Åpenbar sikkerhetsrisiko å hente syriafarere
Redaktør Magne Lerøs varme forsvar for IS-terrorister er et glansbilde på venstrevridde pressefolks fordummende naivitet.
Erlend Wiborg er stortingsrepresentant og innvandringspolitisk talsmann i Fremskrittspartiet.
SYNSPUNKT. Lerø mener FrP og jeg går over streken i vår argumentasjon mot å hente de såkalte IS-kvinnene «hjem» til Norge. At det kan representere en sikkerhetsrisiko å ta inn IS-terrorister og deres medløpere til landet, er Lerø bombesikker på at det ikke gjør. Han vet da i så fall mer enn terroreksperter.
Lerø skriver bl.a.: «Disse fire kvinnene representerer ingen trussel mot Norge», « ... å forutsette at de er farlige terrorister, er å gå langt over streken», og «Som om disse kvinnene gikk løs med sverd». I tillegg insinuerer han at IS-kvinnene egentlig er ofre: «De har opplevd mye grusomt og det kan godt være de er kraftig traumatisert».
La det være helt tydelig; med mindre redaktør Lerø selv har vært i Syria og observert disse kvinnene, eller med mindre han sitter på mer informasjon enn hva etterretningen gjør, så er hans påstander intet annet enn fri fantasi. Det er faktisk oppsiktsvekkende at en redaktør kan sitte å lire av seg regelrett fjas, og fremstille det som fakta.
Det er ikke slik at FrP tror eller forsøker å skape et inntrykk av at disse kvinnene vil begå terror på norsk jord. Men de kan potensielt gjøre mye som kan påvirke sikkerhetssituasjonen negativt, uten å ty til de mest dramatiske virkemidlene.
Det er åpenbart ikke i Norges interesse at IS-terrorister og deres medløpere kommer hit, enten de er kvinner eller menn
Den svenske terroreksperten Magnus Ranstorp er krystallklar på at «Tidligere hadde man en holdning om at kvinnene ikke var så farlige. Nå vet vi at de er minst like aktive som menn», og «Alle som har hatt kontakt med IS er farlige.»
Terrorekspert Thomas Hegghammer, som er sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt er også tydelig: «Ser vi kun på sikkerhetssituasjonen og Norges interesser, så er det litt tryggere å la syriafarerne bli, enn å hente de til Norge.»
Når man leser om, og snakker med, de som har førstehåndskunnskap om IS-terrorister, så ser man en trend. Kvinnene som dro for å verve seg til Kalifatet var generelt sett mye mer ideologiske og radikale enn sine mannlige medterrorister. De stod for langt mer enn bare husvask og matlaging.
Mange av IS-kvinnene var en essensiell del av planlegging, logistisk tilrettelegging og voldsoppvigleri. I tillegg opptrer mange som moralpoliti den dag i dag i fangeleirene, og det finnes en rekke rapporter som forteller om IS-kvinner som både straffer og dreper sine «søstre». Ikke minst finnes det tallrike vitneprov fra mange av IS-terroristenes slaver og fanger, hvor IS-kvinnenes bestialske grusomhet nesten ikke er til å tro.
Å hevde, slik Lerø gjør, at det er risikofritt å ta inn IS-kvinnene er fordummende naivt og trolig et resultat av at ideologi står i veien for rasjonell tanke og sunn fornuft. Det er åpenbart ikke i Norges interesse at IS-terrorister og deres medløpere kommer hit, enten de er kvinner eller menn.
