Antall med doktorgrad fordoblet siden 2000

I 2011 ble det gjennomført 1327 doktorgrader ved norske lærersteder. Dette mer enn en dobling siden 200 og 143 flere enn i 2010 – noe som utgjør en økning på 12 prosent på ett år, ifølge stiftelsen Nordisk Institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU). Ifølge NIFU har det ikke i noe år tidligere blitt avlagt flere doktorgrader enn i 2011 (se figur 1).

Årsaken til denne økningen er sammensatt. Noe av økningen, handler om at det var et stort kull som startet på doktorgradene i 2008, og at disse ble ferdige i 2011.

Samtidig har det vært et politisk ønske om flere doktorgrader.

Det hører også med til historien at det nye utdanningsløpet med Bachelor, Master og doktorgrader har gitt en mer strømlinjeformet utdanning. De gamle doktorgradene tok gjerne lenger tid og innebar mer undervisningsplikt, mens det nå er et sterkere fokus på at stipendiatene skal bli raskere ferdig. Snittid for en doktorgrad i dag er 5.5 år og 75 prosent av de kandidatene som mottar stipend fullfører graden i løpet av 10 år.

– Det er økt oppmerksomhet på at kandidatene faktisk skal gjennomføre doktorgraden, opplyser Jon Iddeng, som er rådgiver i Forskerforbundet.

Forskningsminister Tora Aasland bekrefter at økningen i antall doktorgrader er en del av en langvarig trend (se tekstboks).

– Økningen i antall avlagte doktorgrader i Norge i 2011 forlenger en trend vi har sett lenge. Hovedårsaken til den kraftige økningen over tid er opptrappingen av stipendiatstillinger direkte finansiert over statsbudsjettet. Universiteter og høyskoler har siden 1998 blitt tilført nesten 2.100 nye stipendiatstillinger. I tillegg kan faktorer som redusert frafall i doktorgradsutdanningen, flere stipendiatstillinger finansiert gjennom Forskningsrådets satsinger, og satsing på stipendiatstillinger i helseforetakene ha bidratt til økningen de siste årene, sier Aasland til Mandag Morgen.

Ser på resultatene

Norge er ett av landene i verden som bruker mest offentlige midler per innbygger på forskning. Veksten i doktorgradsstillinger er i hovedsak finansiert gjennom bevilgningene til universitets- og høyskolesektoren, Forskningsrådet og Helsesektoren. Da er det også viktig at pengene blir brukt riktig.

Regjeringen ønsker å finne ut mer om de finansielle resultatene av forskningen og satt i 2010 ned Fagerbergutvalget, et ekspertutvalg for god måloppnåelse i offentlig finansiert forskning.

Fagerbergutvalget har sett på sammenhengen mellom ressursene som blir brukt på forskning og resultatene som blir oppnådd. Og det er lite som tyder på at veksten i antall doktorgrader vil bli redusert fremover:

«Utvalget anbefaler at Norge tar mål av seg til å utdanne 2000 doktorgradskandidater i 2020.»

Utvalget har videre beregnet at det er behov for 1200 nye offentlig finansierte stipendiatstillinger de nærmeste fire årene til en samlet kostnad av 1,020 milliarder, eller 225 millioner per år.

Tora Aasland påpeker at det er viktig å bruke flere virkemidler for og nå et slikt mål:

– Vi har ikke gått bort i fra muligheten for å øremerke stipendiatstillinger over statsbudsjettet, eller satse mer på forskningssentre. Vi har flere virkemidler, men vi må følge med på fremtidens kunnskapsbehov, sier hun. Aasland minner om at regjeringen alt har tilført midler til fri prosjektstøtte i statsbudsjettet for neste år:

– Et sentralt tiltak i utvalgets innstilling var styrking av åpne konkurransearenaer gjennom Norges forskningsråd. Dette ble fulgt opp av Kunnskapsdepartementet gjennom en styrking av Fri prosjektstøtte på 100 millioner kroner i statsbudsjettet for 2013. Sammen med 100 millioner fra universitetene, fører dette til en historisk satsing på ikke-tematisert forskning.

Et annet av Fagerbergutvalgets anbefalinger var at departementet utarbeidet et forskningsbarometer.

– Et slikt forskningsbarometer har vi allerede begynt med, og det kom på plass i 2011, sier Aasland.

Forskningsbarometeret skal ifølge Kunnskapsdepartementet presentere 24 indikatorer for norsk forskning og innovasjon. Der det er mulig presenteres indikatorene som en sammenligning mellom seks utvalgte land, land som er valgt ut fordi de har visse fellestrekk med Norge og slik er naturlige å sammenligne seg med. Indikatorene søker å gi et tverrsnitt av tilstanden i norsk forskning og presenteres i seks hovedkategorier: Investeringer, mennesker, samarbeid, områder, resultater og trender. Disse seks områdene er nøkkelområder i forskningspolitikken og utgjør byggeklossene for at vi skal nå målene i den siste forskningsmeldingen. Tanken er at dette barometeret skal oppdateres fortløpende (se figur 2).

– Barometeret vil gi oss et bilde av tilstanden i norsk forskning, og gi oss informasjon om ting som vi ikke nødvendigvis fanger opp. Det er et redskap vi kan bruke for å ta temperaturen på norsk forskning, forklarer Aasland. Det vil også gjøre det enklere å måle hvordan norske doktorgrader hevder seg internasjonalt.

– Rapportene jeg får tyder på at den doktorgradstrukturen nå harmoniserer bra med utlandet, og det er lite som tilsier at våre doktorgrader skulle ha et annerledes nivå enn utenlandske doktorgrader, sier statsråden.

Noen områder bør styrkes

Selv om det altså er en sterk økning i antall doktorgrader, er det samtidig klart at det er noen områder som ønskes styrket. Fagerbergutvalget peker på at det fremover vil bli mangel på forskere med doktorgrad i teknologiske fag, der samlebetegnelsen matematikk/naturfag og teknologi (MNT) ofte brukes (se figur 3). Dette er til tross for at det ifølge NIFU var en økning på 25 prosent i avlagte doktorgrader innen MNT-fag i 2011, sammenlignet med året før.

Aasland innrømmer at det er en utfordring å få flere doktorgradskandidater innen MNT-fagene.

– En egen realfagsstrategi er noe vi vil vurdere.

– Det er også mulig at vi skal få til en styrkning av de såkalte FME-senterene. Det er forskningsmiljøer innen miljøvennlig energi. Disse har vist seg å være en veldig god grobunn for relevante doktorgrader, forteller hun.

Gjennomgår

Aasland trekker også frem nærings-phd’er som virkemiddel for flere doktorgrader innen teknologi. Nærings-phd er en treårig utdannelse der kandidatene tar en ordinær doktorgrad, men de er er ansatt i en bedrift. Problemstillingen kandidaten arbeider med i sin forskning, skal ha klar relevans for bedriften, ifølge Forskningsrådet som etablerte nærings-phd som et prøveprosjekt i 2008. Bedrifter som inngår avtale om nærings-phd får et årlig økonomisktilskudd fra Norges forskningsråd som tilsvarer 50 prosent av stipendiatsatsen i tre år.

– Nærings-phd er et veldig godt virkemiddel. Mengden av disse doktorgradene har tatt seg opp, og om det blir økte bevilgninger til dette fremover, handler om hva vi greier å få til i statsbudsjettene. Disse midlene tas fra en felles pott som vi samarbeider med Næringsdepartementet om, sier Aasland.

Forskningsrådet foretar i disse dager en gjennomgang av doktorgradssatsningen. Etter planen skal rapporten avgis i juni. Også Universitetet i Oslo arbeider med en handlingsplan som skal ta for seg universitetets doktorgradssatsning frem mot 2020. Konklusjonene skal etter planen styrebehandles i september.

– I handlingsplanen vil vi foreslå tiltak som skal bidra til at UiOs doktorgradsutdanning blir attraktiv internasjonalt, sier Berit Hyllseth, prosjektleder ved Forskningsadminstrativ avdeling ved UiO.

Ifølge Fagerbergutvalget har andelen utenlandske statsborgere som har tatt doktorgraden i Norge, økt de siste årene. I 1990-årene lå andelen på litt over 10 prosent, i 2010 var den økt til 28 prosent. En vesentlig grunn til dette er at norske utdanningsinstitusjoner ikke krever skolepenger fra studentene og at stipendiatene får lønn under studiene. 60 prosent av utlendingene som tar doktorgrad, blir boende også etter de er ferdige.

Jon Iddeng i Forskerforbundet er likevel bekymret for frafall og en høy snittalder på dagens doktorander.

– Det er en av fire kandidater som ikke fullfører. Dessuten har snittalder for disputasen økt siden 80-tallet og var 37,5 år i fjor. Det er med andre ord godt voksne mennesker vi utdanner til forskere, sier han.

Iddeng påpeker at hver doktorgrad koster samfunnet cirka 4 millioner.

– Gitt at en fjerdedel av disse kandidatene ikke fullfører, er dette bekymringsfullt, legger han til. Iddeng mener at vi må kunne stille spørsmålet hva Norge faktisk vil med forskerutdanningen.

Han peker på at det er en stor utfordring at det spesielt innen høyskole og universitetssektoren nesten utelukkende er midlertidige stillinger og uforutsigbarhet som møter de ferdige doktorene. Samtidig har tallet på FoU-årsverk i næringslivet vist en synkende tendens siden 2009. Før vi lykkes med å bygge opp et mer forskningsintensivt næringsliv, er det kun unntaksvis behov for forskere utenom FoU-sektorene, ifølge rådgiveren i Forskerforbundet.

– For tiden er det et godt arbeidsmarked, og da får de aller fleste doktorene jobb, men ikke nødvendigvis som forskere, sier Iddeng. Forskerutdanningen er en kostbar og langvarig oppbygging av faglig spesialistkompetanse. Da er det litt paradoksalt at man argumenterer for at samfunnet trenger flere doktorer fordi de viser seg å være gode generalister, mener Iddeng.