Til kamp mot dårlige konferanser

Som regel er en dårlig konferanse en tapt mulighet for å komme et skritt videre, slik en god konferanse er ment å bidra til. Det skriver forskningsleder i Oxfam GB, Duncan Green, i Guardian.

For mens det arrangeres flere konferanser enn noengang, finnes det ikke vitenskapelig bevis for at de faktisk bidrar til kunnskapsspredning og nettverksbygging.

Green har tydeligvis vært på mange av de samme konferansene som deg. Hvor lange innlegg fra talerstolen hensetter folk i bevisstløs tilstand, mens de desperat prøver å overbevise seg selv om at neste taler blir bedre. Til slutt er det som regel satt av tid til et panel, som ikke er en debatt, men en rekke kommentarer og innfall fra innlederne - ting de kanskje aldri rakk å si under innleggene sine fordi de klønet med powerpointpresenstasjonen: – og dessuten gikk hun første langt over tiden sin uten at konferansieren brøt inn.

Nettverksbyggingen overlates til kaffepausene, som uansett er så korte at man såvidt rekker å springe på do eller smile til sidemannen, som garantert ikke jobber med noe som er relevant for deg.

Green mener det er på høy tid å revolusjonere konferansemodellen slik vi kjenner den. Han har flere ideer: Flere pauser er den enkleste. Men å la ti innledere snakke om arbeidet sitt i maks to minutter, og deretter går hver innlegger til et av bordene i salen og tar direkte kontakt med de som sitter der - en form for speed dating i konferanseform, er også interessant.

Og det er på høy tid å overlate organiseringen til proffene: "Organisering av konferanser er ikke noe en overarbeidet akademiker bør gjøre etter at ungene er lagt og eposter er besvart", skriver han.