ledelse

Det er levende nysgjerrighet i samtaler med andre som gjør begrepet nyttig. Ledelse kan være å fortsette å lure på hva ledelse er, skriver Jan Ketil Arnulf.

Hva i all verden er ledelse?

Like sikkert som brennmaneter om sommeren: Hvis jeg bare lurer bitte litt på hva ledelse er, så vil noen komme og fortelle meg det.

Publisert Sist oppdatert

Jan Ketil Arnulf er professor i ledelse ved Handelshøyskolen BI.

SYNSPUNKT: Hva er egentlig ledelse? Har jeg lov til å stille dette spørsmålet? Egentlig burde jeg jo vite det. For ti år siden skrev jeg en bok som heter «Hva er ledelse». Den har jeg til og med revidert, så den finnes i en modernisert og oppdatert utgave. Og i går tok jeg meg selv på fersk gjerning, atter en gang, i å lure på hva ledelse er. Enda jeg altså påstår i boka at jeg kjenner svaret.

Men like sikkert som brennmaneter om sommeren: Hvis jeg bare lurer bitte litt på hva ledelse er, så vil noen komme og fortelle meg det. Det vil si, de vil fortelle meg sitt eget syn på ledelse, som er spesielt godt velfundert. Det er velfundert fordi det enten er basert på helt personlig erfaring, eller fordi det var godt sagt av en guru. De aller fleste er sikre på at andre trenger å høre deres syn på hva ledelse «egentlig» er.

Ikke mangel på forslag

I går, da jeg tok meg i å lure helt seriøst på dette spørsmålet, gikk jeg en tur i min egen bokhylle på kontoret. Der har jeg bokstavelig talt flere hyllemetere med bøker som har begrepet «ledelse» i tittelen. Etter to meter hadde jeg følelsen av å ha spist en hel marsipankake alene og måtte gi meg. Boktittelen som alltid påkaller brekninger, er denne: «Be a Hero! Discover your inner leadership!» Det er en bok jeg oppbevarer til skrekk og advarsel, men tittelen får meg fortsatt til å grøsse, hver gang. I tillegg kommer alle bøkene om «management», samt alle bøkene med titler som handler om noe kult annet og som nettopp derfor gir «et kult skråblikk» på ledelse …

Som leseren vil skjønne er min forundring over begrepet «ledelse» ikke oppstått i mangel på informasjon og gode forslag, tvert imot. Som jeg også skrev i denne spalten tidligere, så er den vitenskapelige produksjonen av artikler om ledelse formet som en hockey-kølle, der vi nå passerer 20 tusen (!) vitenskapelige tekster om ledelse i året. Vi drukner altså i mer eller mindre velfunderte forslag til hva ledelse er eller kan være.

Team-forskeren Richard Hackman skriver et sted om en kollega som samlet på modeller for team-utvikling. Da samlingen hans begynte å telle mer enn 100 ulike modeller for teamutvikling ga han seg. For, som han sa, «samleobjektet hans hadde mistet sin sjeldenhetsverdi».

Et par ting vet vi

Jeg kunne gitt meg med å jakte på hva ledelse er, hadde det ikke vært for at jeg har som jobb å bidra til utviklingen av gode, tidsmessige programmer for lederopplæring. Jeg er altså bundet til masten og må prøve å orientere meg i denne flommen av begreper, innspill, direkte og indirekte forklaringer og inspirasjoner. Det er faktisk viktig, for at norsk og internasjonal ledelse skal kunne utvikle seg.

Så derfor tilbake til spørsmålet: Har jeg lov til å innrømme at jeg fortsatt lurer på hva ledelse er, selv om jeg altså skriver bøker og driver vitenskapelig baserte programmer om ledelse? Burde jeg ikke blandet meg i dette koret av stemmer som sier: «Lytt til min forklaring på ledelse, for den vil gjøre deg både rikere, mektigere og en vinner i sosiale medier!»

Nettopp ikke. Det er et par ting vi i alle fall vet om ledelse i dag. For det første at det ikke finnes noen enkel allmenngyldig definisjon, men derimot en rekke blindgater. For det andre vet vi at det er et marked for hypnotiserende ideer der ute, og at disse markedskreftene har som mål å gjøre flest mulig til ukritiske abonnenter på konsepter. Og for det tredje vet vi at ledelse ikke er et sånt sted som «Nordpolen», altså et ukjent og vanskelig tilgjengelig sted som eksisterer uavhengig av om vi er der eller ei.

I stedet er ledelse et flertydig begrep som eies av utrolig mange typer mennesker, både legfolk, utøvere på alle ledernivåer og forståsegpåere av alle slag (inkludert sånne som meg). Etter min ubehagelige overdose av svulstig litteratur i min egen bokhylle satt jeg meg i stedet til å invitere kolleger fra ulike fagmiljøer til å dele sine syn på spørsmålet. Den metoden slapp inn mye mer frisk luft og optimisme.

Levende nysgjerrighet

Og jeg fikk en befriende følelse av at retten til nysgjerrighet er noe av kjernen i spørsmålet. Det er levende nysgjerrighet i samtaler med andre som gjør begrepet nyttig. Ledelse kan være å fortsette å lure på hva ledelse er. Det gir samskapning, det gir meningsfellesskap, det gir interessante brytninger. Ikke minst gir det en sunn påminnelse om at

Ingen kan være «kongen av ledelse» for da er man ikke lenger en leder, men en tyrann

Jeg vil gjerne beklage overfor lesere som synes at jeg har blitt litt for kryptisk her, så her kommer poenget i klartekst: Vi lever i et kompetansesamfunn i rask endring, der organisasjonene blir mindre av størrelse, men samtidig mer produktive og endringsdyktige. Her trenger vi alle samfunnets deltakere etter evne (og litt til). Folk som får ansvar for organisert arbeid, vil aldri være utlærte. Vi trenger kunnskap om ledelse fra mange kilder og perspektiver etter som folk og teknologier endrer seg. Den som er utlært, er antakelig moden for pensjonsalderen. Gode utdanningstilbud innen ledelse må sørge for å holde nysgjerrigheten i live. Som et felles prosjekt av lærende.

Powered by Labrador CMS