På kjøret med IT-språket

Kjell Terje Ringdal er førstelektor i retorikk ved Institutt for kommunikasjon, Høyskolen Kristiania.

SYNSPUNKT: «Du har ikke kjørt inn», fortalte automaten i parkeringshuset meg. Jeg var klar til å betale – og kjøre ut. Vel, jeg sto nå der, definitivt innkjørt, og maskinen var ikke klar for en eksistensiell samtale om å være eller ikke være kjørt inn.

For noen år siden spratt denne meldingen opp på skjermen, og gjorde sterkt inntrykk på en språkinteressert: «Det har oppstått en feil av type 112 B». Meldingen var illustrert med en dynamittgubbe, så jeg forsto jeg at det var et stort problem, men ikke hvilket. Heller ikke hva jeg måtte gjøre. Er 112 kjempemye? Er B verre enn A?

Dette skal handle om IT-språket.

IT-industrien brøyter seg inn

Som IT-dinosaur har jeg følt på den språklige utestengingen sånne som meg utsettes for. Med stadig større selvsikkerhet brøyter IT-industrien seg inn med ord og begreper de forventer alle skal forstå.

Som akademisk ansatt på Høyskolen Kristiania er sensurering en del av hverdagen. Både produksjon av eksamensoppgaver og sensureringen av dem foregår på stadig flere «plattformer». Allerede her vil den oppmerksomme leser få med seg mine ironiske hermetegn rundt ordet plattformer.

Da jeg var ung, var plattform noe man sto på når man ventet på toget, eller noe man boret olje fra. Nå er det et sted man skal legge inn tekster, pensum, lister, eller eksamensbesvarelser på. For eksempel, Wise Flow, Canvas, Leganto og andre steder som det må logges inn på for å levere de akademiske varene til studentene.

Alle er de pedagogisk utformet med farger, piler, og flotte, fargerike knapper. Hver eneste har egne innlogginger, egne passord, egne brukerprinsipper og alle er nokså egne.

Her begynner moroa

Noen levende mennesker har konstruert disse plattformene, og de har tenkt på at «brukergrensesnittet» må fungere. For her begynner moroa: Når utviklerne spør seg selv hvordan disse plattformene skal fungere for folka som skal stå på dem, så lager de et ord som bruker-grense-snitt. Smak på det ordet.

Et ord som skal handle om brukervennlighet, blir døpt noe veldig bruker-uvennlig. Hvorfor? Vi har etter hvert lært oss ordet, men det blir som lydimiterende ord; ono-mato-poe-tikon, kanskje litt i tyngste laget.

De snakker med seg selv

Eller verre: Det kan se ut som om de ikke reflekterer hvorvidt de når ut til brukerne. De snakker kanskje bare til hverandre, eller langt mer sannsynlig; de snakker med seg selv.

Språkteoretikeren og psykologen Lev Vygotsky har forsket på barns språkutvikling, og hans bidrag handler om at språk utvikles først som en individuell prosess, inni barnet, deretter skjer videreutviklingen i fellesskap med omgivelsene.

Her kan det se ut til at IT-bransjen fortsatt befinner seg på det individuelle nivået. Man ser ut til å være så selvbegeistret og fascinert av seg selv og den industrien man representerer, at vi andre blir glemt. Som en av de tungnemme i klassen blir jeg særlig skadelidende. Men jeg tror ikke jeg er helt alene.

Om å gjøre felles

Ordet kommunikasjon, communicare, betyr i sin grunnform, det etymologiske som det heter, «å gjøre felles». I praksis betyr dette at partene må forstå hverandre, etablere en felles plattform (sic!) som gjør det mulig å løse problemer, eller skape løsninger. Hvis den ene parten bruker et språk den andre ikke forstår, så blir ingen problemer løst.

Se på denne: «Du er tildelt som forfatter i en flow med tittelen Retorikk og argumentasjon som ikke enda er tilknyttet et oppgavesett. Oppgavesett må tilknyttes innen 24 timer».

Du er «tildelt som forfatter»? I beste fall er det dårlig språk. Kan man bli «tildelt som forfatter»? Jeg ville foretrekke en beskjed om at jeg om jeg «har fått» en oppgave. Så kommer; «som enda ikke er tilknyttet et oppgavesett». Enda ikke? Tilknyttet? Oppgavesett? Flow?

Fordi jeg vet at jeg skal skrive en eksamensoppgave til mine studenter, kan jeg dekode meldingen, og vet at den må legges ut på wise flow i morra. Hvorfor ikke skrive det?

Møtet med det binære, digitale systemet

Mitt tunge hjertesukk er dypt prinsipielt, fordi dette handler om hvordan digitaliteten skal håndteres, og hvor mange mennesker som daglig skal påminnes om egen utilstrekkelighet.

Jeg er nok ikke alene om å bli minnet på egen tilkortkommenhet i møtet med det binære, digitale systemet. Et system som tvinger meg til å søke hjelp, innrømme svakhet og uforstand. Og det aller verste: De små smilene, den lette himlingen med øynene over å måtte, atter en gang, hjelpe tullingen. Det neste er vel å bli strøket på kinnet og snakket høyt til.

Noen råd til partene? IT-bransjen må vite at det finnes mennesker med puls som ikke er særlig opptatt av den digitale industrien. De vil bare at ting virker, ikke hvordan en PC-ens kretskort ser ut innvendig.

Kjære utvikler …

Vit at dine kunnskaper kun handler om at mennesker du ikke har noe til felles med, vil at deres hverdag skal fungere. At den fordømte eksamensoppgaven er mulig å få lagt ut, eller at det skal være mulig å kjøre ut når du definitivt har vært inne.

Jada, jeg er en IT-tulling, jeg får det ikke helt til, jeg trykker på feil knapper, «oppgavesettet» ble ikke sendt og dokumentet ble ikke lagret.

Men jeg er fortsatt ganske god til å holde forelesninger, jeg brenner for faget, jeg elsker studentene, samtalene med dem, og jeg frydes over å bidra til at de går ut i verden som litt smartere, og i stand til å mestre tilværelsen.

Men det er ikke det jeg blir målt på og det jeg bruker krefter på. Jeg måles på om jeg har fått tilknyttet meg wise-flowens oppgavesett innen 24 timer. Dét gjør meg utkjørt. /