Annonse
«Ledelse» ble fellesbetegnelsen på oppgaven til en person med ansvar for å skape avkastning på kapital, helst en konsernsjef men etter hvert også avdelingsledere ned på minste nivå, skriver Jan Ketil Arnulf. Foto: iSTock/gremlin
Synspunkt

Alternativer til ledelse

Eller er det på tide å jekke ned begeistringen for dette ordet bitte litt? «Ledelse» er nemlig ikke bare en tidvis unødvendig omvei til målet (fornuftig verdiskapning) men også en form for fetisjisme som hele tiden bekrefter sin egen viktighet.

I diskusjoner omkring ledelse spør jeg folk ofte hvor lenge det har eksistert «ledelse». Jeg får det samme svaret bestandig: Det har visstnok «alltid» vært ledelse. Svaret er like feil som det er utbredt. For å foregripe noen misforståelser: Mennesket har antakelig alltid overlevd ved hjelp av organisert arbeid. Det er ikke det samme som at det har vært «ledet».

Her pleier folk å gripe inn overfor meg og si at selv om man ikke brukte ordet «ledelse», så drev man nok med det likevel. Man bare kalte det for andre ting. Og her kommer vi til sakens kjerne. Språket – både norsk og alle andre språk – er fullt av rike, konkrete beskrivelser av måter å organisere arbeid på.

Begrepet «ledelse» er en abstraksjon som raskt låner seg ut til hule floskler dersom man ikke passer godt på.

Tenk litt på alle de ordene du antakelig kan om organisert arbeid der det ikke nødvendigvis finnes en leder eller en bestemt ledertype. Som barn lekte du kanskje gjemsel eller spilte monopol. Du kan ha vært med i teatergrupper der det fantes en instruktør, eller i et korps med en dirigent, men alle var der frivillig og ingen var egentlig de andres sjef. Eller du har spilt i band uten noen som helst formelle roller, som i en lesesirkel eller i en dugnad i nabolaget med veldig svakt formulerte roller. Vi har jaktkamerater og medforfattere, og barn har heldigvis sjelden ledere. I stedet har de foreldre og familie.

I samme slengen kan du tenke på hvor mange ganger du har opplevd at samarbeid lider under at enkeltpersoner gjør seg selv for viktig.

Det kan både være uformelle eller formelle ledere, som opptrer egenmektig og etter hvert forstyrrende gjennom å gjøre seg til hovedperson i gruppa.

Slik har verdens sivilisasjoner og kulturer organisert arbeid under en flod av ulike begreper og titler gjennom tusener av år.

Det finnes intet ord for «ledelse» på ganske mange av verdens store språk.

Og der ordet finnes, heter det stort sett «leadership», en adopsjon av et amerikansk ord som så dagens lys rundt 1860 og som har spredt seg rundt kloden i det 20. århundret. I stedet for begrepet «ledelse» har menneskenes kulturer hatt et mangfold av ulike begreper for å organisere arbeid, slik vi har vært best tjent med ut fra kulturelle, klimatiske og teknologiske og faktisk religiøse forhold. En biskop er en som ser, utledet av det greske verbet episkope.

For selv om dirigenter, offiserer og religiøse frontfigurer ofte trekkes fram som selve arketypen på ledere, kan jeg røpe for leseren at både kunst-bransjen, forsvaret og Kirken sliter med å gjøre det moderne ledelsesbegrepet til sitt eget.

Begrepet butter mot mange kanter. Årsaken er at begrepet «ledelse» oppsto som et resultat av det moderne aksjeselskapets oppfinnelse i 1842, med eksplosjonsartet utbredelse i store industrielle industriselskaper særlig i USA.

«Ledelse» ble fellesbetegnelsen på oppgaven til en person med ansvar for å skape avkastning på kapital, helst en konsernsjef men etter hvert også avdelingsledere ned på minste nivå.

Handelshøyskoler og konsulenter utviklet teorier om dette som har spredt seg til alle verdenshjørner.

Det er et tankekors derfor at nettopp kapital og finansverdenen er i ferd med å miste interessen for begrepet. I stedet for å etablere store, hierarkiske pyramider vil bedrifter i dag gå mot å splitte opp virksomheten i mindre forretningsenheter.

Eierne er de samme, men behovet for «ledelse» går ned når forretningsenheter blir små, relativt selvstendige foretak. Det samme prinsippet ligger bak markedsliberalisme og advarselen mot planøkonomi: Ingen samfunn har godt av å tro at alt i verden kan «ledes».

Folk, markeder og medarbeidere gjør det best når de finner ut av verden på egen hånd. Så får man heller diskutere hvor mye styring som må til og hva dette skal kalles. Og av denne grunn jubles det stadig vekk over forskning på ledelse som nedtoner lederens betydning.

I mange tiår har vi hatt «distribuert ledelse», «teamledelse», «substitutter for ledelse», «post-heroisk ledelse», «selvledelse», «medskapende ledelse», rekken av alternativer er lang. Grunnen til at vi jubler er selvsagt at lederen i praksis ofte ikke finnes på den entydige måten som begrepsbruken vår forutsetter.

Den gjennomsnittlige norske bedrift har, etter SSB sine tall, 4,5 medarbeidere. Dette er godt innenfor antallet som låner seg bort til selvorganiserte team.

Blant disse 4,5 medarbeiderne vil man nok finne eiere, fagfolk, ildsjeler og lagspillere. Men det er ikke sikkert at deres prestasjoner kan føres tilbake til «ledelse». Vi bør tenke på at disse bedriftene utgjør 50% av norsk verdiskapning, ifølge regjeringen. Bare 1,5% av alle norske bedrifter har 50 ansatte eller mer. Her kan noe ledelse være på sin plass.

Likevel skal vi huske at da «lederutvikling» kom på moten i Norge på 1960-tallet var det for å myke opp organisasjonene. Man kalte det «trening på samarbeid».

Ledelse er for viktig til å overlates til ledere. Begrepet ledelse er nyttig og viktig, men bare i begrenset grad.

Dersom vi fortsetter å gjøre begrepet tåkete og altomfattende, risikerer vi å forplikte oss til å gi fra oss makt til selverklærte guruer i ethvert viktig spørsmål i samfunnet.

Da blir Forsvarets syn på ledelse i praksis bestemt av de store konsulentfirmaene, Kirkens kjernespørsmål settes bort til kommunerevisjonen og kunsten blir kvalitetssikret etter ISO-standard.

Det aller viktigste er at vår felles verdiskapning blir bremset opp i sin iver etter å få på plass en leder.

Ethvert levedyktig samfunn har mer til felles med en jamsession i jazz enn en dirigert janitsjarmarsj.

Annonse
Annonse