Arbeidsgivere må oppgi navnet på den de har ansatt

Har du rett til å få vite hvem som ble ansatt, hvis du har søkt på en jobb uten å få den? Det spørsmålet har Diskrimineringsnemnda behandlet i en klagesak fra en jobbsøker som ikke nådde opp i en ansettelseprosess..

Og nemndas konklusjon er klar: Arbeidsgiveren kan ikke nekte å fortelle hvem som fikk jobben.

Ba om å få vite navnet

Saken Diskrimineringsnemnda har behandlet, gjaldt en arbeidssøker som hadde søkt på en utlyst stilling som geofysiker i et selskap i oljebransjen. Arbeidssøkeren er opprinnelig polsk, men har bodd i Norge i mange år.

Arbeidssøkeren ble ikke innkalt til jobbintervju. Han kontaktet da selskapet og ba om å få vite hvem som var innkalt til intervju og hvem som ble tilbudt stillingen. Selskapet svarte at de ikke kunne oppgi noen navn og ga følgende begrunnelse:

«Due to candidate confidentiality it is not possible for us to issue any names of applicants or those who were successfull in the selection process».

Arbeidssøkeren klagde selskapet inn til Diskrimineringsnemnda med påstand om at han var blitt diskriminert på grunn av etnisitet da han ikke ble innkalt til intervju. Han klagde også på brudd på arbeidsgivers opplysningsplikt ved at han ikke fikk opplysninger om hvem som hadde fått stillingen.

Nemnda ga klageren medhold når det gjaldt opplysningsplikten, men ikke når det gjaldt påstanden om etnisk diskriminering.

Lovfestet opplysningsplikt

I sin avgjørelse viser Diskrimineringsnemnda til paragraf 31 i likestillings- og diskrimineringsloven. Der framgår det at arbeidssøkere som mener seg forbigått i strid med loven, har rett til å kreve at arbeidsgiveren skriftlig gir opplysninger om den som ble ansatt, herunder om «utdanning, praksis og andre klart konstaterbare kvalifikasjoner».

Lovbestemmelsen gir ikke arbeidssøkeren rett til å få vite hvem som ble innkalt til intervju. Bestemmelsen sier heller ikke noe om at arbeidssøkeren har krav på å få vite navnet på den som har blitt ansatt.

Problemstillingen er heller ikke nevnt i forarbeider, rettspraksis, nemndspraksis eller lovkommentarer, påpeker Diskrimineringsnemnda.

Nemnda mener likevel at formålet med bestemmelsen i loven tilsier at navnet på den som har fått jobben, må oppgis.

Ikke konfidensielt

I sin avgjørelse peker Diskrimineringsnemnda på at formålet med lovbestemmelsen er å gi arbeidssøkere som mener seg forbigått, en mulighet til å vurdere om de kan ha blitt utsatt for diskriminering i strid med loven.

Nemnda mener at det å få vite navnet på den som er blitt ansatt, er essensielt for å kunne vurdere om man har blitt diskriminert. Dette gjelder ifølge nemnda særlig i saker hvor arbeidssøkeren har et utenlandskklingende navn og/eller er av en annen etnisk opprinnelse.

Ved å få vite navnet kan arbeidssøkeren ved et enkelt Google-søk raskt finne ut om mistanken om diskriminering er styrket eller svekket. I den aktuelle saken var personvernhensyn ikke til hinder for at selskapet kunne utlevere navnet på den som var blitt ansatt, mener nemnda.

Hvem som innehar en stilling er heller ikke konfidensielt bortsett fra i helt eksepsjonelle tilfeller. Klageren hadde derfor rett på å få vite navnet på den som ble ansatt, konkluderer Diskrimineringsnemnda.

Klagde også på tidligere sak

Selskapet som ble klaget inn i denne saken, er et datterselskap av det største lete- og produksjonsfirmaet i Polen. Selskapet har som hovedoppgave å utforske og produsere olje og gass fra felt på norsk sokkel og har 39 ansatte i Norge.

Til den utlyste stillingen som geofysiker mottok selskapet 98 søknader. Tre kandidater ble innkalt til intervju – en polsk, en fransk og en norsk ingeniør med erfaring fra oljeselskaper i Norge.

Personen som fikk stillingen, var en geofysiker med polsk bakgrunn.

Underveis i behandlingen av saken kom klageren med en ny anførsel om diskriminering på grunn av etnisitet i forbindelse med en ansettelsesprosess til stillingen som «Resource Development Geologist/Geophysicist» våren 2019.

Klageren hadde også søkt på den stillingen, men ble heller ikke den gang innkalt til intervju. Kandidaten som ble ansatt da, var en geofysiker med dansk bakgrunn.

Ikke etnisk diskriminering

Ettersom de som fikk de to jobbene, var av polsk og dansk opprinnelse, valgte Diskrimineringsnemnda å henlegge den delen av saken som gjaldt påstand om diskriminering på grunn av etnisitet ved manglende innkalling til intervju.

Nemnda mener at det ikke er noe som tyder på at klageren ble diskriminert på grunn av etnisitet i forbindelse med de to ansettelsesprosessene.

Personene som ble ansatt, framstår etter nemndas vurdering som høyst kvalifiserte. Nemnda understreker at den må være tilbakeholden med å vurdere en arbeidsgivers konkrete vurdering av hvem som skulle ansettes.

Etter å ha sett CV-ene til de to som ble ansatt, var klageren enig med nemnda i at påstanden om diskriminering burde henlegges.

Diskrimineringsnemnda mener denne saken viser at det å få vite navnet på den som er ansatt, er i tråd med formålet i bestemmelsen paragraf 31 i likestillings- og diskrimineringsloven om å unngå unødvendige klagesaker.