regjering vil ligge.

Ganske likt 2013

Da den rødgrønne regjeringen ble dannet i 2005, visste velgerne at Ap ville bli en storebror. De kunne med god grunn anta at statsministerkandidat Jens Stoltenberg ville holde de viktige løftene om å begrense skatteøkningene og å sikre EØS-avtalen. Denne gangen er ikke Arbeiderpartiet sterkt nok til å tvinge frem slike felles rødgrønne løfter før valgdagen.

Situasjonen vil være ulik fra 2005, men ganske lik den som var før valget i 2013. Da var det den borgerlige opposisjonen som gikk til valg på å kaste ut de rødgrønne, men det var høyst uklart hvilken regjering de lovte velgerne. Venstre og KrF var på det tidspunktet tydelige på at de ikke kunne regjere sammen med Fremskrittspartiet. Frp gikk mye opp og ned på målingene, så det var vanskelig å forutsi hvor stor innflytelse partiet ville få i en borgerlig regjering.

De rødgrønnes fremste argument i valgkampen var at velgerne ikke kunne vite hva slags politikk en Solberg-regjering ville føre. Hennes budskap om «nye idéeer, bedre løsninger» var ikke særlig avklarende.

Det gjorde ikke så mye. Velgerne var lei av Stoltenberg-regjeringen og ville ha noe nytt. De nøyet seg med den felles forsikringen fra de borgerlige om at de ville sørge for en ny regjering.

Det er akkurat den forsikringen som kommer til å bli gitt denne gangen også. Velgerne kan være helt sikre på at alle i den rødgrønne opposisjonen vil kaste ut Erna Solberg. Det er godt mulig det er mer enn bra nok.

Så vil årene etter neste stortingsvalg vise om det etterhvert vokser frem en tydeligere og mer forutsigbar rødgrønn blokk. Det har ennå ikke skjedd på borgerlig side, men de har likevel klart å beholde makten i syv år.